I 1979 slaktet filmkritikeren Philip Adams «Mad Max», og hevdet at «filmen har samme emosjonelle ballast som Mein Kampf» og at den kom til å bli en favoritt blant «voldtektsmenn, sadister, barnemordere og gryende Charles Manson-figurer».

«Mad Max»-regissør George Miller hadde vært med på mye verre ting i livet, og tok tilsynelatende tilbakemeldingen med knusende ro.

Da han jobbet som doktor i Victoria fikk han se sin dose sorg, smerte og skader på akutten. I Queensland var han vitne til bilulykker, og da han var tenåring mistet han tre venner i trafikken.

I 1971 traff han amatørfilmskaperen Byron Kennedy på en filmskole i Melbourne. Det skulle bli et vendepunkt i Millers liv, og en ny karriere begynte å ta form. De to lagde kortfilmen «Violence in Cinemas, Part 1» som kort og godt kulminerer i en blodig orgie av ødeleggelse. Den millerske videovolden tok sine første ustø skritt inn i kinomørket, men det var ikke før åtte år senere at den ble kultivert ned i en såpass mild form at den kunne innlemmes i samme kontekst som «Mein Kampf» og Charles Manson.

«Mad Max» var et problembarn av sin tid. Med oljekrisen i 1973 ferskt i minne hadde Miller og manusforfatteren James McCausland bevitnet et Australia i krise og hvor langt en aussie var villig til å strekke seg for en full tank. Brutale slagsmål på bensinstasjoner fikk dem til å leke med tanken på hvordan et samfunn fort kan kollapse uten svarte gullet.

George Miller var dessuten overbevist om at et dystopisk fremtidsscenario var det eneste troverdige fundamentet i hans manus. Alt han trengte nå var en skuespiller til å spille Mad Max.

Den gang var Mel Gibson er fullstendig ukjent skuespiller. Han stilte på audition bakfull og skamslått. Han hadde havnet i et barslagsmål kvelden i forveien. Kjeven var brukket, nesen var oppsvulmet og ansiktet var fullt av blåmerker. Gibson beskriver seg selv den dagen som et «blåsvart gresskar». Han hadde ingen forhåpninger om å få rollen, han var der mest som selskap for sin kamerat Steven Bisley.

Mel Gibson overbeviste ingen denne gangen, men fikk beskjed om å komme tilbake noen uker senere siden de trengte «freaks».

Han dro tilbake, uten skader og landet hovedrollen. «Mad Max» raste av gårde som en Ford Falcon XD gjennom kinosaler verden over. Sensurgivere satt kaffen i halsen over brutaliteten som gjennomsyret filmen. I Norge ble filmen totalforbudt.

Til og med amerikanerne, som på den tiden slett ikke var fremmede for videovold, smalt til med sin egen form for spesielle sensur: de vasket bort all den australske dialekten. Filmen ble dubbet. All aussie-slang ble tatt vekk. «Oi!» ble til «hey!», «proby!» ble til «rookie» og «very toey» ble «super hot». Den dubbede versjonen holdt stand helt frem til år 2000 da det amerikanske publikummet endelig var modne for australsk aksent.

Greetings from The Humungus! The Lord Humungus! The Warrior of the Wasteland! The Ayatollah of Rock and Rolla!
Toady, Mad Max 2: Road Warrior

«Mad Max 2: The Road Warrior» (1981) var filmen der George Miller tok steget fullt ut. De begrensningene og usikkerheten som hadde fulgt ham under den forrige filmen var nå som blåst bort. Nå skulle sivilisasjonen kollapse i likhet med Mad Max‘ rollefigur. Ingen orden. Ingen sider. Bare den sterkes lov. Lord Humungus lov.

