«Life of Pi»-regissøren har laget film med 120 bilder i sekundet. Og nå blir ikke folk kvalme av det

High frame rate-hypen var visst ikke død: 120 bilder i sekunder gir en «awesome» filmopplevelse.

Det er i korthet reaksjonen fra flere presumptivt nøkterne og uhildede journalister som har sett 11 minutter av Ang Lees kommende krigsdrama «Billy Lynn’s Long Halftime Walk», som tidvis er filmet i 120 fps.

I don’t know the future, but this seems to me like it really is something to bring people back to theaters. #NABShow

— David S. Cohen (@Variety_DSCohen) April 16, 2016

Å skape en illusjon av bevegelse ved å blafre 24 bilder i sekundet foran øynene dine har vært industristandard siden film begynte å komme med lyd på 20-tallet.

Og i en verden der kinoene stadig jager teknologiske nyvinninger for å hale deg ut av hjemmets lune streamingrede – høyere oppløsning, flere lydkanaler, 3D, popcorn med karamelldryss – var det bare et spørsmål om tid før noen begynte å eksperimentere med flere.

Tanken er å øke skarpheten på objekter som beveger seg fort på lerretet og dermed øke realismen. Doblingen til 48 bilder i sekundet på «The Hobbit – An Unexpected Journey» i 2012 ble imidlertid ikke det paradigmeskiftet regissør Peter Jackson hadde håpet på.

Kvalme

Tilbakemeldingene gikk ikke bare på at det sylskarpe bildet ble så realistisk at det paradoksalt nok trakk folk ut av illusjonen, og ga publikum assosiasjoner til studio-innspilte såpeoperaer – flere hevdet at de ble fysisk kvalme av å se så mange bilder så fort, hvertfall i kombinasjon med 3D.

Men kanskje er det annerledes hvis man øker til hele 120 bilder i sekundet?

Ifølge Variety-redaktør David S. Cohen er det hvertfall noe helt annerledes. «Dette er ikke simpelthen en artighet, eller teknologi for teknologiens skyld. Dette er den perfekte matchen mellom format og innhold. Klarhet = historiefortelling», tvitret han etter visningen på kringkastermessa NAB Show i Las Vegas tidligere denne måneden.

Detaljer og klarhet

«Eksplosjoner fikk en merkbar respons fra publikum. Nærbilder er ekstremt intime. En nærkampscene føltes som det nærmeste jeg håper jeg noen gang kommer en kamp på liv og død», mener han.

There’s a close-up on a hand-to-hand fight; as close as I ever hope to be to a fight to the death. Indelible. #NABShow

— David S. Cohen (@Variety_DSCohen) April 16, 2016

Filmbloggen Slashfilm oppsummer også andre reaksjoner på filmen, som utspiller seg under Irak-krigen og forener et smått utrolig ensemble av Vin Diesel, Kristen Stewart og Steve Martin.

The Verge skriver at såpeopera-assosiasjonene fortsatt er der, men at filmen er «mer som å se ut av et ufattelig rent vindu enn å se på en skjerm» og at teknologien gjør at man kan se 3D-effekter helt uten å bli sliten:

«Detaljer man umulig kan oppfatte med tradisjonell 24 fps-film skal ha framstått med full klarhet, som hvordan en tomhylse fra en patron roterer i lufta etter å ha blitt kastet ut av et maskingevær eller hvordan ørsmå støvskyer langt fra kameraet viser hvor kuler treffer», skriver magasinet.

Ingen ny standard

«Awesome» og «utrolig» var omkvedet fra andre som overvar visningen, ifølge The Hollywood Reporter.

Rådgiver for kinodesign og teknikk i bransjeorganisasjonen Film & Kino, Rolv Gjestland, tror ikke 120 bilder i sekundet (per øye, som han påpeker – egentlig er det det dobbelte) blir den nye standarden.

– Men for den rette filmskaperen, som sitter på en historie som trenger dette formatet, vil det være verdt det, sier han og sammenlikner situasjonen med 3D-formatets inntog:

– Plutselig ble 3D veldig svært, og alle slags filmer ble gjort tredimensjonale, ofte med dårlig kvalitet på effektene og med det resultat at mye av magien ble revet bort. Samtidig hadde du filmer som «Avatar», «Life of Pi» og «Hugo», samt Wim Wenders-filmene med 3D, inkludert den han gjorde sammen med Margreth Olin, som virkelig tenkte gjennom hva 3D betydde og brukte det for å fortelle en historie, sier Gjestland.

Kan trolig vises i Oslo

Med forbehold om at han ikke kjenner det nye formatet inngående ser ikke Gjestland bort fra at vi kan oppleve 120 fps i Oslo allerede til høsten, hvis «Billy Lynn’s Long Halftime Walk» får distribusjon i Norge.

– Jeg vet ikke om vanlige prosjektorer vil kunne vise dette, men det er i tilfelle Colosseum kino som i tilfelle er mest nærliggende. 120 bilder i sekundet er dessuten et kontroversielt format og foreløpig ikke helt stuereint, men Ang Lee er jo en av de store gutta som er i stand til å flytte verden et lite stykke, sier han.

– Teknologiske nyvinninger som dette er på den ene siden veldig moro, og på den andre siden skaper det en del forvirring og kaos. Ikke minst for distributørene, som allerede har veldig mange versjoner av de største filmene å håndtere, sier han.