Kontorlandskap på film – mer spennende enn det høres ut!

«Jag trivs bäst i öppna landskap», som Ulf Lundell sang i sin tidløse hyllest til livet som kontoransatt. At enkelte bedrifter eksperimenterer med «free seating», «clean desk» og kanskje «clean seating» forhindret ikke at de fleste av oss fortsatt må jobbe på kontor.

Jeg har for eksempel skrevet dette på hjemmekontoret mitt, i sofaen, sent på kvelden, med stereoanlegget på full guffe og en bolle med potetgull ved siden av meg. Så æh-bæ til deg som smugleser dette på mobilen på kontortoalettet, mens du egentlig burde ha slavet for «the man». Hvem han nå måte være.

Hvor var vi? Jo. Potetgull i tastaturet, isj. Nei, kontorer på film. Der var vi. Mennesker har jobbet på kontor siden romertiden, men det vi i dag forbinder med kontorjobbing utviklet seg på omtrent samme tid som filmmediet.

Men først kom skrivemaskinen, som ble masseprodusert av den danske predikanten Rasmus Malling Hansen i 1870. Med skrivemaskinene kom kontorslavene, og med kontorslavene kom naturlig nok… vel, de åpne kontorlandskapene.

Den amerikanske ingeniøren Frederick Taylor effektiviserte hele konseptet rundt 1904, da lønnslakeiene ble plassert foran pulter på rekke og rad, i enorme fabrikkbygg – mens sjefene overvåket dem fra sine romslige private kontorer med en sigar i munnen.

Det tok ikke mange årene før vi så resultatet på film. I King Vidor-klassikeren «The Crowd» (1928) fikk den eplekjekke hovedpersonen en jobb for et forsikringsselskap i New York, et kontorhelvete som kunne ha fått selv Kafka til å kaldsvette:

Mange år senere jobbet stakkaren Josef K. (Anthony Perkins) i en enda mer deprimerende kontorjungel i Orson Welles’ filmatisering av Kafkas «The Trial» (1961). Noe som muligens beviser at fint lite skjedde på disse 35 årene, og lar oss hoppe grådig frem i tid i et desperat forsøk på å holde oss innenfor riktig tegnmengde (som om jeg må forholde meg til det her på internett):

For utover på sekstitallet var plutselig kontorjobb det cooleste en mann kunne ha. Synonymt med sofistikert status, suksess og personlig sekretær som gjerne gjorde diktat på fanget ditt uten at du ble saksøkt for seksuell trakassering.

La oss kalle dette «Don Draper»-epoken: en tid da menn ikke bare var ekte menn, men «Mad Men». Komplett med eget barskap ved siden av kontorpulten, og en tøsete sekretær i miniskjørt liggende utslitt på Hans Wegner-sofaen. Boom, kontormøbeldesigner-referanse! Sjekk ut de coole Charles Eams-stolene, også:

Sekstitallet var en fin tid hvis du var en mannssjåvinist med seriøse alkoholproblemer og psykopatiske tendenser. Muligens ikke en like fin tid hvis du var kvinne med stenografiutdannelse. Utover sekstitallet fikk vi en rekke tvilsomme kontorkomedier om playboyer som horvet over sekretærer, samt enkelte gullkorn som er verdt å se.

I «The Apartement» (1960) jobber Jack Lemmon for nok et forsikringsselskap i New York, i nok en deprimerende kontorfabrikk. En underkuet streber som låner bort leiligheten sin til fire sjefer, sånn at de kan tafse på sekretærene sine i fred.

Kontormusikalen «How to Succeed in Business Without Really Trying» (1967) er en av de få syngespillene fra perioden som selv «Mad Men»-sjefen Roger Sterling hadde satt pris på. Selv om han neppe ville ha digget sangen «A Secretary is not a Toy».

Denne musikalen ble forresten satt opp på scenen i Norge under tittelen «Tips om å nå til topps», med en ung, debuterende Sverre Anker Ousdal i hovedrollen.

Mens tidsånden forandret seg, gjorde kontorlandskapene på film det samme. Neppe tilfeldig at det desillusjonerte syttitallet bl.a. ga oss de rotete pultene til de undersøkende journalistene Woodward (Robert Redford) og Bernstein (Dustin Hoffman) i «All the President’s Men» (1976), mens de rullet opp Watergate-skandalen i det åpne kontorlandskapet til avisredaksjonen i The Washington Post.

Husk, dette var på den tiden i gamle dager, da folk fortsatt leste nyhetene sine på trykte ark, fremfor å få siste nytt om Tone Damli Aaberge og «Farmen»-deltagere rett på nett.

På åttitallet sugde damene all moroa ut av jobben som sjef, mens sekretærene Dolly Parton, Jane Fonda og Lily Tomlin stelte i stand feministisk kontorrevolusjon i rødstrømpekomedien «Nine to Five» (1980):

Til Monty Pythons «Meaning of Life» (1983) lagde Terry Gilliam en ambisiøs prolog der en gjeng gamle kontorrotter forvandler seg til sjørøvere, og seiler avgårde i kontorbygningen sin. Muligens fordi folk ikke lengre bruker hatter.

Utover åttitallet var kontorene okkupert av glatte japper: enten det var streberen Michael J. Fox som var så ivrig etter en kontorjobb at han skapte seg en ny identitet i «The Secret of My Success» (1987) …

… den demoniske finansakrobaten Gordon Gekko (Michael Douglas) prediket griskhetens evangelium i «Wall Street» (1987):

… eller sekretæren Melanie Griffith som finter ut sjefen Sigourney Weaver i «Working Girl» (1988).

