• Her kan du leie «Lockout»

Ok, det er ikke lenger et stort kvalitetsstempel at en film er produsert av franskmannen Luc Besson. Tilbake på nittitallet regisserte han stilige, tidsriktige thrillere som «La Femme Nikita» og «Leon», men de siste årene har han blitt en actionfabrikk som skriver og produserer sjangerfilmer i et hyppigere tempo enn de fleste av oss rekker å se dem. Mye kreti og pleti. Fra «Transporter» og «Taxi»-seriene til «From Paris With Love» og «Colombiana». Hans siste var «Taken 2», en kreativ skuffelse som allikevel har toppet kinolistene her hjemme.

At «Lockout» ikke engang ble funnet verdig en kinopremiere her til lands virker langt fra lovende – men med lave forventinger kommer små overraskelser. For dette er en livlig tøysefilm, og en av Luc Bessons få sci-fi-filmer siden han regisserte «The Fifth Element» (1997).

Mesteparten er spilt inn i et studio i Beograd foran et blålerret, med dataeffekter av veldig variabel kvalitet. Men Guy Pearce ser i alle fall ut til å ha det skikkelig morsomt i hovedrollen, som en sarkastisk blanding av Han Solo, John McClane og Snake Plissken.

Året er 2097, og USA har flyttet kriminalomsorgen sin ut i verdensrommet. Supermax-fengselet «MS1» holder nesten fem hundre av USAs farligste forbrytere i trygg forvaring. I en toppsikret romstasjon, der alle fangene holdes nedfryst og (naturlig nok) bevisstløse. I alle fall frem til den amerikanske presidentens idealistiske datter Emilie Warnock (Maggie Grace, fra «Taken»-filmene) ankommer «MS1» for å inspisere forholdene i fengselet, og havner midt i en gisselsituasjon. Den rabiate psykopaten Hydell (Joseph Gilgun) tar Emilie til fange, og vekker de andre fangene opp fra dvalen. Deriblant hans langt smartere, men like livsfarlige storebror Alex (Vincent Regan). Så blir det skikkelig sirkus.

Av uklare årsaker er den eneste som kan redde presidentens datter en «løs kanon» ved navn Snow (Guy Pearce). En tidligere CIA-agent som er uskyldig tiltalt for å ha myrdet en kollega, og deretter stukket av med en McGuffin-koffert full av statshemmeligheter. Snow er dømt til nedfryst soning i«MS1»-fengselet, og er dermed i en unik posisjon for å få Emilie Warnock i sikkerhet.

Ikke, som man kunne tro, fordi Snow allerede er innelåst i fengselet (manuset har et helt avslappet forhold til logikk og effektiv dramaturgi) – men fordi han… tja, er hovedpersonen og alt sånt.

Snows overordnede Harry Shaw (Lennie James) og den grinete Secret Service-sjefen Scott Langral (Peter Stormare) tilbyr Snow full immunitet. Alt han må gjøre til gjengjeld er å bryte seg inn i space-fengselet, finne Emilie, geleide henne diskret forbi rundt fem hundre livsfarlige voldtektsforbrytere og rabiate drapsmenn – og deretter skyte henne ut av en sikkerhetskapsel som er gjemt ombord romstasjonen. En smal sak. Den gode nyheten er at gisseltagerne ennå ikke har oppdaget at Emilie er datteren til USAs president, men det kan jo forandre seg fort.

«Lockout» forlanger at du ikke tar historien seriøst for et sekund, eller henger deg opp i de vanvittige logiske bristene. Det er noen virkelig idiotiske scener her, men sånt er ikke nok til å ødelegge moroa. Og der har du filmens store styrke: den er faktisk skikkelig morsom! Guy Pearce spiller en spydig antihelt som er utstyrt med et bredt utvalg av tørrvittige replikker, og med tanke på nivået på manuset mistenker jeg at han improviserte frem mange av dem selv.

Pearce er en fordømt dyktig skuespiller, men vi er så vant til å se ham i gravalvorlige dramaroller at det kommer som en overraskelse at fyren har så skarp komisk timing. Han er oppriktig kul som sardonisk, kjederøykende actionhelt, og utvikler en fin «Han Solo og Prinsesse Leia»-kjemi med Maggie Grace – som er mye mer sjarmerende her enn i «Taken»-filmene. Selv om hun ikke får sjansen til å sprenge i stykker Istanbul med håndgranater denne gangen.

Noen av dataeffekten i starten er helt forferdelige, og bærer preg av at det lave budsjettet slett ikke var tilstrekkelig for å iscenesette actionscener i stor skala. 20 millioner dollar er åpenbart i minste laget for en film som dette, selv hvis du spiller den inn i Serbia! Alt tar seg heldigvis opp så fort «Lockout» forflytter seg til korridorene i space-fengselet. Hele opplegget føles som en blanding av «Die Hard» og John Carpenters «Escape From New York»:

Men det er helt greit, siden det er to store favoritter fra åttitallet. Med et bedre manus og stødigere spesialeffekter kunne «Lockout» ha blitt en film som nevnes i samme åndedrag som forbildene, men som sagt – dette er jo en Luc Besson-produksjon. I likhet med så mange av de andre sjangerfilmene hans er «Lockout» preget av slurv, hastverk og et halvhjertet manus. Jeg mistenker at Besson er en kar som sier «æh, det er bra nok» flere ganger daglig.

Der er frustrerende at Besson ikke legger ned mer flid og engasjement i produksjonene sine nå til dags, for «Lockout» har potensial til å være noe mer enn bare en brukbar rett-på-hjemmekino-film. Jeg hadde gladelig sett Guy Pearce gjenta rollen som Snow i en oppfølger, siden han hever seg langt over materialet og egenhendig gjør «Lockout» severdig. Han får alt til å fungere, og han får det til å se lett ut.

Filmen drar et imponerende antall twister ut av baken mot slutten, som går fra det høvelig snedige, til det forutsigbare – og videre til det vanvittig usaklige. Synd, men alt i at dette er fortsatt en skikkelig underholdende B-film. Fjollete, men gøy. Jeg lurer forresten på om Luc Besson spilte en del «Mass Effect 2» under manusarbeidet:

De irske regissørene James Mather og Stephen St. Leger fikk angivelig denne jobben fordi Luc Besson likte deres action-kortfilm «Prey Alone» (2004), Den kan ses her, i temmelig grøtete kvalitet. Del 1:

Og del 2:

  • Her kan du leie «Lockout»