Filter-skribenter bidrar, gjennom Filters søsterselskap Newslab, med tekster om populærkultur og vitenskap på bloggen til National Geographic Channel, og siden vi syns det er godt stoff republiserer vi enkelte av artiklene her. Men obs: Filter tar ikke penger for å promotere National Geographic, dette er bare snakk om ren stoffutveksling.

Sånn, da kan vi starte:

—-

Ideen om at vi lever uvitende inne i en super-datamaskin ble for alvor introdusert for massene med filmen «The Matrix» fra 1999. En moderne klassiker, som har satt dype spor i populærkulturen.

Det er lett å avfeie dette premisset som vill fantasi. Men faktisk er det en del vitenskapsfolk som på ramme alvor mener det kan være mulig – eller til og med sannsynlig! – at vi lever inne i en datasimulasjon.

NB: Denne artikkelen er del av en ukentlig serie der vi setter populærkulturen under lupen. Vi tror ikke nødvendigvis på denne teorien selv, men som du kan lese nedenfor, så er det en spennende – og ikke helt umulig – tanke!

Selve simulasjons-argumentet kommer vi til om litt. Først litt bakgrunnshistorie. Her er det mange store ideer, som hviler på en masse komplisert forskning, så prøv å henge med.

Kosmologer (de som studerer universets tilblivelse og historie) kan spore universets evolusjon helt tilbake til et brøkdels sekund etter «the big bang». Uten at vi skal gå for detaljert inn på big bang-teorien her, så var det idet universet utvidet seg og begynte å kjøle seg ned at de første partiklene – og kanskje også kreftene som virker på dem – tok form.

Disse lovene og byggesteinene er bemerkelsesverdig finjusterte for at liv kan oppstå. For eksempel kunne vi ikke eksistert uten karbon, et element som blir til i supernova-eksplosjoner takket være en hårfin presisjon i kraften som holder deres atomiske kjerner sammen. Dette eksempelet blir brukt av fysikeren Paul Davies i en artikkel om simulasjonsteorien, som er verdt å lese.

Dersom universet var satt sammen bare ørlite annerledes, så ville det kanskje aldri oppstått liv. Men denne tilsynelatende «tilfeldigheten» må sammenlignes med det antropiske prinsipp: At det bare er i et slikt finjustert univers at det vil oppstå liv som kan bli overrasket over nevnte finjustering!

For å oppsummere: Vi får ikke samlet data helt tilbake til «the big bang», bare effektene som kom umiddelbart etterpå. Universet, slik det endte opp, er perfekt justert for at vi kan leve i det. Men hva om universet har begynt mange ganger, eller at det finnes mange andre av dem, der disse lovene virker forskjellig?

Må det ikke finnes noe før det smalt, eller bortenfor det universet vi kjenner? Hva er sannsynligheten for at universet traff blink (fra vårt subjektive synspunkt) på første forsøk?

mat1

Mange vil selvsagt hevde at det som kom før smellet var en guddom, som tilpasset forholdene for at vi kan leve her. Det er ikke vitenskapens rolle – eller vår egen, for den saks skyld – verken å bekrefte eller motbevise dette.

Men vitenskapshistorien viser at dersom en graver dypere enn å si at «Gud skapte det slik», så kan en finne stadig mer grunnleggende og tilfredsstillende forklaringer på hvordan universet henger sammen (for eksempel at jorda går i bane rundt sola, og ikke motsatt).

Og kanskje ikke bare universet, heller, men «multiverset» eller «meta-universet» – altså det som potensielt er forut for eller bortenfor det store smellet.

Spørsmålet om en skaper får forresten en morsom tvist i denne konteksten, dersom vårt eget univers faktisk er simulert. Kanskje det ikke er en skjegget gud, men en futuristisk, kvisete tenåring som har laget oss på sin supercomputer i garasjen?

Sjekk dette klippet:

Si at det finnes et ubegrenset antall potensielle universer. Det at vårt eget er perfekt egnet for liv er i så fall helt tilfeldig, akkurat som at hvis du setter nok apekatter ved hver sin skrivemaskin og gir dem ubegrenset med tid, så vil en av dem før eller siden skrive Shakespeares komplette verker.

Som Davies påpeker, så har dette også en annen, bisarr konsekvens: Nemlig at det bør finnes universer der det ikke bare finnes intelligent liv, men liv som har kommet langt nok i sin teknologiske utvikling til å skape selvbevisst, kunstig intelligens.

Også innenfor vårt eget univers viser det seg at sannsynligheten er overveldende for at det vil finnes flust med planeter der forholdene ligger til rette for at liv, og dermed noen ganger avanserte sivilisasjoner, vil kunne oppstå.

