Det er såklart fullt mulig, kanskje også veldig vanlig, å være veldig filminteressert og samtidig aldri ha vært på en filmfestival. Noe av grunnen til dette er jo at endel filmfestivaler ikke er til for publikums skyld, men snarere for at presse og bransje skal møtes og snakke om filmene publikum kanskje/neppe får se på kino om mange måneder.

Sånn sett har Filmfest Oslo, som starter opp onsdag ettermiddag, et ganske forfriskende utgangspunkt. Bevares, programmet består nok likevel først og fremst av titler som retter seg mot oss som følger litt med, men formidlingsviljen og ønsket om å nå litt bredere ut til folk er definitivt til stede.

Dessuten har festivalen både en velfungerende hjemmeside, et eget telt midt på Youngstorget og talsmenn som villig vekk stiller opp i media for å fortelle om sine ambisjoner. En god start, bare det.

Morten Steingrimsen, initiativtaker og programsjef, forteller at ønsket om en stor festival i Oslo kom etter gjentatte og vellykkede besøk til festivalene i Göteborg og Stockholm.

– Ikke noe galt om filmfestivalene som har holdt på i Oslo, men mange av dem har kanskje vært litt mer nisjepregede. Vi har et ønske om å være litt mer synlige i bybildet og å markere oss mer på andre måter. Nå skal vi jo huske på at dette er første året festivalen arrangeres og at ting tar tid, men samtidig hadde vi lyst til å kline litt til og å lage noe som vekket nysgjerrigheten hos folk, forteller Steingrimsen.

– Cirka 50 filmer står på festivalplakaten de neste dagene. Hvordan har dere tenkt når dere har plukket filmer til programmet?

– Helt fra starten har vi hatt fokus på å lage et program med et vidt spenn. Vi har reist til andre festivaler rundt om i verden for å håndplukke de beste, vi dro for eksempel til Fantastic Fest i Texas for å lete etter sjangerfilm, til dedikerte dokumentarfestivaler for å hente dokumentarer ogsåvidere. Vi ville også ha en miks av etablerte filmskapere og nyere talenter.

– Men som ny festival – kan dere plukke fra øverste hylle, eller handler det først og fremst om hva som er tilgjengelig, om dere kan lokke en stjerne eller to til byen etc.?

– Interessant spørsmål. Personlig har jeg følt at jeg har vært i en godebutikk når jeg har reist rundt på andre fesitvaler, og da ønsker man å få med seg så mye som mulig. Vi har faktisk fått det vi har ønsket oss, og når vi begrenser oss til 50 titler har vi også gjort det vanskeligere å komme gjennom nåløyet. Vi syns det var viktig å konsentrere oss om et lavere antall filmer, og dermed prioritere kvalitet framfor kvantitet. Da gjør vi det litt enklere for publikum å orientere seg også.

– Spesielle filmer du som programsjef kan være ekstra kry over?

«Damsels in Distress» er jeg veldig begeistret for. Denne er laget av den amerikanske filmskaperen Whit Stillman, som ikke lager så mange filmer, og vi får den tidligere enn amerikansk premiere. Norske «Kompani Orheim» er en veldig god film, der Kristioffer Joner gjør en av sine største rolleprestasjoner noengang. «Hugo» (bildet øverst) syns jeg faktisk er en av de beste Scorsese-filmene på lenge, «Project Nim» er en veldig sjarmerende og helt ekstraordinær dokumentar…

– «Project Nim» er topp!

– Dessuten syns jeg «Ambassadøren» av danske Mads Brügger er en stor dokumentarfilmbegivenhet. Jeg vil gjerne også nevne «Miss Bala», en veldig imponerende og kraftig sjangerfilm som mange amerikanske anmeldere har sammenliknet med «Scarface». Det er også spesielt å ha verdenspremiere på Henning Carlsens «Alle mine triste horer». Dette er regissøren som lagde «Sult», og som er i åttiåra nå. Han er festivalens eldste gjest.

– Noen av disse filmene kommer jo på kino om kort tid, enkelte andre er på dvd i andre territorier allerede. Er det noe dere tenker på?

– Absolutt, det er et poeng at film skal være ferskvare. Jeg syns ikke det er noe stort problem om en film er ute i andre land, men det er helt klart et poeng for oss å være litt eksklusive. Kan jeg forresten få lov til å anbefale to filmer til?

– Ok!

– Den amerikanske indiefilmen «Natural Selection» og Hans Petter Molands dokumentar «Når boblene brister». Sistnevnte viser at Moland er en vel så dyktig dokumentarfilm- som fiksjonsfilmskaper.

– Er Øya et forbilde for dere? Det virker nesten sånn når man ser på festivalmateriell og generelt image?

– Absolutt, Øya har vært en inspirasjonskilde. De klarer både å få en del store navn, og de klarer å få folk til å se ukjente ting fordi folk vet de er flinke til å booke. De skaper entusiasme for festivalen lang tid i forveien.

– I kveld er det festvisning med Ben Kingsley som gjest, og jaggu skal han ikke være med på «Skavlan» også. Har du sett den «Sopranos»-episoden med Kingsley?

– Ja, det har jeg faktisk!

– Måtte dere lokke ham med tilsvarende mengder freebies for å få ham til å komme?

– Hehe, nei – men det er jo ikke gratis å få en skuespiller av hans kaliber. For meg er det spesielt at han kommer, «Ghandi» var en av mine største tidlige filmopplevelser. Nei, vi skrev en søknad på vanlig måte, vi – og han syntes det låt spennende. Uansett blir det stas.

– Avslutningsvis, og siden vi er en blogg knyttet til en video on demand-tjeneste: Ville det vært mulig å få til en slags filmfestival på nett, tror du? Det er jo ikke alle som befinner seg i Oslo disse dagene.

– Jeg har i hvert fall sett at det er en trend at det er en del utenlandske filmfestivaler som samarbeider med nettsider, blant annet tror jeg Sundance har eksperimentert litt med det. Jeg mener i hvert fall det er viktig at også festivaler tenker nytt, noe vi også har forsøkt litt med å vise tv-serier. Jeg brenner i hvert fall for filmformidling, så alt som kan gjøre film mer tilgjengelig er av det gode, sier Morten Steingrimsen.