– Jakken på, jakken av.

Vi befinner oss i en bakgate i Beijing.

Den kinesiske actionstjernen Jackie Chan er i gang med en intens sparringsrunde med en 11 år gammel Jaden Pinkett Smith i rollene som henholsvis kampsporteksperten Mr. Han og den amerikanske innflytteren Dre.

De to har gått gjennom et utall tilsynelatende meningsløse kle av seg jakke/kle på seg jakke-repetisjoner, før Smith nå står midt i et noe mer troverdig «aha, plutselig kan jeg kampsport»-øyeblikk enn Keanu Reeves hadde i «The Matrix».

For hvert angrep fra Chan, blokkerer Smith – akkurat slik Ralph Macchio gjorde i 1984-originalen etter å ha polert en bil veldig lenge.

En fornøyd læremester holder Smith rundt skuldrene og setter «nå er jeg plutselig drama-skuespiller»-blikket i ham.

– Kung fu lever i alt vi gjør, Dre. Det lever i hvordan vi tar på oss jakken. Hvordan vi tar av oss jakken. Og det lever i hvordan vi behandler mennesker. Alt er kung fu.

Harald Zwarts «The Karate Kid» fra 2010 er en av de siste årenes bedre 80-tallsrebooter, men tittelen kan antagelig klages inn for feilaktig markedsføring om man er skikkelig pirkete.  

Filmstudioet Sony valgte nemlig å legge handlingen til Kina og tok med den statseide kinesiske samarbeidspartneren China Film Group Corp. på laget.

Dermed fikk de både tilgang til innspillingssteder som Den forbudte by og Den kinesiske mur – og det kinesiske kinomarkedet.

Og byttet til gjengjeld ut den japanske kampsporten som hadde gitt filmene navnet sitt.

Er man fortsatt en karate-kid om man egentlig driver med kung fu?

Dette, og andre tunge filosofiske spørsmål, kan det bli mye mer av fremover.

I et intervju med Dagens Næringsliv nylig snakket flere norske filmprodusenter om hvordan de nå ser mot Kina, samtidig med at kinesiske kinogjengere i økende grad søker seg til andre internasjonale filmer enn Hollywood-blockbusterne som tradisjonelt har dominert på siden av kinesiske filmer.

Det kinesiske markedet opplever eksplosiv publikumsvekst.

Et sted mellom nå og 2020 anslås det til å bli verden største, samtidig som kun 34 internasjonale filmer får innpass årlig i et forsøk på å verne om lokal filmproduksjon.

Å få tilgang dette markedet er særdeles forlokkende for mange, og har har lenge vært med på å forme hvordan Hollywood-filmer ser ut – alt fra hva de handler om og ikke handler om til hvem som spiller i dem og hvilken type melk de drikker.

Kan Kina ende opp med å forme norsk film på samme måte?

Sikkert er det i hvert fall at det satt en nordmann i førersetet da Hollywood for alvor sparket i gang Kina-ballet.

Klippet bort kyss og mobbing

Zwart mente den gang at filmen i liten grad var blitt styrt i noen politisk retning, det tette samarbeidet til tross.

– Det var aldri sånn at man sa «ikke vis dette og ikke vis dette», sa Zwart til Los Angeles Times.

Zwart klippet likevel om noe av den kinesiske filmen sin for å tilpasse den.

Det innebar blant annet innebar å kutte ned på mobbescener og et kyss mellom Smith og kjæresten hans, spilt av kinesiske Wenwen Han. Uten at det ifølge LA Times plaget Zwart:

– Jeg blir aldri noen ekspert på hva som fungerer i Kina, men jeg synes den kinesiske utgaven er en vakker film.

Det ble også en særdeles populær film.

Mens produksjonsbudsjettet var på 40 millioner dollar, endte den til slutt med å dra inn over 360 millioner dollar – en særdeles pen sum for alle involverte.

