Jeg har sett en del bokfilmer i det siste. Altså, bøker som har blitt filmer. Romjulas kinobesøk bød for eksempel på «Life of Pi», som enkelte her til lands morsomt nok omtaler som «Life of Pee». Det var, enkelt og greit, som å se en reprise av romanen jeg hadde lest for noen år siden.

At Ang Lee klarte å bringe historien om en ensom mann og en tiger på havet til lerretet er en bragd i seg selv, men var det en nødvendig bragd? Joda, Suraj Sharma gjør en fin debut i hovedrollen, men han tilfører aldri romanfiguren han gestalter noe mer enn det som allerede fantes på papiret. Joda, 3D-effektene irriterer mindre enn de vanligvis gjør og tigeren er imponerende, men i 2013 er slike tekniske prestasjoner nærmest blitt en selvfølge.

Underholdende? Joda. Bedre enn boka? Ikke sjans.

Hvorfor er det så sjelden omvendt? Er det min skyld?

Holdningen min til filmatiseringer av bøker har endret seg markant med årene. Da jeg var yngre pleide det å være sånn at jeg ville ha hvert lille ord fra boka jeg hadde lest inn i filmversjonen. Nå er det heller sånn at jeg tvert om kan bli litt skuffa om ikke filmutgaven tilfører noe eget. Tar skuespillernes tolkninger romanfigurene til nye høyder? Får filmen meg til å se handlingen på en ny måte? Har bildene en egenverdi utover å illustrere handlingen?

I det hele tatt: Forsvarer filmen sin eksistens på andre måter enn bare rent økonomisk eller i kraft av at folk som ikke leser bøker også skal få med seg den samme historien?

På sitt beste kan filmatiseringen være romanfortellingens andre sjanse her i livet. Folkene bak har lest boka og har forhåpentligvis en idé hva som funka og hvordan det kan omsettes i bilder og lyd. De kan kutte det som i etterpåklokskapens lys viste seg å være overflødige digresjoner, kanskje til og med omrokkere noen elementer og legge til et par andre for å holde det friskt for dem som allerede har lest historien.

Filmen er av natur noe helt annet enn boka, den byr på et helt annet språk å leke med, bilder og lyd og skuespillere og klipperytmer og hele sulamitten. Dette blir bra! Kanskje kan de til og med gjøre filmen bedre enn boka.

Ta for eksempel eksempel «American Psycho». Noen av de mer groteske scenene fra 1991-romanen er helt kreisi når du leser dem som skrekkglad fjortis. Rotter, motorsag, papprør og ost er viktige stikkord. En tøffas jeg ble kjent med på videregående leste aldri bøker. Aldri.

Christian Bale som Patrick Bateman i «American Psycho».

Men han hadde lest «American Psycho». Blodig bok for tøffe gutter, altså.

Fjortis-Martin var dermed litt småfurt da filmen kom ut og de drøyeste tingene ikke ble vist. Hvor var skrekkfilmen min? Det hele virka så utvanna, som om folkene bak hadde feiga ut.

Det var ikke utfeiging. Det var god dømmekraft. Ser jeg «American Psycho» i dag er jeg utrolig glad for at regissør Mary Harron ikke lagde film for fjortisen i meg. Forvørig en bragd i en filmby hvor filmer gjerne lages for nettopp fjortisgutter.

Rensket for inngående (og egentlig ganske langdryge) gørrdetaljer og med et kamera som mesket seg i åleglatt jappeestetikk fremsto kjernen av hva boka egentlig forsøkte å formidle mye tydeligere. Og etter å ha sett filmen er det umulig å se for seg Patrick Bateman med annet ansikt enn Christian Bales.

Det dreit fjortis-Martin i. Han hadde lest boka, og en eierskapsfølelse hadde vokst frem. «Feil!» skrek han. Inni seg, men likevel. «FEIIIIL!»

Det finnes millioner av fans der ute med den samme eierskapsfølelsen rundt et eller annet popkulturelt produkt, og når de alle roper «FEEEIL!» får den følelsen konsekvenser.

Etter hvert som nettbuzz og viralhælvette blir viktigere og viktigere for markedsføringen av filmer basert på bøker, spill og tegneserier med stor fanbase må også produsenter og regissører bli mer lydhøre for følelsene deres. Til en viss grad er dette en god korreks mot folk som gjør venstrehåndsarbeid. Dra et verk nedi søla og nettet river deg i filler.

Likevel, det gjør det også skumlere å ta virkelig kreative og risikable valg.

Bare kappinga blir et kapittel for seg når bøker skal filmatiseres. Romaner (de av dem som i det hele tatt er filmbare) er gjerne kronglete og fulle av sidespor. På vei fra bok til film må noe nesten alltid skjæres bort om man ikke skal lage den fem timer lange Richard Kelly-filmen fjortis-Martin tror han ønsker seg. Ofte kan dette gjøre historien bedre.

«La den rette komme inn» ble for eksempel skjært til beinet i manuset av romanforfatteren selv. Gode sidehistorier og romanfigurer ble kutta på usentimentalt vis, noe som bidro til en strømlinjeformet og fokusert fortelling som i Tomas Alfredsons regi faktisk var sterkere enn boka. Likevel, det finnes garantert folk der ute som savner scenen hvor en vampyrzombie forsøker å forgripe seg på pøbelkompisen til Oskar.

Og husker noen Tom Bombadil, han som ikke er med i filmutgaven av «Ringenes Herre» fordi scenene hans i følge Peter Jackson ville ødelagt framdriften? Tenners gnissel! Noen år senere er Harry Potter-filmene så stappet med ting som «må» være med at det nesten ikke finnes pusterom for å fordøye hvem som døde i forrige scene.

(Det kan selvsagt også bli for mye pusterom. Ni timer med «Hobbiten», Peter Jackson?)

Sammen med kapping er omskriving fjortis-Martins verste mareritt. Han ser film med en liten fasit-demon i bakhodet som hvisker tjuefire besvergelser i sekundet. «Det er feil og det er feil og det er feil…»

En sånn demon kan finne på å overbevise ham om at «Ondskapens hotell» ikke er et mesterverk bare fordi Kubrick radbrekker en ok Stephen King-roman. Er Jack Torrance litt for usympatisk fra starten av fordi det er Jack Nicholson spiller ham? Aiai! Går Kubrick for en annen løsning enn å sprenge sånn som i slutten av boka? «Men det må jo være med!»

Nei, det må ikke være med. Kubrick vet bedre. Han tar en bronsebok og lager gullfilm fordi han kun jobber på filmens premisser og driter i opphavet, maner frem sånne bilder du vil huske lenge etter at alle de mer trofaste og desto slappere King-filmatiseringene opp igjennom tidene har svunnet fra minnet.

Vil du ha ønskereprisen av det du allerede har lest eller vil du ha en god film?

Vel. Til tross for alt dette har jeg aldri slutta å se kortpustede Harry Potter-filmer. Fjortis-Martin bor fortsatt et sted inni meg, og ikke så alt for dypt nede heller.

Nå og da stikker han hodet frem for et lite raserianfall om noen sier at Ninja Turtles skal bli romvesener i den nye filmatiseringen.

Det hender voksen-Martin skammer seg litt over dette.