Med dette i bakhodet kan vi endelig se på selve simulasjons-argumentet. Du kan eventuelt varme opp med å få det presentert av fysiker og nobelprisvinner George Smoot i denne TED-talken:

En av forkjemperne for argumentet er Nick Bostrom (eller Niklas Boström, som han egentlig heter), en filosof ved Oxford-universitetet. Dette er kanskje litt teknisk, så hold deg fast.

Argumentet hans er at minst ett av disse utsagnene bør være sant: 1) Det er høyst usannsynlig at menneskene når et «postmenneskelig» stadium før de blir utryddet; 2) det er høyst usannsynlig at en sivilisasjon som når et slikt postmenneskelig stadium vil kjøre et stort antall simulasjoner av sin evolusjonshistorie (eller variasjoner av denne); og 3) det er nesten sikkert at vi lever i en datasimulasjon.

Hvis vi utelukker de to første, står vi igjen med at vi sannsynligvis lever i en virtuell virkelighet.

(Forresten: Prefikset «post» er latin og betyr «etter», og med «postmenneskelig» menes her altså et stadium i utviklingen av intelligent liv som er kommet lenger enn – som er «etter» – vår egen).

La oss prøve å si det litt enklere.

Mange er redd for at menneskeheten skal utslette seg selv gjennom atomkrig eller ved å ødelegge miljøet. Men sett at vi overlever dette og eventuelle andre farlige oppdagelser i fremtiden, lenge nok til at vi når et ekstremt høyt teknologisk nivå.

Og sett at vi fortsatt er interessert i å prøve å simulere vårt eget opphav og evolusjon når vi har teknologisk kapasitet til å lage simulasjoner av virkeligheten.

Eller, som vi var inne på tidligere, at dette har blitt gjort av en annen sivilisasjon, et annet sted. Hvilket er sannsynlig, dersom en aksepterer «multivers»-teorien. (Og hvis vi lever i deres simulasjon, hva betyr da «et annet sted»? Hjelpes!).

Er det ikke da logisk at det blir laget flere slike virkelighetssimulasjoner enn det finnes «virkeligheter»? (I alle fall virkeligheter som er egnet for liv, i multivers-varianten). Eller for å si det på en annen måte: Vil det ikke være flere som lever inne i simulasjonene, enn utenfor dem?

Argumentet står litt sterkere når vi ser på hvor fort den teknologiske utviklingen faktisk skjer.

Se for deg at du kunne reise 20 år tilbake i tid, til 1994. Brorparten av de digitale tjenestene du bruker til å strukturere hverdagen din i dag, ville den gang fremstått som science fiction.

1994 var det året der «vanlige folk» begynte å bli introdusert for internett, idet «The World Wide Web» begynte å gjøres tilgjengelig. Microsoft og Yahoo lanserte sine første nettsider, som man kanskje åpnet i Netscape på en Windows 3-maskin (i bedagelig tempo, og med løpende tellerskritt, selvsagt!).

Vi skal ikke dvele ved dette, men la oss ta et eksempel på hvor langt PC-er har kommet: En typisk PC i 1994 hadde kanskje 4 megabyte RAM, noe sånt som 400 megabyte lagringsplass og en 33MHz-prosessor. Til sammenligning skriver vi dette på en laptop med 24 gigabyte RAM, 1 terrabyte lagring (pluss tilgang på 1TB skylagring!) og en åttekjerners 2,40GHz-prosessor. Går du disse tallene i sømmene ser du at det er en helt vanvittig økning.

Kort fortalt går utviklingen fort. Og se for deg et samfunn som ligger 1 000 eller 1 000 000 år foran oss (hvis de ikke har utslettet seg selv). Tenk hvor hva slags prosesseringskraft de ville hatt!

Simuleringer og kunstig intelligens brukes ofte innen seriøs forskning på mange ulike områder. Hvor usannsynlig er det at vi ville prøvd å simulere hele universet, ned til en slik detalj at de livsformene som eventuelt oppstår blir selvbevisste?

Det er også vitenskapsfolk som, uten å nødvendigvis følge denne tankegangen, tror nøkkelen til å forstå jorda, universet og oss selv kan være å se på det som den ultimate datamaskinen. Se på dette, for eksempel:

Har vi klart å så en aldri så liten tvil om du finnes på ekte eller ikke? Om du lever i «The Matrix» så vet du det jo ikke selv. Med mindre du tar den røde pillen og bestemmer deg for å finne det ut.