På nittitallet kom jappe-hangoveren. Impotent desperasjon hang over de sørgelige eiendomsmeklerne i «Glengarry Glen Ross» (1992):

Michael Douglas ble utsatt for seksuell trakassering fra en brunstig Demi Moore i kontorthrilleren «Disclosure» (1994), muligens som straff for at han behandlet kaninkokeren Glenn Close heller dårlig i «Fatal Attraction», og gikk med bukseseler i «Wall Street».

Bret Easton Ellis-romanen «American Psycho» var det definitive oppgjøret med jappekulturen da den kom i 1991, og da filmen dukket opp ni år senere var jappene allerede godt etablert som klysete monstre. Personifisert av den lystige seriemorderen Patrick Bateman (Christian Bale) som gladelig hugget opp kollegaer med øks til tonene av Huey Lewis and the News hvis de hadde et finere visittkort enn ham.

Fun Fact: en «American Psycho»-musikal går for tiden på Londons West End, med «Dr Who»s Matt Smith i tittelrollen!

2000-talet ga oss også tre av tidenes største kontorkomedier: «Office Space»:

«Anchorman» …

og TV-serien «The Office»:

Utover 2010-tallet forbindes kontorjobb stadig oftere med korrupsjon og svindel, noe som muligens har en sammenheng med finanskrisen i USA. Allikevel, kontorfestene til Jordan Belford (Leonardo DiCaprio) i «The Wolf of Wall Street» virker jo temmelig festlige.

Kinoaktuelle «Horrible Bosses 2» understreker at vi fortsatt ikke liker sjefene våre noe særlig, selv hvis vi er selvstendig næringsdrivende.

Det er påfallende hvor mange kontorscener på film som ender i voldsomheter, men ikke særlig overraskende. 76 prosent av alle som jobber på kontor har i løpet av et år fantasert om å skade sine kolleger og sjefer, i følge en meningsmåling jeg diktet opp akkurat nå.

Og hvis film har et formål, så er det å la oss leve ut fantasier som ville ha vært en veldig dårlig ide i virkeligheten. Hvis du først planlegger å mishandle sjefen din er det i alle fall viktig å dobbeltsjekke lottotallene først, sånn at du unngår pinligheter på kontoret dagen etterpå.

For oss som ikke har vunnet i lotto ennå er det tryggest å leve ut kontoraggresjonene på film, og holde ut på kontoret en stund til. Men hvis du først akter å si opp jobben, da kan du like gjerne gjøre det med stil. Her er fem eksempler på akkurat det:

FEM MÅTER DU KAN SI OPP JOBBEN DIN MED STIL:

«Swimming with Sharks» (1994)

«Look, I know that this is your first day and you don’t really know how things work around here. So I will tell you. You have no brain. What you think means nothing! What you feel means nothing! You are here to protect my interests and to serve my needs!»

Regidebutant/manusforfatter George Huang baserte angivelig denne filmen på sine egne opplevelser som personlig assistent til Sony-sjefen Barry Josephson. Guy (Frank Whaley) får seg jobb som den personlig assistent til filmmogulen Buddy Ackerman (Kevin Spacey). En tyrannisk, arrogant kontorsadist som oppfører seg så bedritent at Guy ender opp med å kidnappe og torturere fyren. En bra måte å si opp jobben, men Guy ender isteden opp med å bli forfremmet. Det er jo viktig å vise initiativ:

«Fight Club» (1999)

«This is your life and it’s ending one minute at a time».

Edward Norton bestemmer seg for å vie livet til såpeproduksjon og Fight Club (som vi ikke snakker om her!), og får en fin sluttpakke ved å banke seg selv helseløs på sjefens kontor. Belønningen: et års lønn og en handlevogn full av kontorutstyr. Samt gleden av å se kontorbyggene til klodens største kredittkortselskap deise i bakken som tvillingtårnene.

«American Beauty» (1999)

«My job consists of basically masking my contempt for the assholes in charge, and, at least once a day, retiring to the men’s room so I can jerk off while I fantasize about a life that doesn’t so closely resemble Hell.»

Reklamemannen Lester (Kevin Spacey, igjen) får en skikkelig midtlivskrise, og sier opp ved å presse ut sjefen sin for 60.000 dollar. Han går ikke av veien for å lyve om sjefens tilbud om oralsex for å sikre seg pengene, for han er «en helt alminnelig mann med ingenting å tape». Planen funker, og Lester ender opp med å kjøpe seg en Pontiac Firebird i håp om å få ligge med tenåringen Mena Suvari. Isteden får han en (spoiler) kule i hodet. Men han dør i det minste fri.

«Wanted» (2008)

«Want to hear something sad? I use an ergonomic keyboard to keep my repetitive stress injury in check. Just the fact that I repeat something enough that it causes me stress is fucking sad.»

Den neurotiske kontorrotten James McAvoy oppdager at han har en fremtid som leiemorder, og sier opp jobben sin ved å først fornærme sin ufordragelige sjef på det groveste. Deretter denger han den klysete mellomsjefen Barry (Chris Pratt fra «Guardians of the Galaxy»!) hardt i fjeset med et tastatur, mens bokstavene staver ut en klar melding som begynner på «f». Og ender med «uck you».