Den kinoaktuelle filmmusikalen «Les Miserables» skiller seg markant ut fra det meste i sin sjanger ved å være… vel, bra.

I en tidsalder der «Glee» og «High School Musical» har definert rammene for musikalsjangeren er det lett å miste håpet – men utrolig som det høres ut: det finnes faktisk enda verre ting enn «Glee» der ute. Vi kårer tidenes 20 verste filmmusikaler, i alfabetisk rekkefølge.

Jepp, dette er enda en av disse listesakene jeg begynte å angre bittert på etter den første smertefulle halvtimen på YouTube.

 

«THE APPLE» (1980)

«It’s 1994! The future is music and music is their future!». Her har vi en gammeltestamentlig disco-musikal basert på Bibelens liknelse om Adam og Eva. Produsert på lavt budsjett av Cannon-studioet, som ellers var mest kjent for sine actionruller med Charles Bronson og Chuck Norris. Etter at publikum buet og gjorde opprør under verdenspremieren prøvde studiosjef/regissør/manusforfatter/produsent Menahem Golan angivelig å begå selvmord ved å hoppe fra balkongen på hotellrommet sitt i fortvilelse – men han ble stoppet i siste liten av en kollega.

Omtrent den samme reaksjonen mange andre hadde etter å ha sett denne dypt forstyrrede kalkunen – som ble filmet i Berlin i 1979, men utspiller seg i USA i 1994. Denne scenen summerer perfekt opp hvordan livet var på midten av nittitallet:

Fortsatt ikke overbevist? Sjekk ut traileren:

«AT LONG LAST LOVE» (1975)

«Les Miserables» er langt fra den første musikalen der skuespillerne synger låtene live på filmsettet. Nesten førti år tidligere brukte Peter Bogdanovich den samme fremgangsmåten under opptakene av sin Cole Porter-musikal «At Long Last Love». Forskjellen er at han ga rollene til skuespillere som slett ikke kan synge, deriblant Burt Reynolds og regissørens daværende kjæreste Cybill Sheperd. Bogdanovich skrev senere en offentlig beklagelse for hele filmen, som ble trykket i aviser USA rundt.

«At Long Last Love» er ikke sluppet på noe hjemmekinoformat, og gjenstår som en av filmhistoriens store flopper. Undertegnede så den i sin tid på Turner Classic Movies, og ja – den er omtrent like ille som sitt rykte. Bare se:

«CAN HIERONYMUS MERKIN EVER FORGET MERCY HUMPPE AND FIND TRUE HAPPINESS?» (1969)

Tittelen sin, det. Dette erotiske, syrete selvbiografiske egoprosjektet ble skrevet, produsert og regissert av britiske Anthony Newley, som også komponerte musikken, samt spilte hovedrollen som playboyen Heironymus Merkin. En sagnomsust fiasko, der Newleys daværende kone Joan Collins spiller en sexbombe med den fantastiske navnet Polyester Poontang – som blant mye annet synger sangen «Chalk and Cheese» til en grotesk dukke, mens Newley sprader rundt kliss naken. Her er en (lettere sensurert) utgave av dette høydepunktet, tatt fra en sjelden bootleg:

Joan Collins uttalte senere at opplevelsene under innspillingen provoserte frem skilsmissen deres kort tid senere. «CHMEFMHAFTH?» var en hyllest til Newleys favorittperson: seg selv. Fint få delte imidlertid denne entusiasmen, og filmen floppet fullstendig. Så til de grader at den har aldri vært offisielt sluppet på noe hjemmekinoformat, og ikke er sett i sin usensurerte form siden premieren. Som traileren påpeker, dette er «definitely not for everyone»:

«CAN’T STOP THE MUSIC» (1980)

Musikalsjangeren har muligens et litt ufortjent rykte som forlystelse for homofile menn (ikke at det er noe galt i det, naturligvis), men da man ga hardhomomusikantene i Village People en egen filmmusikal ble legningen deres feid under teppet. Så du har dansende muskelgutter i små gullshorts, med glitter og rulleskøyter som ubekvemt later som om de flørter med jenter mens de synger «YMCA».

Hovedpersonen Jack (Steve Guttenberg) hevder at dette er «the sound of the 80s!», men innen filmen hadde premiere var folk travelt opptatte med å brenne discoplatene sine. Dette var også filmen som skapte Razzie-prisen. Etter å ha sett en «double bill» med «Can’t Stop the Music» og «Xanadu» fikk Razzie-grunnleggeren John Wilson nok, og bestemte seg for å starte en prisutdeling som belønner det aller verste innen film.

