«Hei, Espen. Kan du skrive rundt åtte tusen tegn om midtlivskrise, sykling, film og noe sånt i forbindelse med Birken?»
Jo, for all del. Gjerne det. Jeg har egen sykkel, og har hatt midtlivskriser med jevne mellomrom siden jeg var i midten av tjueårene. Så jeg burde være kvalifisert. La gå at jeg var nødt til å google Birken for å finne ut at dette er et sadistisk selvplageri på sykkel som går gjennom 92 kilometer på ujevnt terreng, med ryggsekk og obligatorisk august-regnvær.
Ifølge flere guider om midtlivskrisen er dette med å plutselig få et prekært behov for å komme i form et av krisetegnene, der menn som har tilbragt de siste tjue årene i en triangelgang mellom kontorstol, sofa og seng overbelaster systemet sitt i et desperat forsøk på å bevise at de fortsatt er virile – mens de vonde sykkelsetene paradoksalt nok sørger for at utstyret ikke fungerer uten heltemodige doser Viagra. Nok et påfallende bevis på at så mange manndomsritualer innebærer grov mishandling av penis og/eller pung.
Undertegnede nærer et sydende, irrasjonelt hat for friskuser i trange trikoter som suser forbi meg på sykkelstier i oppoverbakke, mens jeg selv peser som en blåhval med lungeemfysem i sakte film. I sånne tilfeller er testikkelen til juksepaven Lance Armstrong en liten trøst. Disse karene kan få beholde Birken og potensproblemene for seg selv, siden midtlivskriser kan ta så mange former.
Har du ikke penger til ny sportsbil kan du eventuelt ydmyke deg selv på utesteder som definitivt burde ha en øvre aldersgrense, mens du trer slipset rundt pannen, danser utagerende til åttitallsmusikk og oppfører deg slibrig mot jenter som knapt er gamle nok til å være datteren din. Også kalt «salgssjeftaktikken». Et lite tips: ingen liker den taktikken noe særlig, og absolutt ingen i verden liker salgssjefer. Så hold deg heller hjemme og drikk i smug som alle oss andre.
Dagens middelaldrende menn kan prise seg lykkelige over at de har såpass mange måter å blåse ut frustrasjonene på, enten de sykler i hjel snabelen sin, helbreder sitt indre barn i trommesirkler, ikler seg sørgelige t-skjorter (eller eventuelt enda sørgeligere tatoveringer) med påskriften «40 is the new 30», finner seg selv med hjelp av paragliding eller låser seg inne på do og gråter sårt i timevis så fort familien er ute av huset.
Før 1965 fantes det ingen midtlivskrise i det hele tatt, så menn taklet overgangen til førtiårene ved å kjøpe barskap i mahogni, outrert grilling, klapsing av kvinnelige kollegaer på stumpen, fortelle grisevitser på kontoret og alkoholisme.
I dag har bitre gubber muligheten til å rase fra seg på kommentarfeltene til Dagbladet, mens i gamle dager var de nødt til å sende inn fordomsfulle leserbrev forfattet på skrivemaskin. Alt for mye arbeid, som sikkert berøvet verden for mange veloverveide innspill om utfordringene rundt innvandring og feminisme – samt de sosiologiske årsakene til at disse tingene har forhindret forfatteren i å ha draget på damer.
Men så kom den kanadiske psykoanalytikeren Elliott Jaques opp med begrepet «midtlivskrise» i 1965, som beskrivelse på en «kritisk fase i livet til mennesker mellom førti og seksti år, der de går igjennom store forandringer».
Ifølge en amerikansk undersøkelse rammer denne psykologiske krisen mindre enn ti prosent av befolkningen, men til gjengjeld blir sikkert de resterende nitti rammet av alle mulig andre livskriser. Og hvis førti virkelig er det nye tretti (eller tjue, eller ti) kan vi jo starte disse krisene mye tidligere i livet. Det er neppe tilfeldig at konseptet med midtlivskrisen ble oppfunnet på midten av 1960-tallet, den store traumetiden for middelaldrende menn. Kvinnebevegelsen sto sterkere enn noensinne, skilsmissetallene føk i været og den seksuelle revolusjonen var et faktum.
Og der sto en generasjon konservative herremenn tilbake og skjønte ingenting. De hadde fulgt etterkrigstidens spilleregler: jobbet seg opp, fikk seg blokkleilighet, egen hatt, ulykkelig kone og to komma fem barn – og så dukker det plutselig opp en hel generasjon med langhårede lømler som hører på bråkemusikk, røyker jazztobakk og har seg med frilynte hippiepiker. Sånt kan jo skape eksistensielle frustrasjoner som ikke lar seg løse med bare sprit, hjemmevold og uoppnåelige dagdrømmer om å være Hugh Hefner hver gang man er ikledd slåbrok.
