«Sherlock Holmes: A Game of Shadows» har VOD-premiere denne uken, og da er det på sin plass å se tilbake på de tidligere filmene som er laget om mesterdetektiven i Baker Street.
Enkelte hevder at Robert Downey Jr.s Sherlock Holmes ikke minner mye om den mesterdetektiven vi kjenner fra Arthur Conan Doyles historier, men han er nærmere enn man kunne tro. I bøkene var Sherlock faktisk en badass som kjempet i bokseringen, hadde skarpe ferdigheter innen asiatisk kampkunst og var i overlegen fysisk form. Han kunne også være en arrogant drittstøvel, og slet med kokain-avhengighet. Men ingen er perfekte, og mer om det litt senere. Downey Jr. har uansett gjort denne rollen til sin egen, men opp igjennom historien har Sherlock Holmes blitt portrettert av over sytti skuespillere.
Fun fact: Sherlocks «deerstalker»-lue og rutete kappe kommer slett ikke fra Conan Doyles bøker, men fra Sidney Pagets illustrasjoner. Så selv om Sherlock er ikledd denne lua i mesteparten av filmene, ville han i virkeligheten bli ledd rett ut hvis han hadde vist seg i Londons gater med den. Dette var et plagg man utelukkende brukte på landsbygda når man bega seg ut på jakt. Men på den annen side, Sherlock slet jo med rusproblemer og hadde et avslappet forhold til korrekt kotyme. Holmes sa forresten heller aldri «Elementært, min kjære Watson» i noen av historiene til Doyle, det velbrukte begrepet dukket først opp i den første lydfilmen med Holmes: «The Return of Sherlock Holmes» (1929). Så vet du det.
Men nå er det på tide med nerdete topplister! Ifølge Guinness Rekordbok er Sherlock Holmes den fiktive karakteren som dukket opp i flest filmer i hele verden, så er det jo litt å ta av her. Det er laget langt over to hundre langfilmer og TV-produksjoner med denne mesterdetektiven, og nå skal vi horve oss igjennom tretti av dem. Så lag nistepakke, varm opp en termos med solbærtoddy, ta et godskudd med kokain og bli med på tur inn i Sherlocks filmhistorie.
Dette kommer til å ta litt tid, kompis. Først: her har du de ti beste tolkningene av Holmes, et subjektivt utvalg i kronologisk rekkefølge. «The game is afoot, motherfucker!».
HOLMES PÅ SITT BESTE:
«The Hound of the Baskervilles» (1939)
Shakespeare-skuespilleren Basil Rathbone portretterte Holmes i til sammen fjorten populære Hollywood-filmer og en radioserie. Selv den dag i dag anser mange at Rathbone er den definitive Sherlock Holmes, og «The Hound of the Baskerville» regnes som den beste av filmene hans. Siden denne svarthvitt-klassikeren ikke lenger er rettighetsbeskyttet kan filmen ses i sin helhet på YouTube, men vi nøyer oss med å vise deg traileren.
«The Hound of the Baskervilles» (1959)
Jepp, samme historie (den er hittil filmatisert 23 ganger), men dette er en helt annen tolkning av det filmplakaten hevder er «The Most Horror-Dripping TALE EVER WRITTEN!». Nå ja, i alle fall en skikkelig stemningsfull Sherlock-film. Produsert av det britiske Hammer-studioet, som ellers var mest kjent for sine gotiske grøssere. Dette var den første fargefilmen med Holmes, som ble spilt av Peter Cushing. Han gjentok rollen på 1960-tallet i BBC-serien «Sir Arthur Conan Doyle’s Sherlock Holmes», og i tv-filmen «The Mask of Death» (1984).
«A Study in Terror» (1965)
Sherlock Holmes jaktet aldri på Jack the Ripper i noen av Conan Doyle-historiene, noe som nesten er litt merkelig. Den første fortellingen om Sherlock ble publisert i 1887, mens Ripper-mordene startet i mesterdetektivens hjemby London allerede året etter. «A Study in Terror» er den første av to filmer på lista der Holmes (John Neville) løser Ripper-saken. En fargesprakende og til tilder blodig thriller som tilhører det øvre sjiktet av Sherlock Holmes-filmer.