«Can’t Stop the Music» fikk Razzie-nominasjoner i de fleste kategorier, og vant velfortjent den første prisen som bl.a. verste film. Welcome to the corner of wrong:

«COPACABANA» (1985)

Ah, en hel TV-film basert på Barry Manilows syttitallshitt «Copacabana»; som senere også fostret en scenemusikal. Begge veldig populære blant den typen middelaldrende husmødre fra den amerikanske Midtvesten, som blir veldig iltre hvis du påstår at Clay Aiken liker gutter. Det gjør sikkert Barry Manilow også, men hva så?

Han har selv hovedrollen i «Copacabana», som en krigsveteran (ha ha) på slutten av 1940-tallet, som drømmer om å bli låtskriver. Dette ble Manilows første og siste rolle som profesjonell skuespiller, av åpenbare årsaker. Fun fact: manuset til «Copacabana» ble skrevet av James Lipton, som er mest kjent for sine pompøse intervjuer med kjente skuespillere i «Inside the Actors Studio».

På tide å bli forført av Barry Manilows gripende «Who Needs to Dream». Bare hyggelig:

Og her er filmen i sin helhet. Kos deg.

«DOCTOR DOLITTLE» (1967)

Nei, familiefilmene med Eddie Murphy er langt fra det verste som har kommet ut av Hugh Loftings klassiske barnebøker om den koselige doktoren som kan snakke med dyr. Eller eventuelt synge. Denne musikalen ble en notorisk katastrofe, som nesten ruinerte filmstudioet 20th Century Fox. Problemene under innspillingen (som inkluderte alt fra naturkatastrofer til bombeangrep!) tredoblet det allerede høye budsjettet, og hovedrolleinnehaver Rex Harrison brukte mesteparten av innspillingen på å enten drikke seg full eller krangle med produsentene.

Kanskje ikke så rart, siden han ble utsatt for konstante ydmykelser: fra å bli tisset ned av sauer til å måtte synge for en tohodet lama. Til slutt satt de igjen med et syngespill på nærmere tre timer, som ingen likte – og som gruset filmkarrieren til Rex Harrison.

«FROM JUSTIN TO KELLY» (2003)

Personlig velger jeg å se denne kalkunen som et positivt tegn. Den demoniske musikkmanageren Simon Fuller (ja, fyren som skapte «Spice Girls») følte det ville være en brillefin ide å lage en romantisk musikal med «Idol»-vinneren Kelly Clarkson og finalisten Justin Guarini – og resultatet ble møtt med unison forakt og latterliggjøring. Nesten nok til å gi deg troen tilbake på menneskeheten.

Clarkson og Sideshow Bob-imitatoren Guarini ble tvunget til å delta i filmen mot sin vilje, etter å ha signert «American Idol»-kontraktene sine uten å lese den lille skriften. Denne knusende fiaskoen reddet om ikke annet fremtidige «Idol»-vinnere fra samme grusomme skjebne. «From Justin to Kelly» troner stolt som nr. 18 på IMDbs liste over verdenshistoriens verste filmer, rett bak Aune Sands «Dis». Den ble også tildelt Razzie-statuetten som «Worst Musical of Our First 25 Years».

«GREASE 2» (1982)

Michelle Pfeiffer var i sin tid litt av en skjønnhet (det er hun for så vidt fortsatt), som fikk sin første store filmrolle i denne patetiske oppfølgeren til suksessmusikalen «Grease». Personlig har jeg fint liten tålmodighet med den første filmen, men «Grease 2» er rundt ti tusen ganger verre.

Ingen av hovedpersonene fra originalen gjentok rollene, innspillingen startet uten et ferdig manus og alt sklidde ut i et salig kaos. Michelle Pfeiffer gjør så godt hun kan, men kan ikke akkurat beskyldes for å være en naturlig danser. Planen var at dette skulle innlede en hel serie med sammenlagt fire «Grease»-filmer, pluss en TV-serie – men alt ble skrinlagt etter at «Grease 2» sank som en stein på kino. «Grease»-skaperen Jim Jacobs summerte opp denne kalkunen konsist som «awful… the pits».

Lyst til å se noe skikkelig ille? Her er sexundervisnings-sangnummeret «Reproduction»:

«THE INCREDIBLY STRANGE CREATURES WHO STOPPED LIVING AND BECAME MIXED-UP ZOMBIES!!?» (1964)

Zombies, strippere, sang og twist-dansing! Tittelen på denne lavbudsjettproduksjonen er ganske artig, men det gjør ikke filmen lettere å utstå. Angivelig verdens første «monstermusikal», skrevet og regissert av kalkunkongen Ray Dennis Steckler. Mannen bak klassikere som «The Horny Vampire», «Perverted Passion» og tidligere omtalte «Rat Pfink a Boo Boo».

I kjent stil filmet Steckler alle sang og dansescenene i løpet av en dag, trolig med tid overs til en lang lunsj og tidlig middag. Filmen ble vist på kino i «Hallucinogenic Hypnovison»: et avansert, høyteknologisk format der folk i gummimasker fra tid til annen løp rundt i kinosalen.

