Akkurat nå burde jeg sitte å diskutere og analysere de første episodene av den siste sesongen av «Breaking Bad» sammen med resten av mine (tv-forsker-) kollegaer, men det gjør jeg altså ikke.

For – sorry – jeg liker rett og slett ikke serien.

Jeg vet jeg burde like «Breaking Bad». Personer jeg stoler på, både kollegaer, anerkjente tv-kritikere og venner, mener det er en av tidenes beste serier. Ifølge min demografiske tilhørighet (den typiske «kvalitets-tv-seeren») og tidligere smakspreferanser burde jeg spist «Breaking Bad» til frokost.

Problemet er ikke at jeg er ute av stand til å gjenkjenne «Breaking Bad»s estetiske kvaliteter. Det er strengt tatt jobben min.

Jeg respekterer «Breaking Bad» for alle dens innlysende kvaliteter. Visuelt sett er serien utsøkt, og Michael Slovis er antakeligvis en av de beste cinematografene i tv-bransjen. Jeg har videre ikke noe problem med å se at «Breaking Bad» både er uhyre velskrevet og velspilt.

Så hvorfor droppet jeg «Breaking Bad» etter to sesonger? (ja, jeg har blitt fortalt at tredje sesongen markerer et kvalitetshopp, men hvor mange episoder og hvor mye tålmodighet en serie kan kreve av en seer er et spørsmål som får ligge til en annen gang).

Det korte svaret: Jeg kjedet rett og slett vettet av meg, og hver eneste episode føltes som et pliktløp. Gjentatte ganger måtte jeg spole meg tilbake fordi det som skjedde på skjermen ikke klarte å holde på oppmerksomheten.

Det litt lengre svaret handler delvis om at jeg er i ferd med å få en liten overdose av kvalitetserienes fetisjering av den hvite, heterofile, mannlige antihelten.

Inflasjonen av hankjønnede, hvite heterofile antihelter med voldelige tendenser i kjølvannet av «The Sopranos» har gjort det mer og mer utfordrende å finne nye og innovative perspektiver. Antihelten var svært nyskapende for 15 år siden, men har nå blitt en karakterarketype for mange av kvalitetseriene.

«Breaking Bad» framstår riktignok som en slags satire på neo-liberalistiske maskulinitetsverdier, og Walter Whites tvilsomme valg kommer som følge av en beinhard økonomi og rovdyrkapitalisme. Systemet skaper sine egne (anti)helter.

Men internettdyrkingen av Heisenberg, Walter White’s voldelige og hensynsløse alterego, kan tyde på at denne satiren ikke alltid blir fanget opp av mange tilhengere. Kanskje enkelte fans finner Heisenbergs tvilsomme overskridelser litt for frigjørende?

Dette, koblet med sjåvinismen mange (mannlige) fans møter Skyler White med, indikerer at «Breaking Bad» kanskje ikke er den mest kvinnevennlige serien. Kjønn kan dermed også være en medvirkende faktor til at jeg ikke klarer å leve meg inn i denne hypermaskuliniserte fiksjonsverdenen.

I så fall er det kanskje ikke så rart at bare 38 prosent av «Breaking Bad»s seere er kvinner.

Det er såklart stor forskjell på å la seg fascinere av og sympatisere med tv-karakterer. Det er vanskeligere for de fleste (håper jeg) å føle empati med massemordere enn karakterer som fremstår som normale mennesker.

Ta for eksempel «Friday Night Lights», som var et svært realistisk high school-drama om vanlige folk med vanlige problemer. Denne gjør det selvsagt lettere for seeren å føle med karakterene enn de mannlige antihelt-seriene.

Som spøken går: «Friday Night Lights» er den ultimate psykopat-testen – føler du ikke med karakterene i serien er sannsynligheten stor for at du faktisk har psykopatiske tendenser.

Når det er sagt forventer jeg ikke at alle serier skal få meg til å bry meg om karakterene i like stor grad som «Friday Night Lights», og jeg fant alltid Tony Soprano, til tross for flere og flere horrible handlinger, både engasjerende og fascinerende til siste episode. Don Draper, tv-verdens største rasshøl, er fremdeles en interessant fyr.

Når Walter White ikke vekker i nærheten av samme følelser, må jeg konkludere at hovedproblemet derfor at jeg rett og slett sliter med å engasjere meg i karakterene i «Breaking Bad».

Det dype og ofte personlige forholdet man som seer kan få til karakterene er kanskje tv-serienes fremste fortrinn. Når jeg tester en ny serie pleier jeg vanligvis å ta busstesten for å sjekke om jeg burde fortsette å følge serien eller ei.

Busstesten går ut på at man spør: «Hvis alle karakterene ble påkjørt av en buss og døde, ville jeg bry meg?»

Det største problemet med «Breaking Bad», for min del, er at svaret er nei.