«The Private Life of Sherlock Holmes» (1970)
Billy Wilder gir oss de mer lysskye sidene av privatlivet til Sherlock Holmes (Robert Stephens): som inkluderer hans sans for kokain, homoryktene og den gangen han prøvde å finne sjøormen i Loch Ness. Dette skulle egentlig være en storslagen «road show»-opplevelse på over tre timer, men før premieren klipte produsentene ned filmen med hele nitti minutter. Disse opptakene er nå ødelagt, så vi får aldri se «The Private Life of Sherlock Homes» i sin helhet. Men selv i sin forkortede form er dette en vittig, velskrevet dramakomedie.
«The Seven-Per-Cent Solution» (1976)
Dette dramaet er heller ikke basert på en Conan Doyle-historie, men er allikevel en av de aller beste Holmes-filmene. Nylig avdøde Nicol Williamson er glimrende som Sherlock: et paranoid kokainvrak som sendes til Wien for å få bukt med narkoproblemene sine. Her får han samtaleterapi av selveste Sigmund Freud (Alan Arkin), som avruser mesterdetektiven med hjelp av hypnose før han vikles inn i nok et mysterium. Tittelen er en referanse til kokainblandingen som Holmes skyter med sprøyte. Robert Duvall, Sir Laurence Olivier og Vanessa Redgrave er også med.
«Murder By Decree» (1978)
Sherlock Holmes (Christopher Plummer) etterforsker nok en gang Jack the Ripper-mordene, i en kanadisk produksjon som minner mistenkelig om Johnny Depp-thrilleren «From Hell». «Murder By Decree» er en personlig favoritt: spennende, bra spilt, skikkelig stemningsfull og med en interessant løsning på mordmysteriet. Anbefalt! Med James Mason som en sindig Dr. Watson, Donald Sutherland og Sir John Gielgud.
«The Adventures of Sherlock Holmes» (1984-1985)
Den hardbarkede fansen hevder at Jeremy Brett leverte den mest trofaste tolkning av Sherlock Holmes noensinne, og han spilte rollen i fire tv-serier frem til 1994. Brett investerte enormt mye krefter inn i denne glansrollen, som ble en besettelse. Han hadde sannelig det rette temperamentet til å spilte Holmes. Den britiske, bifile skuespilleren slet selv med mentale problemer, mano-depressive perioder og tilbrakte tid på mentalsykehus. Brett er en dødssyk skygge av seg selv i de siste episodene, men den første serien gjenstår som en av de mest gjennomførte og trofaste skildringene av Conan Doyles-historier noensinne laget. Classy!
«Young Sherlock Holmes» (1985)
På åttitallet ble omtrent alt Steven Spielberg rørte til gull, men «Young Sherlock Holmes» er et sjeldent unntak som floppet på kino. Spielberg produserte denne skildringen av Sherlocks unge år på kostskole, der han for første gang møter John Watson – og blir viklet inn i et mordmysterium på skolen. Alt ender opp i et klimaks som hadde sklidd rett inn i en «Young Indiana Jones»-film. Sånn ellers minner denne underholdende familiefilmen til tider veldig mye om Harry Potter-serien – men det skyldes muligens at manuset var skrevet av Chris Columbus, som mange år senere regisserte de to første Potter-filmene.
«Sherlock Holmes» (2009)
Ja, den første Guy Ritchie-filmen må også med. Si hva du vil om frihetene som tas i forhold til opphavet, dette actioneventyret er fortsatt en skikkelig underholdende blockbuster, og Robert Downey Jr. dytter alt opp på et høyere nivå. Jude Law fortjener dessuten respekt for sin tolkning av Dr. Watson, som er en av de mest kapable vi noensinne har sett på film. Jeg tipper at traileren allerede er godt kjent, så isteden: her er sjelden musikkvideo med Hans Zimmers glimrende temasang, med et gjestespill av Downey Jr.
