I 2009 debuterte Rune Denstad Langlo med filmen «Nord», en lavmålt, men hikstende morsom reise gjennom Norges øvre halvdel. Anders Baasmo Christensen spilte hovedrollen som den sosialt mistilpassede skitrekkdrifteren som satte seg på en snøscooter for å finne sin sønn, og på veien møtte han de rareste og luneste norske folkene som er festet på en norsk filmrull. Seriøst, se «Nord» en sløv søndag dersom du ikke har gjort. Stikkord: samer, tamponger, brennevin og episke landskapsbilder (du kan leie den her).

«Nord» ble ikke noen hyllevelter på norske kinoer, men filmen fikk stående ovasjoner på festivaler fra Moskva til New York. Det hele kulminerte med at Langlo ble kåret til Best Emerging Filmmaker på TriBeCa Film Festival i 2009. Prisen ble delt ut av festivalsjefen Robert De Niro og juryleder Uma Thurman.

Fra venstre, om ikke allerede skjønte det: Rune Denstad Langlo, Robert DeNiro og Anders Baasmo Christensen

Denne helgen er oppfølgeren klar, fire år etter «Nord». «Jag etter vind» har den samme personlige og ettertenksomme stilen som «Nord», og er en vakker liten perle av en film.

Kort fortalt handler «Jag etter vind» om den norsk hipsterdamen Anna – spilt av Maria Blokhus, overraskende og kanongod nykommer som underlig nok ligner veldig på Ida Wulff – som er fashiondesigner i Berlin og skal gifte seg med en overkul danske (sånn fyr som går med dressjakke hele tiden og har på seg skjerf inne).

Anna får livet sitt i ansiktet da hun drar hjem for å hjelpe bestefaren å begrave bestemoren. «Shit happens when you party naked», sies det, men «Jag etter vind» viser at det kan skje ganske mye rart når du lager komle med en sur bestefar også.

Jeg tok en telefon til regissør Langlo, som mens denne samtalen foregikk på telefonen, lå dypt plantet i en sofa hjemme hos foreldrene i Trøndelag etter en hektisk premiereuke.

– Heisann Rune! Nå er premiereuken over, hvordan har det vært?

– Hard uke! Vi har vært i to byer og på en øy. Først Oslo og Trondheim, selvsagt, og så Stokkøya, som er hovedlocation i filmen. Der ligger det et samfunnshus, og en strandbar med god mat og et omfangsrikt barutvalg, som er med i filmen. Da var det rød løper med folk som applauderte, og frukt og jus på samfunnshuset siden det var mange barn der. Det ble litt mindre pretensiøst enn lenger sør, vi var jo 250 personer pakket inn i en gymsalslignende plass.

– Likte de måten du hadde filmet øyen og bygden deres på?

– Det var som å komme hjem med filmen, og jeg skal innrømme at publikummet var enkelt å please, for de så jo seg selv og husene sine. De var nervøs og spent de også, men det var ganske raskt mye latter og trampeklapp. Når det er sagt, fikk jeg også kommentarer på lokale logiske brister. Hvorfor folk i filmen brukte ett minutt på en strekning som skal ta en dag, du vet «det der går ikke, det er jo en mil!», hehe. Det var en veldig morsom premiere.

«Jag etter vind» er vakker og tidvis storslagen, spesielt ferjescenen i begynnelsen er fin for oss vestlendinger, men det er også voldsomt mye følelser. Ble filmen slik du hadde planlagt?

– Vi planla nok «Jag etter vind» mer enn «Nord». På «Nord» visste jeg ikke hva jeg holdt på med, det gikk bare bra. Denne gangen hadde jeg større ambisjoner, ville at det skulle bli slik jeg ville. Jeg tipper jeg får det høyeste og laveste på skalaen fra anmelderne, men jeg ville heller treffe ordentlig enn å prøve å treffe bredt. Om jeg skal si hvordan det gikk etter planen i prosenter, vil jeg si at det gikk 80 prosent som planlagt. Det er uhåndterlig materie med film, så noe blir alltid annerledes enn man tenker.

– Ganske episk og luftig tittel, hvor kommer den fra?

– Bestefar i «Jag etter vind» er en kvasireligiøs fur som slenger rundt med dyptpløyende sitater, et slags skjold mot hva som egentlig foregår. Det er hentet fra «Forkynnerens Ord» i Bibelen, som en kompis som heter Hans Jørgen viste meg. «Forkynnerens ord» er den største sitatmaskinen i bibelen. Det er der man finner originalsitater som «Intet nytt under solen», «En tid for alt» og «Slekter kommer, slekter går». Det er helt vilt å lese gjennom, for sitatene bare spretter ut av sidene. Men selve tittelen er et svært budskap som kan tolkes på mange måter. Det var opprinnelig en arbeidstittel, men etter hvert ble jeg så glad i tittelen, for den kler uttrykket i filmen. Det førte til krangling fra flere hold, folk syntes det var for pompøst eller for tungt, men det ble tittelen til slutt.

