Serieavslutninger er vanskelige greier. Nylig har «Fargo» avsluttet sin første sesong, til litt blandet mottagelse – noe som igjen har startet debatten om hvordan en tv-serie bør avsluttest, eller i det minste hvordan den ikke bør avsluttes.

Dermed satte Huffington Post i gang med en kåring av de verste serieavslutningene, i tilfeldig rekkefølge.

Og som listen viser – også gode tv-serier kan ha dårlige avslutninger.

How I met your mother. (Foto: CBS)
How I met your mother. (Foto: CBS)

«How I Met Your Mother» hadde sin siste episode i april, og avsluttet med det ni år med sitkom-historie – mellom de fem hovedpersonene – og moren som endelig kom innom.

– Etter ni lange år snublet serieskaperne på finalen og presenterte en tonedøv konklusjon som kastet årevis med karakterutvikling til siden og behandlet moren som en engangstanke, skriver Claire Fallon.

Serien hadde blitt litt bundet av at alt materiale med hovedpersonens barn var blitt spilt inn for ni år siden, og at en viss konklusjon var uunngåelig – selv med alt som manusforfatterne hadde skrevet inn i serien etter hvert.

LostTatovering

«Lost» er en annen serie gjerne kjent for å ha strukket ut eksistensgrunnlaget sitt over litt for mange år. Historien hadde skapt mange spørsmål gjennom sesongene, og avslutningen gjorde lite for å besvare disse.

– Manusforfatterne virket mindre interessert i å skape klarhet i ubesvarte spørsmål, og gikk istedet for å få engasjerte seere til å gråte, skriver HuffPo-journalist Maddie Crum.

Men her er det kanskje ikke avslutningen som er det verste. Selv serieskaperne Damon Lindelof og Carlton Cuse har angret på noen av episodene. Husker du den gangen Jack dro til Thailand?

– Vi gjorde 121 timer med «Lost». Kanskje var 15 eller 20 av dem under pari, på grensa til dritt, sa Lindelof i et intervju i mai.

Dawsons Creek.

«Dawson’s Creek» var epokegjørende innen tenåringsdramaet på tv på tidlig 2000-tall. Serien skapte sterke karakterer, og viste at også pene folk på tv kunne være stygge når de gråter (som på bildet).

– På slutten av sesong 6 virket det endelig som om figurene jeg hadde kjent og kjær fikk sin happy ending. Men så måtte skaperne kaste en fæl twist på oss, skriver Leigh Wingus.

Serien skulle egentlig ha sluttet på episode 22, men fortsatte én episode til – der seriens skaper Kevin Williamson kom tilbake fra noen års pause på serien.

– Jeg har alltid angret på den første timen av den siste totimers-episoden. Vi gikk tom for tid. Jeg skrev den første timen, og så måtte de filme den mens jeg skrev den andre, sa Williamson i et intervju med EW tidligere i år.

Dexter-Morgan

«Dexter» hadde både opp- og nedturer, men det lovet jo egentlig bra for slutten da sjuende og siste sesong virket bedre enn på mange år. Hva? Var det åtte sesonger, sier du? Nei, det kan jeg da virkelig ikke huske.

– Selv om han elsket Hannah og hadde Harrison å leve for, så kunne Dexter aldri forandre seg – han er den han er, skriver Leigh Blickley om seriens siste episode – hvor spørsmålet om hovedpersonen lever eller dør blir besvart.

I mine øyne har Dexter aldri dukket opp i skauen med hogstmannsskjegg og død i blikket. Nei, det har aldri skjedd. Aldri.

tv_the_hills

«The Hills» er en realityserie – eller kanskje heller en «reality»-serie. Den manusbelagte virkeligheten fra Beverly Hills er en ekte «guilty pleasure» og kickstartet en ny realitybølge. Serien sluttet med en slags bekreftelse av at manuset eksisterer, og Jessica Toomer i Huffington Post er ikke fornøyd:

– Å vite at noe er falskt, og så få det bekreftet er to ulike ting. Vi vet alle at foreldrene våre har sex, men vil noen av oss at de skal sette seg ned med oss for å snakke nært om hvordan de danser horisontal masurka hver kveld? Nei! Noen ting er best usagt, MTV!

Bare det at en reality-serie har en alternativ slutt burde kanskje ha gitt noen det inntrykket. Eller som MTV selv skrev i en artikkel om de alternative sluttene: «Kanskje ‘reality TV’ er et ord som ikke passer perfekt til tv-serien ‘The Hills’

sopranos99

«The Sopranos» var viktig for tv-historien. Og historien om den aldrende mafiabossen og hans kamp gjennom egne og andres problemer er nydelig tv. Men avslutningen var brå og nådeløs, 10 sekunders svart skjerm som hjalp Journey-låta «Don’t Stop Believin’» til nye høyder. Eller som Bill Bradley skriver:

– Om du virkelig ville se på en svart skjerm og høre på Journey, så trenger du ikke et HBO-abonnement. Det er derfor de fant opp iPod og å være fattig.

Men er det egentlig så ambivalent hva som skjedde med Tony? I en finfin artikkel fra Den of Geek forklarer Jamie Andrew sitt syn på saken:

– Vi – seeren, fansen – fikk det vi alltid hadde gjort, det vi hadde elsket å gjøre – gjennom seks nydelige sesonger: vi fikk se verden gjennom Tony Sopranos øyne. Bare litt mer bokstavelig – og endelig – denne gangen.

Michael Imperioli (som spilte Christopher Moltisanti) har sagt seg enig i dette. Åh, (serieskaper) David Chase. Din lurifaks!

Hvilken tv-serie-avslutning hater du? Eventuelt elsker du å hate? Og hvorfor?