«Sherlock» (TV – 2009)
Robert Downey Jr. har en seriøst utfordrer i denne BBC-serien, som gir oss en moderne tolkning av mesterdetektiven. Handlingen er forflyttet til dagens London, der Dr. Watson (Martin Freeman) er en veteran fra krigen i Afghanistan, mens Sherlock Holmes (Benedict Cumberbatch) er en veldig eksentrisk konsulent for Scotland Yard. Alt fungerer over all forventing her, skuespillerne er fenomenale og historiene er oppdatert til dagens forhold på en veldig snedig måte. De britiske TV-sesongene består bare av tre episoder i spillefilmlengde hver, og de to første ble akkurat sluppet på DVD og Blu-ray her hjemme. Essensielle saker!
PLENTY OF SHIT, SHERLOCK! – TI EKSENTRISKE RARINGER
Downey Jr. er ikke akkurat den første Holmes-tolkeren som har tatt sine kunstneriske friheter, og formet mesterdetektiven etter sin egen personlighet. Her er ti Sherlock-filmer som befinner seg et langt stykke ute på sidelinjen.
«The Deathless Devil» (Tyrkia – 1972)
Fribrytere, maskerte superhelter, en robot laget av papp, catfights og en veldig fjollete Sherlock Holmes som skjærer grimaser mens han er bundet til en stol. Ah, Tyrkia. You so crazy. Hovedpersonen er den hemmelige agenten Tenkin (spilt av en viril stut med det fornøyelige navnet Kunt Tulgar), som ikler seg en sølvmaske, rødt silkeskjerf og begir seg ut for å overvinne det diabolske geniet Dr. Satan. Rent gull.
«The Strange Case of the End of Civilization as We Know It» (1977)
Arthur Sherlock Holmes (John Cleese, som også var med på å skrive manuset) er barnebarnet til den originale mesterdetektiven – som er belastet med verdenshistoriens mest hjernedøde Dr. Watson (Arthur Lowe). Sammen prøver de å stoppe professor Moriartys diabolske planer om å drepe en rekke verdensledere og utslette hele verden. Dette slurvete lavbudsjettfilmen er ikke en av John Cleeses stolteste øyeblikk, men den er forskrudd nok til å etterlate et inntrykk.
«The Forgotten Memoirs of Sherlock Holmes: The Case of the Scarlet Membrane» (1978)
Ok, dette er bare en sketsj fra TV-showet «Saturday Night Live», men må allikevel med. Michael Palin er en narkoman Sherlock, som har mistet evnene sine opp i nesa. Det er ganske overraskende at man fikk lov til å gjøgle så fritt med kokain på amerikansk TV i 1978. Med Bill Murray (som har en fryktelig engelsk aksent), John Belushi og Dan Aykroyd.
«The Hound of the Baskervilles» (1978)
Dudley Moore og Peter Cook gjorde mye morsomt sammen, men denne flaue fiaskoen var ikke en av dem. Moore er Dr. Watson, som blir tisset i fjeset av en chihuahua flere minutter i strekk. Cook er Sherlock Holmes, som er snøvlete snydens full i flere scener. På ordentlig. I følge boken «Peter Cook: A Biography» startet komikeren hver innspillingsdag med å tylle i seg en flaske vin på vei til filmsettet, og hold seg våken med hjelp av amfetamin. En slitsom, dypt forstyrret flopp regissert av Andy Warhol-veteranen Paul Morrissey.
«Sherlock Holmes in Caraccas» (1991)
Så ja, Sherlock Holmes som kjemper mot vampyrer i Venezuela. Denne tøysefilmen var trolig inspirert av tittelen til Holmes-novellen «The Adventure of the Sussex Vampire», men man kan nok trygt si at den tar seg sine kunstneriske friheter. Det finnes faktisk ikke noe klipp fra denne filmen på verdensvebben, så isteden: her er en ape som tisser i munnen sin.
«Sherlock Holmes and the Chinese Heroine» (1994)
Her har vi en skrullete «wushu»-film som tar for seg Sherlocks reise til Kina, der han overvinner erkefienden Moriarty med hjelp av spenstige vaierhopp og fiolin-fu. Undertegnede har aldri sett denne filmen, med det har fint få gjort. Den er ikke tilgjengelig på DVD, og ser ikke engang ut til å ha blitt vist utenfor Asia. BBC-dokumentaren «A Study in Scarlet» klarte imidlertid å grave frem et klipp, som du kan se her:
«Veggie Tales: Sheerluck Holmes and the Golden Ruler» (2006)
Jezuz! Denne patetiske dataanimasjonen portretterer Holmes som en snakkede agurk, mens Dr. Watson er en hoppende tomat med tøysestemme. «Veggie Tales» er en dataanimert serie som er laget for å gi barna kristne verdier og bibelske moralleksjoner, som ofte ender med læresetningen: «Remember kids, God made you special and He loves you very much». Jeg er faen meg glad jeg ikke har barn, alt det vonde man må beskytte de små stakkarene mot!