– I hvilken grad er «Jag etter vind» en oppfølger til «Nord»?

– Alle mine filmer er personlig på et eller annet vis, så sånn sett blir det en oppfølger, siden de har samme grunnstemning. Dokumentarfilmen jeg laget mellom «Nord» og «Jag etter vind», om den siste kampen til Roar Strand på Rosenborg, henger også sammen med spillefilmene, for han er en person med egenskaper jeg kjenner meg igjen i. Men uansett så er jo dette «den vanskelige andrefilmen».

– Jeg leste portrettet av Sven Bertil Taube – som spiller bestefaren – i Magasinet, og han virker som en ordentlig levemann. Hvor mye av skuespilleren og hvor mye av mennesket Sven Bertil ville du ha til rollen som bestefaren?

– Vi gikk flere runder med Sven Bertil. Jeg forbandt ham egentlig mest med musikk. Skjærgårdsviser, konserter i Grøna Lund og sånt. Men ved en tilfeldighet hadde en svensk regissør jeg kjenner jobbet med ham, så vi kom etter hvert i kontakt. Men da var først da vi fikk håndskrevet fax som svar, at jeg skjønte at mennesket Sven Bertil Taube var noe som måtte være med i filmen min. Så vi dro til London for å møte ham, og da var det god kjemi med en gang. Han er jo en gentleman, sånn fyr som reiser seg når damene skal på toalettet, helt fantastisk fin fyr. Han tilførte filmen og innspillingen veldig mye, så da han dro hjem fra settet var det gråt i staben.

– Hvordan var det å regissere en kar som Sven Bertil Taube?

– Da jeg jobbet med ham, innså jeg hvor proff han er. Han gjør ingen feil, og han har jo spilt i film siden 1949. Jeg mener, han spilte med Bergman på Dramaten! Han fikk et flott comeback med «The Girl with The Dragon Tattoo», og er en fryktelig flink skuespiller, men har aldri fått slike type roller som i «Jag etter vind». Det ble et fint samarbeid.

– Det annonseres med at «Jag etter vind» er «vårens norske feelgood-film», det er vel å ta litt hardt i?

– Hehe, ja det der er det nok andre som står for. Det er ikke noen feelgood-film i tradisjonell forstand, men kanskje feelgood på et annet plan. Feelwarm, kanskje? Mye humor, men også mye varme.

Regissør Langlo sammen med hovedrolleinnehaver Maria Blokhus.

– Jeg synes filmen er morsom på en annerledes måte enn «Nord». Den rent fysiske humoren i «Nord» – tampongscenen og samen med lenken rundt foten – er erstattet av mer verbale ting som vitsing rundt Tyskland og D-mark og slike underfundigheter. Var det slik i manuset, eller ble det slik i klippen?

– Det er nok endel som er klippet vekk. I «Nord» bygger man opp til at det skal forløses i et fysisk øyeblikk, mens det er mye mer verbal humor i «Jag etter vind». Det er ikke rungende Rorbua-latter, men mer lav humring gjennom hele filmen. Erlend Loe skrev jo «Nord» etter en idé fra meg, og jeg skrev denne helt alene, og det er nok ganske tydelig på humoren. «Nord» var en krysning av oss to, mens «Jag etter vind» er mer min.

– Det går rykter om at det var en dubstep-scene som røyk i klippen, stemmer det?

– Haha, hvor har du fått det fra? Det var en dupstep-karakter i manuset på et tidspunkt, ja, men han forsvant på et tidspunkt. Men jeg har faktisk også debutert som filmkomponist i «Jag etter vind». Jeg skulle ha noe musikk til en catwalk-scene i Berlin i begynnelsen, hvor det skulle være noe lav techno lavt i bakgrunnen, musikk som kom sivende fra et annet rom. Det var ikke så viktig hvilken låt det var, det var mer soundet, så vi ville ikke bruke masse penger på det. Og da tipset lyddesigner Gisle Tveit meg om en app som het Propellerhead, hvor man kan lage technobeats. Jeg brukte en uke på å lære med den, og så laget jeg en patetisk beat som Gisle mikset. Så nå har jeg meldt meg inn i Tono og blitt komponist og greier.

– Skikkelig author, skriver egne manus og regisserer og jommen om du ikke lager musikken også?

– Hehe, ja sånn er det blitt.