Imidlertid kom en relativt liten del av dette fra Kina, hvor filmen ble hetende «The Kung Fu Dream».

Ifølge Asia Pacific Foundation of Canada dro den til slutt inn 50 millioner yuan, altså 61.5 millioner kroner med dagens kurs.

Siden den gang har kinomarkedet i Kina vokst markant, og Kina-svermeriet har utviklet seg en god del videre, både med tanke på sensurkrav og inntjeningspotensial.

Vil ikke støte kineserne

Den nyeste «The Fast & the Furious»-filmen, «The Fate of the Furious», slo alle tidligere rekorder tidligere i år da den ifølge Box Office Mojo tjente nesten 393 millioner dollar – i Kina alene.

Og da Forbes i mars summerte opp kassasuksessene i første kvartal, sto Kina for 983 millioner av totalt 2.02 milliarder dollar av kinoinntjeningen på verdensbasis.

Mens inntjeningspotensialet ifølge Variety nå gjør at Hollywood-sjefer flokker til språkskoler for å lære noen fraser de kan stotre frem i forsøk på å bygge bedre relasjoner med kinesiske samarbeidspartnere, oppsummerer en artikkel i The Guardian produksjonsfilosofien rundt innholdet i filmene slik:

«Om filmen din har en kinesisk skurk, bytt nasjonaliteten hans. Om plottet ditt mangler en scene fra Kina, skriv den inn – og helst med en glinsende skyskraper. Om produksjonsavtalen din mangler en kinesisk partner, finn en. Om sensuren i Beijing misliker enkelte scener, kutt dem.»

Peter Shiao fra underholdningsselskapet Orb Media Group formulerer det slik i samme artikkel:

– Vi har nå kommet til et punkt hvor alle tenker: Hvordan klarer vi å lage en film som, og dette er minimumskravet, ikke er støtende for et kinesisk publikum?

Han tilbyr samtidig en veldig sober og økonomisk innsikt i hvor filmskurkene i stedet vil komme fra, og hvorfor.

– Folk fra Midtøsten ser ut til å ta den støyten, og vil nok fortsette å gjøre det til de har sitt eget filmmarked i vekst. Trist men sant.

I en oppsummeringsvideo om Hollywood-filmer som har måttet endre seg for å tekkes Kina minner samtidig nettstedet Looper om hvitvaskings-kontroversen rundt Tilda Swintons rolle som The Ancient One i Marvel-filmen «Doctor Strange»:

Filmskaperne fikk kritikk for å gi hvite Swinton en rolle som egentlig var asiatisk.

Ifølge manusforfatter Christopher Robert Cargill var dette et forsøk på å ikke fornærme Kina.

– The Ancient One er en rasistisk stereotypi, og kommer fra et, politisk sett, veldig pussig sted i verden. Han har sin opprinnelse i Tibet. Om du anerkjenner at Tibet er et sted og at han er derfra risikerer du å støte bort én milliard mennesker. Da risikerer du at den kinesiske regjeringen sier at «hei, vi kommer ikke til å vise filmen deres fordi dere bestemte dere for å være politiske».

Frykter å tape ansikt

Kinesere som ofre er heller ikke særlig populært.

For eksempel fikk James Bond-filmen «Skyfall» en scene klippet bort hvor en sikkerhetsvakt i Shanghai blir skutt av en av skurkene.

– Jeg tror de ikke likte at en utenlandsk gjerningsmann kommer inn og bare skyter en kinesisk sikkerhetsvakt, slik at han ser svak ut, sier T.J. Green til NPR.

Han er sjef for selskapet Apex Entertainment som eier og bygger kinoer i Kina, og mener avgjørelsen handler om frykten for å tape ansikt, og at den kinesiske sensuren leser følgende beskjed ut av scenen:

– Kina er ute av stand til å sikre verdisakene sine.

Samtidig måtte «Red Dawn»-remaken fra 2012 gjøre en omfattende digital vaskejobb, etter at filmen opprinnelig handlet om en invasjon av USA fra Kina. Alle kinesiske flagg og andre nasjonalsymboler ble i etterkant endret til å tilhøre Nord-Korea.

