Jerry Seinfeld er tilbake med en ny serie. Det går som det må gå.

Uansett hvor mye mennesker født mellom andre halvdel av syttitallet og første halvdel av åttitallet elsker «Seinfeld» – det vil si mer enn sitt eget opphav og i mange tilfeller høyere enn livet selv – later verden til å være relativt komfortabel med at Jerry Seinfeld har holdt en lav profil etter at hans selvtitulerte situasjonskomedie ble avsluttet.

Mens Jason Alexander har gjort seg bemerket i reklamefilmer for slankeimperiet Jenny Craig, Michael Richards har gitt den desperate hverdagsrasismen et ansikt, Julia Louis-Dreyfus omsider har maktet å lose skuespillerkarrieren inn i nok en genuint morsom tv-serie, og Larry David med «Ingen grunn til begeistring» har skapt en av det nye århundrets aller beste serier, har Seinfeld nøyd seg med å tilbringe tid med familien, gjøre litt lett stadionstand-up, og figurere som executive producer for et av de største sløseriene med talent og sendetid den amerikanske tv-bransjen maktet å avstedkomme på 00-tallet.

Selv om man vanskelig kan underdrive hans rolle som opphavsmann, produsent og zeitgeistinkarnerende hovedperson, er det i dag lett å se på Jerry som den mest utbyttbare delen av puslespillet «Seinfeld». Han er en dårlig skuespiller, han greier ikke holde seg alvorlig, og de korte sekvensene som åpnet de tidlige sesongene fremstår i dag som selve innbegrepet på klisjeen om stand-up som de platte trivialitetenes kunst.

Selv om jeg tilhører generasjonen som uavhengig av sammenhengen alltid blir i godt humør av å se Jerry Seinfelds ansikt, har jeg store vansker for å se for meg noen gode grunner for at han utover eventuelle gjesteopptredener i «Ingen grunn til begeistring» og noen besøk hos Letterman i ny og ne noensinne trenger å returnere til tv-skjermen. Han har nok penger, familie og showbizvennskap til å holde det gående herfra og til evigheten, og i 2012 er det høyst legitimt å spørre om verden strengt tatt trenger så veldig mye mer av dette:

Seinfelds svar på det spørsmålet er imidlertid et selvsikkert ”Ja!”. Hans nye nettserie «Comedians in Cars Getting Coffee» består av like deler «Ricky Gervais meets…» , Paul Reisers «The Paul Reiser Show» (som ble kansellert etter to episoder, da det viste seg at svaret på det retoriske spørsmålet ”Det kan da ikke være så vanskelig å lage et sånn program som Larry David har, hvor han bare går rundt og improviserer fram dialog med folk?” viste seg å være ”Jo!”) og de siste årenes eksplosjonsartede fremvekst av podcaster hvor komikere i Los Angeles snakker med komikere i Los Angeles (episode 300 av «WTF» kommer nå på mandag).

Varsellampene begynner å lyse allerede under åpningsmontasjen, hvor et ustødig kamera kjærtegner en Volkswagen boble fra 1952. Som alle som noensinne har holdt et halvt øye med Jay Lenos karriere vil vite, er det at rike amerikanske tv-kjendiser begynner å interessere seg for biler et særdeles urovekkende tegn. Jerry Seinfelds plass i fjernsynshistorien og vestlige kulturelle kanon er for lengst sikret, og selv hundre år med «The Marriage Ref» vil aldri kunne endre på det.

Og «Comedians in Cars Getting Coffee» bærer på alle måter preg av å være laget av en fyr som først og fremst er opptatt av å ha det gøy sjæl: De mange sløye innstikksmontasjene ser ut til å være pønsket ut på et videoverksted i tjukkeste Østfold, og bruken av anonym instrumentaljazz bakgrunnsmuzak er som hentet ut av en lærebok i hvordan man enkelt dekker over ugunstig bakgrunnsstøy.
 «Comedians in Cars Getting Coffee» fanger med beundringsverdig presisjon hverdagen til mennesker som er så rike på både dollar og meritter at de ikke lenger trenger å bry seg om noen ting som helst.

Det er naturligvis gøy å se hvor langt Larry Davids kostholdsnevroser strekker seg, men først og fremst er Seinfelds nye prosjekt en serie som er ment å reaktiverer gamle minner og følelser som ble dannet da disse menneskene fortsatt hadde noe å bevise.

I motsetning til hva Larry måtte mene, er ikke «Comedians in Cars Getting Coffee» ’the show about nothing’, men en serie om hva som skjer med en mann som har opplevd så mye suksess at han nå er hinsides det dagliglivet han i sin tid var så sentral i å beskrive. Det er mye i første episode som taler for at søkkrike, førtidspensjonerte sitcominnovatører iblant gjør klokt i å bli ved sin pensjonerte lest, men hvis du virkelig liker å se folk som har laget ting du liker klappe folk som har laget ting du liker på skulderen, har julaften kommet tidlig i år.