Rolige dager på bloggen, og helt ærlig talt er vi fremdeles litt i sommerferiemodus (fra neste uke bør vi imidlertid være tilbake i noenlunde vanlig tempo igjen).

Derfor: En litt kjapp post om kvinner, likestilling og slikt noe, som vel får gå i kategorien «lavterskel».

Jeg var med på forhåndsvisning av Paul Feigs «The Heat» i sommer, den nye buddy cop-komedien med Sandra Bullock og Melissa McCarthy i hovedrollene.

Det var mye som fungerte med filmen – Bullock og McCarthy har en finfin kjemi, McCarthy er et udiskutabelt geni når det gjelder improvisert styggprat, og i det hele tatt framkalte filmen flere latterkuler enn det man kunne forvente fra en bred studiokomedie av denne typen.

En overraskende solid firer, tenkte jeg da den var ferdig.

Norske anmeldere er ikke enig med meg i det. Stort sett har det vanket treere og toere i norske aviser.

Helt greit å være uenig med meg om filmen, men jeg syns en del av anmeldelsene henger seg i alt for stor grad opp i at det er to kvinner som spiller hovedrollene i en sjanger der mannlige karakterer har vært standard (tittelen på VGs anmeldelse: «Jentutten får sitt»).

VG skriver videre:

«The Heat» drar det gamle «umake politipartnere»-trikset. Men med kvinner! Wow, liksom.

Si hva du vil om komikken i «The Heat», krimplottet er selvfølgelig alt for standard, og det kan godt hende at Fox har brukt «kvinner i politiet» som gimmick i markedsføringsøyemed.

Men selve filmen? Det fine med «The Heat» var egentlig hvor lite filmen selv dvelte ved det faktum at hovedkarakterene er kvinner i et tradisjonelt mannsdominert yrke.

Karakterene til Bullock og McCarthy håndterer actionsekvenser på en uspektakulær måte, hverken hjelpeløst eller som superpurker, og etter å ha sett filmen tenker man omtrent like lite på hovedkarakterenes kjønn som man tenkte på av Will Ferrell og Mark Wahlberg er menn i nært beslektede «The Other Guys».

Bare én gang er det en karakter som tar opp det uvanlige ved kvinner i politiet, og han ender med en kule i hodet (symbolsk, vil jeg tro). Det er heller ingen dølle sidehistorier om karakterenes kjærlighetsliv.

Så gå og se «The Heat» hvis du tror det kan være noe for deg. Som gammel Paul Feig-fan var jeg riktignok ganske velvillig innstilt fra starten av – jeg klarte til og med å bli oppriktig begeistret over at Thomas F. Wilson dukker opp, du vet han som spiller gymlæreren i Feigs «Freaks and Geeks».

Vagt relatert, eller kanskje ikke: The Guardian har en litt artig sak i dag om manglende kvinnelige innslag i tidsreisefilmer. Det vil si, kvinner er ofte med i filmene, men får sjelden foreta tidsreisene selv.

Ta for eksempel Rachel McAdams, som har vært med i tre tidsreisefilmer («The Time Traveller’s Wife», «Midnight in Paris» og «About Time»). Men kommer hun i nærheten av en tidsmaskin selv? Neida.

Linda Hamilton var rå i «The Terminator», men på tross av at hun blir jaget (og beskyttet) av tidsreisende, blir hun selv pent nødt til å bli i 1984.

Unntaket er «Back to the Future 2», men:

When Marty McFly’s girlfriend tried to come along for the ride in Back to the Future II, she was hastily sedated by the Doc for «asking too many questions».

Derfor, Hollywood, en gratis idé: En tidsreisefilm om en dame som blir sendt tilbake i tid, kanskje til tida rundt Jesu fødsel ville vært passende?

Tipper Melissa McCarthy er klar som et egg.