• Lei «Jeff, Who Lives at Home» her

Her har vi en severdig, skranglete indiefilm av den typen som vanligvis har premiere på Sundance-festivalen. Produsert av Jason Reitman («Up in the Air», «Young Adult») og regissert av et brødrepar med høy indie-kred. «Jeff, Who Lives at Home» er mer et «mumblecore»-drama enn en komedie, men på sitt vis allikevel både morsom og rørende.

Tittelen lyver ikke. Den trettiårige slackeren Jeff (Jason Segel) bor fortsatt hjemme: i kjelleren til moren Sharon (spilt av Susan Sarandon), der han tilbringer mesteparten av tiden med å røyke tjall. Han er en deprimert, skadeskutt sjel som allikevel klarer å være ukuelig optimistisk – overbevist om at livet er fullt av menig og små tegn, som leder deg på veien til den rette skjebnen hvis du bare er oppmerksom på dem.

Mesteparten av Jeffs livsfilosofi ser ut til å stamme fra hans favorittfilm «Signs». Ja, M. Night Shyamalan middelmådige sci-fi-drama med Mel Gibson og Joaquin Phoenix. «Jeff, Who Lives at Home» starter med en lang monolog om «Signs»‘ fortreffelighet. Fremført med stor entusiasme og innlevelse av Jeff, mens hans sitter på toalettet med en diktafon. Vel, jeg tviler ikke på at «Signs» blir bedre med litt prima røykevarer:

En deg ringer telefonen til Jeff, og i andre enden er noen som er veldig opptatt av å snakke med en Kevin. Åpenbart bare noen som har ringt feil nummer, men han tar det allikevel som et slags tegn på noe viktig. Da mamma Sharon sender Jeff ut for å kjøpe trelim til den ødelagte garderobedøren på kjøkkenet, forandrer det hele livet hans. På bussen oppdager Jeff en afroamerikansk fyr med en baseballskjorte som har navnet Kevin på ryggen. Nok et tegn, sikkert. Jeff hopper av bussen på samme stoppested som denne karen, og ender opp med å spille basketball med ham i et heller dårlig nabolag. Han viser seg faktisk å hete Kevin; en «thug» som tilbyr Jeff litt å røyke på – og deretter raner ham.

Det blir bare begynnelsen på en uvanlig dag full av snodige tilfeldigheter og «tegn». Samtidig har storebroren Pat (Ed Helms) brukt opp alle pengene han og kona Linda (Judy Grier) ikke har på å kjøpe en Porsche. Slår ikke særlig godt an, men ekteskapet deres er allerede i krise. Pat blir etter hvert overbevist om at Linda er utro med er arbeidskollega, og rekrutterer hjelp fra lillebroren Jeff til å spionere på henne.

Vanskelig å klandre den frustrerte kona hans. Pat er en aggressivt egoistisk, usympatisk fyr. På sitt vis like skadeskutt som Jeff over at faren døde under oppveksten deres. Brødrene har slett ikke et bra forhold, men det forbedrer seg litt utover dagen – som i løpet av noen timer leder til et slags mirakel. I en annen ende av filmen oppdager mamma Sharon at hun har en hemmelig beundrer på jobben, og opplever romantikk fra et veldig uventet hold.

Noe særlig mer kan jeg egentlig ikke si om «Jeff, Who Lives at Home» uten å spolere overraskelsene.

Jason Segel har mest utmerket seg som komiker og manusforfatter. Han skrev og spilte hovedrollen i den delvis selvbiografiske oppturen «Forgetting Sarah Marshall» (2008), og vi har jo tidligere vært innom hans glimrende «The Muppets». Han er også aktuell med manus og hovedrolle i den romantiske komedien «The Five Year Engagement», som slippes rett på VOD her hjemme i november. Vi kommer garantert tilbake til den da:

Segel gjør en mye mer dempet og nyansert skuespillerprestasjon i «Jeff, Who Lives at Home», og viser seg å være overraskende stødig i mer dramatiske roller. Det samme er for så vidt også «The Office»-kjenningen Ed Helms, som vi sist så i «Cedar Rapids». Hans storebror Pat er en mer karikert og klysete karakter, men klarer i løpet av filmen allikevel å vinne sympatien vår.

«Jeff, Who Lives at Home» er en film med små fakter, men skarpe observasjoner – og den leder til en slutt som er oppriktig rørende. En lavmælt, liten film som er unnagjort på 83 minutter. Neppe noe som hadde gjort et stort inntrykk på kino, men som fungerer helt utmerket på liten skjerm.

Jeg likte den i alle fall, og «Jeff, Who Lives at Home» ga meg lysten til se resten av filmene til brødrene Jay og Mark Duplass. De regisserer, produserer og skriver alt selv, og har utviklet en helt særegen, skranglete stil med håndholdte kameraer og masse improvisasjon. Vi har ikke fått sjansen til å se noen av filmene deres på kino her hjemme, men de er i alle fall tilgjengelige på import-DVD.

«The Puffy Chair» (2005):

«Baghead» (2008):

«Cyrus» (2010):

«The Do-Deca-Pentathlon» (2012):

  • Lei «Jeff, Who Lives at Home» her