Medieprofessor Ying Zhu sier til NPR at Kina nå kan fungere som et globalt filmpoliti.

– Dermed vil filmer som kritiserer den kinesiske regjeringen være absolutt tabu.

Glem spøkelser

Å unngå fornærmelser mot kinesiske myndigheter og kultur er imidlertid bare én av tingene man må unngå om man vil sikre seg kinodistribusjon. For eksempel ble det ikke noen Kina-tur på den siste «Ghostbusters»-filmen.

Flere elementer talte imot, blant annet at den:

1. Hadde en kvinnelig rollefigur som flørter med de andre damene. Homofili er for det meste temmelig nei i kinesiske kinosaler.
2. Ikke hadde et innebygd publikum. De første to filmene ble aldri vist på kino i Kina, noe som skal ha vært en viktig faktor i avslaget.
3. Inneholdt et utall spøkelser. Popkultur som omhandler kulter eller det overanturlige er nemlig totalt nei, noe som ifølge The Hollywood Reporter stammer fra kommunistpartiets sekulære ideologi og også rammet «Pirates of the Caribbean: Dead Man’s Chest» i 2006.

Det siste punktet er nyheter for filmprodusent Nicolai Moland, aktuell med spøkelsesfilmen «Hjemsøkt» med Synnøve Macody Lund i hovedrollen.

– Det har jeg faktisk ikke tenkt på, sier han når Filter Film og TV ringer for å fortelle at det spøker for mulighetene til å se Macody Lund på kinesiske kinoer.

– Det var en dame som ringte om et salgsmarked i Kina som ville ha med filmen, jeg vet ikke om hun reagerte på det eller ikke.

Moland er litt overrasket fordi han opplever at den internasjonale oppmerksomheten rundt filmen stort sett har kommet fra Øst-Europa og nettopp Asia, men han har en alternativ forklaring på hvorfor disse reglene finnes i akkurat Kina.

– Det er veldig interessant. Jeg kjenner flere kinesere, både i Hong Kong og på fastlandet, og har fått inntrykk av at man har en mer kollektivistisk kultur med en spesiell respekt for sine forfedre. Det kan hende dette handler om at man ikke skal tulle med dem som kom før deg, og at det nesten kan virke blasfemisk å trekke inn spøkelser. Og med mindre man tenker på Casper er det jo få hyggelige spøkelser.

– Forstår godt at man prøver å tilpasse

Å sikre seg kinodistribusjon i Kina trenger imidlertid ikke bare handle om hva man må ta bort, men også hva man legger til.

I Hollywood velger mange nå å være føre var i flørten med Kina, både ved hjelp av produktplassering og kinesiske skuespillere eller innspillingssteder. Vanity Fair trekker frem noen eksempler:

• «Captain America: Civil War» lot superheltene bytte mobilmerke fra LG-telefoner til et kinesisk billigmerke kalt Vivo. Inkludert høyteknologiske Tony Stark.
• «Independence Day: Resurgence» hadde den kinesiske modellen og skuespilleren Angelababy i rollen som kampflypilot, mens Liam Hemsworth bruker den kinesiske chat-tjenesten QQ for å snakke med kjæresten sin. Mer produktplassering av meieriprodukter var det også. Om du skal melke filmmarkedet i Kina bør du altså lære deg å like kinesisk melk, først som sist.
• «Warcraft: The Beginning» hadde med kinesiske Daniel Wu («Into the Badlands») i rollen som en av orkene. Samtidig var det en filmatisering av Warcraft-universet, som er særdeles populært i Kina. Av en spillerbase på seks millioner for nettrollespillet «World of Warcraft» er over halvpraten kinesiske.

