- Lei Roman Polanskis «Blodig alvor» her
Du vet hvordan det er: Av og til er vorspielet så bra i seg selv at du ikke ser noe poeng i å dra videre. For hva er det egentlig å finne der ute? Køer for å komme inn, køer for å hente jakka etterpå, køer for å få en taxi hjem. Så du blir der du er. Billigere er det også.
Sånn er det med film også. Okei, det er kanskje å dra det hakket for langt – ingenting gjør meg gladere enn spionthrillere som tar meg fra Los Angeles til London til Wien til Eindhoven til Munchen og videre til Moskva, Reykjavik og Düsseldorf før man til slutt ender opp på en sparsomt opplyst bar i … Helsinki?
Jeg likte også påskenøttene mye bedre de årene da Roald Øyen fikk bruke halvparten av NRKs årlige reisebudsjett på å stå foran småflymuseer eller store demninger eller tilfeldig broingeniørkunst på Kapp Verde eller New Zealand, og jeg kan som ett av få mennesker i verden se på Travel Channel i timesvis uten å bli lei av Ian Wright.
Og likevel – jeg er nesten like svak for filmer som utspiller seg i hjemmets lune rede, eller innenfor avgrensede områder. De har forresten sin egen term, disse: single location-filmer.
Roman Polanskis videoaktuelle film, «Blodig alvor» basert på Yasmina Rezas skuespill «Gods of Carnage» («Kunst», hennes andre virkelig kjente stykke, ble forøvrig ble satt opp på Nationaltheatret før jul), er en single location-film omtrent så single-location som de kommer.
Ekteparet Nancy og Alan (Kate Winslet og en sedvanlig ondskapsfullt sjarmerende Cristoph Waltz) har kommet hjem til Penelope og Michael (Jodie Foster og John C. Reilly) for å diskutere de formelle juridiske implikasjonene etter at sistnevnte ektepars sønn har slått ut to tenner på førstnevntes sønn i skolegården med en liten kjepp. En stakket stund makter de å føre en sivilisert samtale, før alt går til hundene, hovedsakelig på grunn av hespetreet Penelope.
Uansett, poenget er at de er i stua, og blir i stua filmen gjennom.
Nå er det for så vidt ikke første gang Polanski gjør dette (eller Jodie Foster for den saks skyld – hun spilte i David Finchers «Panic Room», må vite, red.anm.): Både med «Avsporet» og «Leieboeren» (som John Cusack mer enn bare nikket høflig til med tåpelige «1408» barrikaderte han seg hjemme og svelgte nøkkelen:
Sånn sett følger Polanski i fotsporene til mannen som nærmest på egenhånd perfeksjonerte ikke bare krimsjangeren, men også single location-undersjangeren – Alfred Hitchcock. «Lifeboat», «Dial M for Murder», «The Rope», alle plasserer sine karakterer i henholdsvis… eh, livbåt, stue og ny stue.
Sistnevnte er sannsynligvis den mest interessante, både plotwise og filmhistorisk sett: To unge menn kveler klassekameraten sin, gjemmer ham i ei kiste i leiligheten og inviterer en skokk med folk over på middag, kun med det før øye å se om det er mulig å gjennomføre det perfekte mord. Angivelig skal filmen ha vært filmet i en eneste lang tagning, noe som selvsagt ikke var mulig i 1948. Men kan du se hvor i filmen Hitchcock skifter filmrull? Hint: 42:35.
Se hele «The Rope» på Youtube.
Best kjent er naturligvis «Rear Window», en oppvisning i kunsten å utnytte rommets muligheter OG begrensninger for alt det er verdt: James Stewart er lenket til rullestolen med et beinbrudd, og alt han kan finne på er å kikke ut av vinduet sitt, etter hvert med kikkert etter som han oppdager det som da likner mistenkelig på et kaldblodig drap i blokka på andre siden av? «That 70’s Show» gjorde for øvrig ære på filmen på sin måte:
Det er strengt tatt ikke tilfeldig at de nevnte filmer alle hører innunder spenningsfilmssegmentet: Det avgrensede rom egner seg bra i den forstand at folk vil ut av det, det være seg Ryan Reynolds som blir begravet levende i «Buried», James Franco som blir sittende fast i en fjellsprekk i «127 Hours», Colin Farrell i «Phonebooth» eller bankranerne Al Pacino og John Cazale i «Dog Day Afternoon».
I alle tilfellene står det om livet. Å komme seg ut er å leve videre.
Andre som er verdt å nevne: Louis Malles’ «My Dinner with André», som ikke er så stort mye mer enn en lang restaurantsamtale, og som du vel strengt tatt skal være i godlune for å komme igjennom. «12 Angry Men» kan derimot alltid sees, uansett når og hvor, og det samme kan John Cassavetes «A Woman Under the Influence», selv om den er hard. Steinhard. Vondt i magen får du.
Men hei, Peter Falk er med.
Et avgrenset rom er avhengig av sterke, troverdige karakterer, god dialog (med mindre man er alene i en kiste under jorda), solid skuespill og et vanntett plot.
Noe «The Room», Tommy Wiseaus kalkunfest av en film, ikke eier noe av. Av tittelen kan man forledes til å tro at vi her har en single location-film på hånden, men neeeeeida, ikke engang tittelen klarer Wiseau å få riktig – i stedet utspiller den seg på hustak, bakgårder, blomsterbutikker og kafeer – og bare unntaksvis i stua. Da er den til gjengjeld skikkelig elendig.
Og de norske, spør du kanskje? Hva har vi bidratt med? Tja, dogmefilmen «Når nettene blir lange» var i alle fall et hederlig forsøk, stuck som de var på ei gammal fjellhytte.
Og Kari Simonsen var vel med i «Vertshuset Den gyldne hale»? Som jeg mener å huske føltes som noe jeg aldri skulle slippe ut av.
- Lei Roman Polanskis «Blodig alvor» her