Vektløfteren fra Göteborg, Kjell Nilsson, er i særklasse den hardeste svenske filmskurk noensinne. Nilsson flyttet til Australia i 1980 for å trene opp svenske vektløftere til OL i Moskva. Blant kalk og vekter fant han sin store kjærlighet i skuespilleren Kate Ferguson, som overtalte ham til å søke jobb i den australske filmindustrien. Det er vi henne evig takknemmelige for.

Kjell Nilsson var som skapt for rollen som lederen The Humungus – en forbrent muskelmasse med hockeymaske som har en gjeng lærkledde, underkastende sadister på falleferdige kjøretøy rundt seg.

«Mad Max 2: Road Warrior» er lærfetisjistenes våte drøm. Norma Moriceaus fantastiske kreasjoner bestående av masker, kjetting, spiker og naglearmbånd var et produkt av åttitallets spede start da punken fremdeles hadde verden i ballegrep. De seksuelle undertonene og den dyriske volden i ødemarken ble akkompagnert av hanekammer, spikerklubber og armbrøst.

Volden i «Mad Max 2: Road Warrior» har også en nærmest tragikomisk form i enkelte scener. Fingre blir avkappet av stålboomeranger, homoseksuelle slaver blir lenket foran biler og da de psykotiske veikrigerne blir most i stygge bilulykker, ler deres egne av dem.

Midt i all galskapen står Max Rockatansky. Der og da blir han forvandlet til Mad Max – den ultimate antihelt, akkompagnert av Brian Mays heftige soundtrack.

Remember where you are – this is Thunderdome, and death is listening, and will take the first man that screams.
Aunty Entity, Mad Max: Beyond Thunderdome

1985 var Mad Max‘ år. Han var klar til å ta spranget ut til Hollywood. Tina Turner fikk rollen som Aunt Entity og Bartertown ble bygget sammen med gladiatorarenaen Thunderdome. Budsjettet var større enn noensinne, men likevel var det noe som manglet. George Millers gode venn, Byron Kennedy, hadde omkommet i en helikopterulykke to år tidligere.

Rent visuelt var «Mad Max: Beyond Thunderdome» (1985) en orgie i effekter og dekor. For ikke å snakke om Tina Turners 55 kilo tunge stålbrynje.

Alt var større, mer omfattende og dyrere. Til tross for dette er det mange som mener at «Mad Max: Beyond Thunderdome» er den dårligste filmen i trilogien.

Ikke en gang Thunderdome og sloganet «Two men enter, one man leaves» lot til å blidgjøre den mest ivrige fansen som slet seg i håret av Tina Turners tittellåt «We Don’t Need Another Hero (Thunderdome)».

Og selv ikke Master-Blaster, en sammenkoblet dverg og kjempe, kunne erstatte Lord Humungus som antagonist.

Mad Max‘ bil kjørte nå bare på damp.

George Miller hadde mistet retningen og gått fra å være indieregissør til hollywoodregissør. Seinere gjorde han sin karrieretransformasjon komplett med filmer som «Babe: den snakkende grisen» og «Happy Feet».

Be still my dog of war. I understand your pain. We’ve all lost someone we love. But we do it my way!
Lord Humungus, «Mad Max 2: The Road Warrior»

34 år etter at den første filmen ble sluppet og 28 år etter «Mad Max: Beyond Thunderdome» får vi snart sjansen til gjenopprettelse med «Mad Max: Fury Road» – den fjerde filmen i rekken. Tom Hardy erstatter Mel Gibson som antihelten Mad Max. Mel Gibson hevder at han rett og slett er blitt for gammel.

Imponerende doninger har blitt bygget i ørkenene i Namibia og filminnspillingen er så godt som ferdig.

Det meste ligger nå i postproduksjon med unntak av et par enkeltstående scener som skal spilles inn senere i år. Nylig ble det offisielt at Mel Gibson dukker opp i en liten rolle som «drifter».

Charlize Theron spiller Imperator Furiosa. Hun hadde dette å si om «Mad Max: Road Fury»:

– There’s some bad fucking violence in it

Velkommen hjem, Mad Max!