I mange tilfeller gir tilgangen til det kinesiske markedet veldig håndfaste resultater. De kinesiske inntektene alene for filmene over var over 190 millioner dollar for «Captain America: Civil War», 75 millioner dollar for «Independence Day: Resurgence» og nesten 221 millioner dollar for «Warcraft: The Beginning».

Til sammenligning dro sistnevnte bare inn litt over 47 millioner dollar hjemme i USA.

Som produsent Moland sier:

– Jeg forstår godt at man prøver å tilpasse seg.

– Kan du se for deg at du vil gjøre grep for å tilpasse filmene du produserer?

– I utgangspunktet vil man si nei, men det er klart at man har et begrenset kinomarked i Norge og man ser det blir større og større budsjetter på alt sammen. For å tjene dem inn må man belage seg på gode salg til utlandet. Det ville være dumt å ikke ha Kina det i bakhodet da.

Han mener imidlertid det går noen klare grenser for hva han er villig til å endre på.

– Fra et personlig ståsted mener jeg måten de sensurerer innhold på i Kina er ganske problematisk, sier Moland.

– Du har dissidenter som ikke kan uttrykke seg og som lever i eksil i andre land. Det har ikke jeg lyst til å tilpasse meg til. Jeg vil ikke underbygge et klima som er fiendtlig mot menneskerettigheter. Der skal ikke penger styre. En ting er å ikke ha med spøkelser for å nå et større marked, men å tilpasse seg et samfunn som ikke har rettigheter og friheter vi har her i Norge, som man allerede ser blir innskrenket tvers over dammen i USA, det er ikke noe jeg vil bidra til.

Upopulært frieri

Hva synes så det kinesiske kinopublikummet om frieriet fra utenlandske filmer?

Vel, de var i hvert fall temmelig avvisende til de ekstra scenene i «Iron Man 3» da den ble vist der i 2013.

For det meste bare dro ned tempoet ved å legge inn produktplassering for en kinesisk melkedrikk og en langtekkelig dialogscene med de kinesiske filmstjernene Fan Bingbing og Wang Zueqi.

For sikkerhets skyld var de heller ikke skutt av filmens regissør, Shane Black.

Ifølge Kotaku fikk den åpenbare Kina-smiskingen kritikk fra flere hold – også fra dem som ellers likte filmen.

Selv den statseide avisa People’s Daily kalte scenene «forferdelige», mens en kinogjenger sier det er som «å plutselig bytte fjernsynskanal» når de kinesiske stjernene ramler innom.

Og Star Wars-filmene, som lenge har slitt i det kinesiske markedet, fikk heller ikke mye uttelling for at de kinesiske actionstjernene Wen Jiang og Donnie Yen var særdeles instrumentelle i handlingen til «Rogue One».

Hvorvidt produktplasseringen fungerer etter planen er også et åpent spørsmål.

Da The Hollywood Reporter stakk snuten innom en visning av «Transformers: The Last Knight» i Shanghai i sommer kunne de melde om at de største latterkulene ikke kom under filmens ymse forsøk på humor – men når publikum fniser av utallige skamløse innsalg for kinesiske banker, mobiltelefoner, bruktbilnettsteder og (igjen!) meieriprodukter.

The Guardian foreslår samtidig at årsaken til at hovedrollene i filmer som «Superman: Dawn of Justice», «Mad Max: Fury Road» og «Jason Bourne» nesten ikke har replikker rett og slett er at færre viktige poenger vil gå tapt i oversettelsen, og at færre potensielt kontroversielle replikker vil bli klagd inn av sensuren, om man ganske enkelt holder kjeft.

Joachim Lyng i selskapet Film in Norway, som driver med serviceproduksjon og leverer alt fra innspillingssteder til utstyr og filmarbeidere til internasjonale filmprosjekter, er skeptisk til denne tenkemåten.

– Jeg tror det å caste kinesiske skuespillere og produktplassere kinesiske merkevarer blir en for enkel tilnærming, sier han til Filter Film og TV.