«Sherlock Holmes» (2010)
Nei, ikke den Sherlock Holmes-filmen. Dette er bare en billig kopi laget av Asylum, et notorisk lavbudsjettselskap som tidligere har stått bak tidløse mesterverk som «Megashark vs. Crocosaurus» og «Snakes on a Train». Vi snakker om en film hvis fremste formål er å narre enfoldige DVD-kjøpere til å tro at de har plukket opp Robert Downey Jr.-versjonen. Som etter det jeg husker ikke inneholdt dataanimerte dinosaurer, kjempeblekkspruter eller en mekanisk drage.
«Tom and Jerry Meet Sherlock Holmes» (2010)
Vel, tittelen sier det meste. En tegnefilm midt i blinken for dem som føler at Holmes-historiene trenger flere tegnefilmkatter som blir denget i hodet med klubber. Denne gangen slår radarparet Tom og Jerry seg sammen med mesterdetektiven for å løse et juveltyveri i London. Med Michael York som stemmen til Sherlock, og Malcolm McDowell som professor Moriarty. Historien er ren barnemat, men animasjonen er gjennomført til å være en rett-på-DVD-greie.
«Elementary» (2012)
Denne TV-serien starter først til høsten, men traileren introduserer en litt ny tolkning av den britiske mesterdetektiven (spilt av Johnny Lee Miller). Her er Holmes en tatovert, tørrlagt blandingsmisbruker i New York, mens Dr. Watson (Lucy Liu) er en assistent leid inn av Sherlocks far for å sørge for at han holder seg unna dop og fyll. Øh, hva? TV-kanalen CBS ønsker opprinnelig å produsere en amerikansk utgave av BBC-suksessen «Sherlock», og da de ikke fikk kjøpt opp rettighetene lagde de sin egen variant uten tillatelse. Sleskt. Traileren er lite lovende, så sjansene er store for at «Elementary» blir lagt ned etter første sesong.
TI SHERLOCK LIGHTS, TAKK:
Nei, vi er fortsatt ikke helt ferdig! Arthur Conan Doyles historier er ikke bare blitt filmatisert drøssevis av ganger, de har dessuten inspirert omtrent like mange etterlikninger. Disse ti detektivene er ikke helt Holmes, men de kommer nære nok:
«The Mystery of the Leaping Fish» (1916)
Stumfilmlegenden Douglas Fairbanks er den narkomane mesterdetektiven Coke Ennyday, som tilbringer mesteparten av tiden med å nyte kokain i alle sine frodige former. Han sniffer, skyter med sprøyte og spiser opium som en villmann. Seriøst. Denne Sherlock Holmes-parodien gjøgler mye med kokain, som var et helt lovlig rusmiddel da filmen ble laget. Holmes hang til å muntre seg opp med kokain dukket opp flere ganger i Doyles historier, men forsvant sporløst fra filmene etter at sensurorganet Hayes Office ble opprettet. Pussig, det.
«Sherlock Jr.» (1924)
Mens vi er inne i stumfilmperioden: i 1924 skapte Buster Keaton denne komedieklassikeren, som er oppført på internettdatabasen IMDbs toppliste over tidenes beste filmer. Her er Keaton en klossete kinomaskinist som drømmer om å være Sherlock Holmes – og som fantaserer seg inn i en film der han er tittelens Sherlock Jr., verdens nest beste detektiv.
«They Might Be Giants» (1971)
Mentalpasienten Justin Playfear (George C. Scott) er så overbevist om at han er Sherlock Holmes at han får med seg psykologen Dr. Mildred Watson (Joan Woodward) på vrangforestillingene sine. Tittelen er et sitat fra «Don Quixote», og filmen basert på teaterstykket av James Goldman. Ja, indiebandet «They Might Be Giants» tok navnet sitt fra filmen, som er en glemt godbit av den typen som bare kunne ha blitt laget på syttitallet.
«The Adventure of Sherlock Holmes’ Smarter Brother» (1975)
Moromannen Gene Wilder regidebuterte, skrev og spilte hovedrollen i denne smårare musikalkomedien. Han er ikke tittelens «Sherlock Holmes Smarter Brother», for det er jo storebroren Mycroft. Nei, Wilder er Sherlocks ukjente, idiotiske lillebror Sigerson Holmes. Tilfeldigvis det norske dekknavnet Sherlock Holmes brukte under sine to års eventyr i Tibet, i følge novellen «The Adventure of the Empty House». Men uansett. Filmen er såpass snodig at den fortjener å en listeplassering, selv om traileren suger skikkelig!
«Sherlock Hound» (1984)
Tegnefilmmesteren Hayao Miyazaki var en av regissørene bak denne japanske «anime»-serien, der Sherlock er en smart rev, Dr. Watson en skotsk terrier og professor Moriarty en feig ulv. Laget for barn, men temmelig underholdende også for oss voksne. I alle fall for en episode eller to. Sammenlagt 26 ble laget, og aller er sluppet på DVD. Miyazaki regisserte selv seks episoder av «Sherlock Hound», som var den siste TV-serien han jobbet på før han offisielt ble Japans svar på Walt Disney.
«The Great Mouse Detective» (1986)
I mellomtiden jobbet Disney med sin egen tegnefilmvariant av Sherlock Holmes, basert på barnebokserien «Basil of Baker Street». Mesterdetektiven Basil er en mus, som bor like under Holmes himself i 221B Baker Street. Han etterforsker forsvinningen av en leketøymaker, som har blitt kidnappet av Basils erkefiende Dr. Ratigan (med stemmen til Vincent Price). Holmes gjør selv et lite gjestespill, og har med hjelp av radioopptak stemmen til Basil Rathbone. Dette ble en uventet suksess for Disney, som reddet tegneserieavdelingen deres fra å bli nedlagt.
«The Name of the Rose» (1986)
Forfatteren Umbero Eco hyllet Sherlock i romanen «Rosens navn», med en mesterdetektiv spilt av selveste Sean Connery – som for en gang skyld slapp å ha på seg tupé! Connery er munken William av Baskerville (referanse, ahoy), som etterforsker en serie mystiske dødsfall på et kloster i Nord-Italia. Vi befinner oss i det herrens år 1327, og William er, som traileren sier, «a man of reason in a world of blind faith».
«Without a Clue» (1988)
Denne lystige komedien har en interessant teori: at den geniale mesterdetektiven egentlig var Dr. Watson (Sir Ben Kingsley), som diktet opp Sherlock Holmes for å holde identiteten sin skjul. Holmes er dermed en innleid, inkompetent skuespiller (Michael Caine), som gjør sitt beste for å føkke oppdragene mens Watson prøver å redder dagen. Traileren er litt teit, men filmen er faktisk temmelig morsom.
«Zero Effect» (1998)
Bill Pullman er Daryl Zero, verdens mest private privatdetektiv, mens Ben Stiller er hans frustrerte medhjelper Arlo. Zero er veldig ustabil, manisk og helt ute av stand til å håndtere sosiale situasjoner, men glimter til så fort han får sin neste sak. Millionæren Stark (Ryan O’Neal) blir presset ut for penger, noe som bare er starten på en innviklet «film noir»-intrige. Denne undervurderte godbiten er vaskekte Sherlock, bare med andre navn og en særere stil. Vel verdt oppmerksomheten!
«House M.D.» (2004 – 2012)
Serieskaperen David Shore har aldri lagt skjul på at den eksentriske doktoren Gregory House (Hugh Laurie) er sterkt inspirert av Sherlock Holmes, og han har lirket inn massevis av referanser til Conan Doyles historier i «House MD». Tv-serien sluttet for godt i mai, etter å ha holdt seg på topp i åtte sesonger. Phew. Med det føler jeg at vi trygt kan si farvel til Sherlock Holmes for denne gang. I alle fall frem til den neste Robert Downey Jr.-filmen dukker opp, et par år fra nå!