Ingen folkegruppe i verden får mindre sympati for problemene sine enn ulykkelige menn over førti, ifølge en meningsmåling utført av Støtteforeningen for menn over førti. De er til gjengjeld enere når det gjelder selvmedlidenhet, og har vært temaet i en lang rekke filmer.
Pow, der klarte jeg elegant å dra alt tilbake til film, så golfapplaus til meg. For ordens skyld: like mange damer som menn går igjennom midtlivskriser, og det er selvsagt laget en rekke filmer med et kvinnelig perspektiv, fra «Shirley Valentine» (1989) og «Death Becomes Her» (1992) til demoniske «Eat Pray Love» (2010) og glimrende «Young Adult» (2011).
Men i denne omgang tar vi for oss fem middelaldrende menn i krisemodus, og hva de gjør for å komme ut av den. Det er muligens påfallende at ingen av disse filmene innebærer styrketrening, sykkelløp eller helsekost, men derimot mye flatfyll, unge piker og stump vold:
LAST TANGO IN PARIS (1972)
Mann i krisemodus: Paul (Marlon Brando), en middelaldrende amerikansk hotelleier og alter ego for regissør Bernardo Bertolucci.
Krisehåndtering: Innleder et kinky, destruktivt forhold til den franske ungpiken Jeanne (Maria Scheider). Smør i baken er involvert.
Resultat: Paul overvinner midtlivskrisen, men mest fordi elskerinnen skyter ham ihjel. Spoiler.
Se også: «Lolita» (1962/1997) og «Manhattan» (1979).
BAD LIEUTENANT (1992)
Mann i krisemodus: En navnløs politiløytnant (Harvey Keitel) i New York, som takler midtlivskrisen med mye korrupsjon, gambling og blandingsmisbruk.
Krisehåndtering: Kokain, crack, heroin, sprit, onanering inn i bilvinduer foran vettskremte ungjenter, såre primalhyl uten bukse og visjoner av Jesus Kristus.
Resultat: Han finner en slags religiøs oppvåkning, akkurat i tide til å bli skutt i hjel. Spoiler.
Se også: «The Weather Man» (2005) og «Bad Lieutenant: Port of Call – New Orleans» (2009).
FALLING DOWN (1993)
Mann i krisemodus: William Foster (Michael Douglas), som er nyskilt, arbeidsledig, mentalt ustabil og fanget i en bilkø på vei til datterens fødselsdagsfeiring.
Krisehåndtering: Å gå totalt banan med balltre, automatvåpen og bombekaster.
Resultat: Heller dårlig. Foster blir skutt ned av politimannen Robert Duvall, mens han forundret mumler: «I’m the bad guy? How did that happen?!». Spoiler. Begynner vi å se et mønster her?
Se også: Network (1976) og Old School (2003).
LEAVING LAS VEGAS (1995)
Mann i krisemodus: Manusforfatteren Ben Sanderson (Nicolas Cage), en middelaldrende alkoholiker som brenner alle eiendelene sine og drar til Las Vegas for å drikke seg i hjel.
Krisehåndtering: Konstant høy promille, og et forhold til prostituerte Sera (Elisabeth Shue).
Resultat: Ben lykkes helt fint med å oppnå målet sitt med å drikke seg i hjel (spoiler!), mens Nic Cage oppnådde målet om å vinne en Oscar, skatteproblemer og en ny karriere i billige rett-på DVD-filmer.
Se også: Bo Derek som drømmekvinnen 10 (1979) og Sideways (2004).
LOST IN TRANSLATION (2003)
Mann i krisemodus: Den avdankede skuespilleren Bob Harris (Bill Murray), som er i Tokyo for å filme en whisky-reklame.
Krisehåndtering: En platonisk romanse med den gifte studenten Charlotte (Scarlett Johansson) og sjelfull Roxy Music-karaoke.
Resultat: Suksess! Han er den eneste på denne listen som overlever filmen og gjenfinner livsgnisten. Alt ender med et kyss, etter at at Bob hvisker noe inn i øret på Charlotte – som har vært temaet for mye spekulasjon. Vi kan avsløre at det han egentlig hvisker er: «Hail Hydra!», og slå ettertrykkelig fast at Scarlett Johansson er den aller beste kuren mot midtlivskrise. Har du problemer med å oppdrive henne er eventuelt karaoke et alternativ.
Se også: Groundhog Day (1993) og Broken Flowers (2005).
Denne saken ble publisert i Lunch-blad #6, sånn omtrent samtidig med at KjellTech stilte med eget Birken-lag. Auda.