– «The Great Wall» [kinesisk actioneventyr med Matt Damon i hovedrollen, journ.anm.] hadde jo både store amerikanske og kinesiske skuespillere, men lyktes ikke spesielt godt i hverken det kinesiske eller amerikanske markedet. Innholdet må være bra og kvaliteten må være høy for å lykkes i markedet.

– Norge er veldig populært

Lyng minner samtidig om at norske «Skam» har fått en stor fanskare i Kina, selv uten tilpasning.

Enn så lenge kan det likevel være mer å hente via import av den kinesiske bransjen enn via eksport av den norske.

Lyng og selskapet hans jobber for tiden med å lokke flere utenlandske produksjoner til Norge, deriblant kinesiske filmer.

– Vår erfaring med kinesisk filmbransje er bra. Vi har de siste fire årene bygget oss opp et stort nettverk i Beijing og Shanghai, og er inne i mange prosjekter med tanke på opptak i Norge.

Hittil har dette resultert i at to kinesiske spillefilmer har tatt veien innom, sist i form av «Run For Love» som har deler av handlingen lagt til Rjukan og blant annet Per Christian Ellefsen i en av rollene.

Filmopptakene ble gjort i 2015, mens filmen ble sluppet på kino i Kina året etter.

I løpet av tre uker spilte den inn over sju millioner dollar, ifølge Box Office Mojo, noe som betød en god del eksponering for Rjukan.

– Norge er veldig populært i Kina, sier Lyng.

– Norge sees på som et eksotisk reisemål med ren luft, moderne nordisk design og fantastiske naturopplevelser som nordlys, fjord, snø og fjell. Dette understøttes av veksten i turiststrømmen fra Kina til Norge. Kineserne har jo ikke en stor tradisjon for å reise på strandferie med sol, sommer og bading i fokus. De tar jo gjerne frem paraplyen når solen skinner for å beskytte huden sin. Dette passer Norge godt.

Lyng mener bransjen i land som Kina, Japan og Sør-Korea ligner mer på Norge enn det bransjen i Frankrike, Storbritannia og USA gjør, selv om de asiatiske landene er mer hierarkiske enn den flate strukturen man finner i Norge.

– Kinesisk forretningskultur er ekstremt relasjonsbasert kontra den mer kontraktsbaserte kulturen i England og USA. Personlige møter er alfa og omega.

På grunn av den diplomatiske oppmykingen mellom Norge og Kina sier Lyng at flere statseide selskaper nå også har mulighet til å velge Norge som innspillingsland. Selv er han og Film In Norway for øyeblikket i gang med sin tredje serviceproduksjon for en kinesisk spillefilm.

– Og det prosjektet er støttet av den nye insentivordningen for film og tv i Norge.

– Villspor

En som uansett ikke ønsker å la Kina påvirke innholdet i filmene han produserer er Martin Sundland i Fantefilm, som for tiden jobber med katastrofefilmen «Skjelvet».

Han er blant de norske filmprodusentene som har eksportert flest norske filmer til utlandet, og har tidligere stått bak filmsuksesser som «Gåten Ragnarok», «Bølgen» og «Fritt Vilt».

Mange av dem er solgt til utlandet – Kina inkludert, foreløpig uten kinovisning – men ifølge produsenten er hverken Kina eller utlandet generelt noe han har med i beregningen.

– Vi har ett fokusområde, og det der det norske kinopublikummet, sier han til Filter Film og TV.

– Når vi lager film forholder jeg meg utelukkende til det. Utlandet får eventuelt være en bonus.

Tross det store økonomiske potensialet har Sundland ingen planer om å gjøre grep for å tekkes et kinesisk kinopublikum.

– Jeg tror man er på villspor om man begynner å planlegge for det og spekulere i det, sier han.

– Det er farlig som filmskaper å prøve å være smart og tilfredsstille alle, fordi man kan miste fokus på å få til en best mulig historie. Da mister man kjærligheten til det man holder på med. Det må vi aldri miste.