Med så mye talent foran og bak kamera hadde det vært oppsiktsvekkende dersom ikke «Luck» oste av drama og kvalitet. Serien er skapt av David Milch («NYPD Blue», «Deadwood») og Michael Mann («Heat»), og tar oss med inn i den eksotisk dunkle verden rundt hesteveddeløp og menneskene som befolker denne for de aller fleste fremmede sfæren.

I den ni episoder lange serien er det ved Californias Santa Anita veddeløpsbane det hele skjer.

I tillegg til å produsere har også Michael Mann regi på første episode, og han angir tonen ved å kaste oss rett inn i handlingen på høyst filmatisk vis, uten å gi noe som helst ved dørene, TV-serie eller ei. Det er klart fra første stund at dette er en type drama som krever konsentrasjon, ikke minst fordi vi blir introdusert for så mange av veddeløpssportens subkulturer, alle med forskjellig lingo, egne hierarkier og regler. Når de fleste mumler like mye som skuespillerne i «The Wire» gjelder å ha øra på stilk.

Selv om «Luck», særlig i begynnelsen, kan være vanskelig å følge, er den alltid vakker å se på, og derfor gjør det ikke så mye dersom man ikke øyeblikkelig henger med. Hester som løper om kapp har neppe blitt festet til film med større drama og bravur. Sjøl har jeg ikke vært i nærheten å skjønne hvor intens og engasjerende denne sporten er før nå. Og nivået på skuespillere og dialog er som nevnt bortimot himmelhøyt.

Det begynner med at Chester «Ace» Bernstein, Dustin Hoffman i sin første faste TV-rolle, slippes ut etter tre år i fengsel. Han plukkes opp av livvakt og sjåfør Gus «The Greek» Demitriou, spilt av fabelaktige Dennis Farina (samspillet mellom disse to er, som du helt sikkert kan tenke deg, aldeles ypperlig).

Ace setter i gang med å gjøre det han kan best: Tjene penger, noe han nå akter å gjøre på hest. Livvakt Gus fronter som eier av en fullblodshest til verdi av to millioner dollar. Hesten blir trent i stallen til den briljante, arrogante og moralsk tvilsomme Turo Escalante (Jonn Ortiz), utstyrt med den tjukkeste latino-dialekten på denne siden av «Miami Vice». I trener- og stallmiljøet møter vi også hesteeier Walter Smith, spilt av Nick Nolte, som er mer av hestehviskersorten, en edel kjempe med en mørk hemmelighet.

Miniatyrer i forhold, jockeyene, lever under et konstant press om å holde vekten nede, med hva det medfører av overslankning, stress og illegalt pulver, i tillegg til alle skadene sporten medfører. Jockeyer er representert av agenter, og vi blir kjent med en både kynisk og patetisk variant av standen gjennom rollefiguren Ronnie Jenkins, spilt av Richard Kind («Curb Your Enthusiasm», «Spin City»), som både agerer som venn og slavedriver overfor denne litt triste forsamlingen av små, desperate mennesker.

Mest desperate av dem alle, men langt mer underholdende enn jockeyene, er den slitne gjengen av misfits som henger rundt veddeløpsbanen nettopp i hensikt om å vedde og vinne. Gjengen anføres av Jerry (Jason Gedrick), en fuck-up og hjerteknuser av James Deanske proposjoner, med et unikt talent for hesteveddeløp, men også fullstendig avhengig av å tape alle penger tjent på hest ved pokerbordet. Renzo (Ritchie Coster) og Lonnie (Ian Hart) utgjør gjengens to godlynte halv-idioter, men dens store stjerne er den rullestolavhengige, lungesyke Marcus (Kevin Dunn), som punkterer nesten all dialog med bitter, treffsikker sarkasme, og følgelig har fått mange av seriens mest sitatvennlige replikker.

Alle miljøene representerer hver sin underverden, der de flokker rundt det samme målet. Også miljøet Ace tilhører, selv om beløpene er større og gir et mer respektabelt ferniss. Den mest fryktinngytende, blodtørstige figuren i Luck spilles av ingen ringere enn Michael Gambon, tidligere kollega av Ace, og antakeligvis mannen som er ansvarlig for hans tre år i fengsel.

Kombinasjonen David Milch og Michael Mann har gitt oss et drama som på mange måter følger såpeoperaens regler for gjentakelser, oppbygning og klimaks, men serverer den på så grandiost overdådig vis at det hele minner mer om et shakespearsk skjebnedrama. Det gjenstår å se om publikum er rede til å omfavne noe som så til de grader må fordøyes, slik at vi får en ny sesong med «Luck».

Med litt flaks, kanskje.