I «Paperboy» er ikke scenen der Nicole Kidman tisser Zac Efron i ansiktet engang det mest skrudde
Yes, filmen der Nicole Kidman tisser på Zac Efron! Forhåpentligvis den første i en hel serie der Kidman tisser på forhenværende fjortisidoler fra «High School Musical»-serien. Kunne ha blitt en interessant reality-serie. Bra tv. Men uansett: «The Paperboy», den første filmen til Lee Daniels etter Oscar–vinneren «Precious» – og scenen der Kidman tisser Zac i fjeset er ikke engang blant de topp tre mest forskrudde øyeblikkene i dette frityrstekte sørstatsdramaet.
En forbløffende trashy film med tanke på talentene involvert, men definitivt ikke kjedelig. «The Paperboy» er basert på romanen av Peter Dexter, og utspiller seg dypt inne i sørstatene anno 1969. En sheriff er funnet brutalt drept med tarmene hengende ute og den lokale sosiopaten Hillary Van Wetter (John Cusack) dømmes til døden for mordet. Ikke nødvendigvis fordi han er skyldig, men fordi Hillary er en så avskyelig liten rotte at folk flest gjerne ser ham død uansett. Har han ikke begått akkurat dette drapet, har han garantert gjort noe annet galt.
Den idealistiske Miami Times-reporteren Ward Janssen (Matthew McConaughey) er den eneste som ser ut til å bry seg om at Hillary van Wetter kan være uskyldig dømt, så han drar tilbake til sin fødeby Lately, Florida for å etterforske saken nærmere. Han har med seg sin kollega Yardley Ackerman (David Oyelowo), en svart dandy fra London – som takler all rasismen han utsettes for med arrogant distanse. De setter opp et kontor i garasjen til Wards far W.W. (Scott Glenn), og får snart hjelp av Van Wetters store kjærlighet og fremtidige kone Charlotte Bless (Nicole Kidman).
Greit nok, Charlotte har aldri møtt Hillary i hele sitt liv, men hobbyen hennes er å brevveksle med voldsdømte fanger – og hun har bestemt seg for at Hillary er hennes tvillingsjel, etter å ha utvekslet snuskete korrespondanse med denne slimete psykopaten noen måneder. Charlotte er en simpel sexbombe som ligger med dem som viser henne interesse, men en person ser den sårbare skjønnheten bak den billige fasaden. Og den personen er filmens hovedperson: Wards lillebror Jack (Zac Efron). Den naive guttungen har fått jobben som storebrorens sjåfør, og han forelsker seg umiddelbart i kjønnslige Charlotte.
Som om ikke denne opptakten er innfløkt nok fortelles hele historien i tilbakeblikk av Ward-familiens husholderske Anita (Macy Grey). Dette er bare begynnelsen på et svett, sørstatsmarinert melodrama som inkluderer mye rasisme, kinky sex, milevis med sumpmark, alligatorer, gørrete drap med machete, homofil sadomasochisme, hvitt søppel som slakter dyr – og ja, Nicole Kidman som tisser en bevisstløs Zac Efron rett i fjeset etter at han blir angrepet av brennmaneter. Så noe for hele familien.
Det ryktes at Paul Verhoeven hadde planer om å regissere filmen tilbake i 2007, og at Pedro Almodovar vurderte å gjøre «The Paperboy» som sin første engelskspråklige film. Dette er definitivt deres type materiale: kinky, campy og grenseoverskridende i forhold til hva amerikanere flest er komfortable med å se på film. Lee Daniels har ikke helt det samme håndlaget med denne historien, som er ufokusert fortalt, og gradvis ganske kaotisk. Jeg er ikke så veldig overrasket å lese på Wikipedia at Daniels er åpen homse: han ser ut til å være veldig opptatt av å filme Zac Efron i undertøyet, og bortsett fra den aseksuelle hushjelpen Anita (Macy Grey) er alle kvinneskikkelsene portrettert som groteske tøyter.
Den største tøyta av dem alle er Nicole Kidmans Charlotte: en brunstig Barbie-dukke som har ligget ute i solen for lenge. I sin beste alder, og med en umettelig appetitt på bad boys. I en av filmens mest minneverdige scener simulerer hun oralsex under et fengselsmøte, mens John Cusack onanerer frenetisk til buksene hans blir bløte. Hoppsan. Kidman uttalte under intervjuer i fjor at hun ønsker å ta større sjanser med karrieren sin, og ingen kan beskylde henne for å spille safe i «The Paperboy». Hun gjør en modig, lite forfengelig prestasjon som det står respekt av, selv når hun tipper over i burlesk overspill.
En annen som virkelig fortjener respekt er Matthew McConaughey. Jeg har allerede skamrost fyrens prestasjoner i «Magic Mike» og «Killer Joe» – og har offisielt trukket tilbake alt det spydige jeg har sagt om ham etter flere år med romantiske torturfilmer som «Failure to Launch» og «The Wedding Planner». McConaughey gjør nok en sterk innsats i «The Paperboy», i en rolle som krever at han stiller opp på noen potensielt skikkelig ydmykende scener. Ja, nakenhet, analvoldtekt og mutilasjon er involvert. Aldri et godt tegn hvis folk legger ut plast på gulvet før de har sex. Det er å betrakte som en varseltrekant, etter min mening.
Da «The Paperboy» ble vist under Cannes-festivalen i fjor ble den møtt med en 16 minutter lang stående ovasjon under gallapremieren. Under pressevisningen tidligere på morgenen ble filmen møtt med unison, ilter buing. Jeg kan selv skrive under på at responsen filmer får under Cannes-festivalen ofte er avhengig av kvaliteten på festene dagen før – og i hvilken grad publikum er fyllesyke eller fortsatt på «godt humør». Jeg har opplevd at publikum har vært vilt begeistret over elendige filmer, og rasende har buet ut fremtidige klassikere. Så Cannes er en lusen målestokk for kvalitet, noe prisvinnerne også til tider understreker.
Det enorme spennet i reaksjonene på «The Paperboy» stadfester allikevel at dette er en polariserende film som folk enten hater eller elsker. Eller eventuelt, som for min del, lar seg underholde grådig av. Det er sjeldent du ser så dyktige skuespillere gjøre så sterke innsatser, i en så trashy explotitation-film. Jeg mistenker at Lee Daniels klarte å innbille dem at «The Paperboy» ville følge i de ærverdige fotsporene til William Faulkner – men filmen føles mer som Tennessee Williams tolket av Russ Meyer. Noe som er en kompliment i min bok. Dette er definitivt ikke noe for alle, og for kaotisk til å kunne kalles en suksess – men jeg har vanskelig tro for at noen vil kjede seg av «The Paperboy». Så jo da, jeg våger meg på en anbefaling!
«The Paperboy» er ikke all verdens avstand unna filmene Lee Daniels lagde før han slo igjennom med Oscar-vinneren «Precious». I 2001 produserte han sin første film: «Monster’s Ball», som sikret Halle Berry en Oscar:
Daniels produserte også det kontroversielle pedofilidramaet «The Woodsman» (2004):
Han regidebuterte med den provokative actionthrilleren «Shadowboxer» (2005):
… og produserte sørstatsdramaet «Tennessee» (2008) med (av alle!) Maria Carrey:
I løpet av året er Lee Daniels tilbake som regissør med det historiske dramaet «The Butler», som ennå ikke har fått noen trailer. Så da setter vi punktum her, med en liten bonus:
