• Lei «The Kill List» her

Velkommen inn i mørket! Denne britiske lavbudsjettproduksjonen byr på sine sjokkerende overraskelser, og fungerer optimalt uten forhåndskunnskaper.

Har du sansen for kryptiske kultfilmer bør du absolutt gi «Kill List» en sjanse – så lenge du stålsetter deg for noen rabiate anfall av brutal ultravold, i verste Gaspar Noé-stil. Med hammer. Au. Noe særlig mer trenger du ikke å vite, egentlig. Vi kan snakkes senere… men siden du fortsatt leser dette er det på sin plass med en liten advarsel: milde «spoilers» ahoy.

«Kill List» gir seg først ut for å være et sosialrealistisk samlivsdrama, men forvandler seg deretter til å bli en hardkokt gangsterhistorie – før den tar en avstikker inn i enda dunklere områder.

I hjemlandet har «Kill List» blitt hyllet som den britiske skrekkfilmens store håp, men det er nok å ta litt hardt i. Dette er like fordømt en vellaget, ukonvensjonell thriller som imponerer, til tross for sine logiske brister. Filmen starter som et slags kjøkkenbenkdrama i Mike Leigh-stil, der hissigproppen Jay (Neil Maskell) har en rasende pengekrangel med sin svenske kone Shel (MyAnna Buring) – mens sønnen deres sitter apatisk i rommet ved siden av.

Ekteparet har brukt opp sparepengene, men Shel vil fortsatt på ferie, og gråter bittert på telefonen til sin svenske mamma. Stemningen i heimen er anspent, og detonerer under en vennemiddag preget av stikkpiller, munnhuggeri og hakking. Tilsynelatende helt normale hverdagsproblemer, men noe føles allikevel galt. Litt skrudd, i utakt og illevarslende.

Jay viser seg å være en traumatisert veteran fra Irak-krigen, som nå har gått inn i leiemorderbransjen sammen med den irske bestekompisen Gal (Michael Smiley). Jay har ikke jobbet på åtte måneder, fortsatt rystet over hvordan deres forrige oppdrag i Kiev gikk til helvete. Nå har Gal fått tilbud om «en siste jobb»: fire personer som skal henrettes i rask rekkefølge. Skamløst bra betaling.

Drapskomisene Jay og Gal i «The Kill List»

Jay er langt fra lysten på å gå tilbake til å drepe for penger, men han har ryggen mot veggen. Kona kjefter, regningene må betales, jacuzzien må repareres. Så Jay sier motvillig ja, med frykt i øynene. Det er unektelig et dårlig tegn at klienten deres er en hvithåret mann med ondskapsfulle øyne, som krever at kontrakten signeres i blod. Men sikkert ikke noe å henge seg opp i.

Over til andre sekvens i «Kill List», der Jay og Gal kjører rundt i Sheffield på jakt etter ofrene sine. De får ikke akkurat leiemorderbransjen til å virke glamorøs; mens de tar inn på billige forretningshoteller, spiser middag i sterile kantiner, og tilbringer timevis i leiebilen mens de spaner i grått regnvær. Første mål viser seg å være en prest, som takker Jay hjertelig før han blir drept. Urovekkende, men allikevel en enkel «jobb».

Komplikasjonene starter med andre oppdrag. En anonym bibliotekar, som viser seg å være involvert i produksjonen av barneporno. Jay reagerer med rabiat raseri, og slipper sin indre drapsmann fri med en blodtørstig mangel på hemninger. Men uansett hvor rasende han torturerer ofrene sine, svarer de bare med milde smil og takknemmelighet. Uhyggelig.

Herfra dykker «Kill List» rett inn i den dypeste ondskapen, mens Jay drar med seg venner og familie ned i det okkulte kaninhullet. Drømmelogikken tar over mens hele historien sklir ut i et delirisk febermareritt. Uten å avsløre så mye mer: Robin Hardy-klassikeren «The Wicker Man» (1973) og Alan Parkers «Angel Heart» (1987) er nærliggende sammenlikninger, det samme er for så vidt totalforbudte «A Serbian Film».

Fordi tonen er så realistisk, skuespillerprestasjonene så naturlige, og miljøet så autentisk skildret, føles den siste tredjedelens galskap desto mer desorienterende. Her blir det mørkt, mørkt, mørkt!

Regissøren Ben Wheatley (som selv skrev manuset sammen med kona Amy Jump) hevder at historien er basert på en legende fra Kong Arthurs tid, men han holder kortene veldig tett til brystet. Helt fra starten av får vi hint om at det er større krefter i spill her, men aldri noe mer enn vage antydninger. Informasjonen kommer i frustrerende smådrypp: med kryptisk dialog, gåtefulle scener og en gjennomgående ubehagelig atmosfære. Stemningen bygges også opp av et lydspor som kunne ha kommet rett ut av en David Lynch-film, med atonale ulyder på høyt volum og et veldig aggressivt musikkspor som skriker «noe er veldig galt her!!».

Mangelen på logikk understreker at «Kill List» fungerer best på det metaforiske planet, et våkent mareritt som kan tolkes i alle mulige retninger. Jeg mistenker at manuset ikke er like gjennomtenkt som det gir seg ut for å være (mesteparten av dialogen ble angivelig improvisert av skuespillerne), men ingen tvil om at filmen har en demonisk kraft – som grabber tak i deg og holder grepet lenge etter at den er over. «Kill List» er faktisk den første filmen på år og dag som ga undertegnede et skikkelig mareritt etterpå.

Så jo da, dette er en effektiv rakker, selv om den ikke helt lever opp til forventningene. Jeg tipper at slutten kommer til å splitte tilskuere veldig, men før den tid er «Kill List» en ukonvensjonell godbit som fortjener oppmerksomhet og respekt.

  • Lei «The Kill List» her