«LOST HORIZON» (1973)

Her har vi nok en spektakulær fiasko, som blir litt morsommere fordi Liv Ullmann har en av hovedrollene. En musikalsk nyinnspilling av Frank Capra-klassikeren fra 1937, der en gruppe overlevende etter et flykrasj oppdager det idylliske fabellandet Shangri-La langt oppe i Himalayafjellene.

Produsentene klipte ned filmen etter at prøvepublikummet lo så tårene trillet, men det forhindret ikke at «Lost Horizon» ble griseslaktet av kritikerne. Filmen ble akkurat sluppet i en forlenget spesialutgave på Blu-ray i statene, hvis du føler deg fristet. Her synger Liv «The World is a Circle» til begeistrede småunger, med sangstemme dubbet av Diana Lee:

«PAINT YOUR WAGON» (1969)

Denne westernmusikalen er langt fra den verste filmen på lista, men ble en gedigen flopp på amerikanske kinoer etter premieren i 1969. En lystig Broadway-musikal på nærmere tre timer, der vi får den delte fornøyelsen av å oppleve to av filmbransjens mest maskuline tøffinger synge, jodle og danse.

Lee Marvin høres litt ut som sterkt medisinert Leonard Cohen, men til Marvins forsvar tilbrakte han mesteparten av innspillingen snydens, sørpe, drita full:

Clint Eastwood klarer seg litt bedre. Han har musikalske talenter som jazzpianist, men som balladesanger? Ikke så veldig.

Frustrasjonene under den evighetslange innspillingen av «Paint Your Wagon» inspirerte i alle fall Eastwood til å ta full kontroll over karrieren og regissere filmene sine selv. Så noe godt kom det i alle fall ut av denne floppen. Her synger Clintern «I Talk to the Trees». Nei, han snakker ikke bare med stoler:

«POPEYE» (1980)

Robert Altman regnes som en av de største filmskaperne USA har fostret, kjent for klassikere som «MASH», «The Player» og «Short Cuts». På slutten av syttitallet gikk han seg imidlertid helt vill, og nedturen startet for alvor med «Popeye».

En påkostet musikal basert på tegnefilmene om Skipper’n, med Robin Williams i sin første filmhovedrolle. Paramount satset enorme resurser på dette tapsprosjektet etter ha mistet rettighetene til «Annie». En hel by ble bygget opp i naturlig størrelse på Malta, et mektig imponerende filmsett som fortsatt er en turistattraksjon. Så «Popeye» ser i det minste bra ut, selv om den er forferdelig slitsom og sangene (av Harry Nilsson) direkte lusne.

«SEXTETTE» (1978)

Mae West er den sensuelle sexbomben Marlo Manners, som er begjæret av alle menn og alltid har en seksuelt ladet replikk på lur. Eneste problemet: camp-dronningen West var langt over åtti år (angivelig rundt 87!) da hun spilte inn denne musikalen, og ingen hadde hjerte til å påpeke at hun ikke lenger var en forførende lekkerbisken. Mae hadde så dårlig syn at hun stadig dultet bort i kulissene, og på grunn av aldersdemens var hun ikke i stand til å huske replikkene – så hun fikk dem opplest via en mikrofon gjemt i parykken sin.

I følge motspilleren Tony Curtis koblet mikrofonen hennes seg inn på frekvensen til en politiradio i området, og Mae gjentok politimeldingene i scenene sine før hun ble stoppet av regissøren. Høydepunktet i dette bisarre egoprosjektet er trolig Timothy Daltons ømme kjærlighetssang til den brunstige pensjonisten, som inneholder strofen «Young and beautiful, your looks will never be gone». Ha ha, right.

Alice Cooper er med i en birolle som syngende servitør, og han hevder at Mae West prøvde å få ham til sengs. Prøv å få det bildet ut av hodet!

«SGT. PEPPER’S LONELY HEART’S CLUB BAND» (1978)

Hvorfor nøye deg med The Beatles når du kan høre deres greatest hits tolket av The Bee Gees og Peter Frampton, ikledd kostymer ellers forbeholdt kunstløpere? Alle kan lage en lusen film, men du må være et slags geni for å kunne lage noe sånt som dette.

En «stjernespekket hyllest» til The Beatles, med gjestestjerner som inkluderer stakkars Alice Cooper (denne gangen veldig kvapsete, med bart og ute på tre dagers prøve fra en avrusningsklinikk!), den geriatriske komikeren George Burns, discodansing med «Halloween»-kjenningen Donald Pleasence, Aerosmith på sitt mest narkomane og pianisten Billy Preston i en gulldress:

Det klippet sier alt du trenger å vite om denne kaklende kalkunen, egentlig. Men her er traileren, også:

«SONG OF NORWAY» (1970)

I følge filmplakaten «A song for the heart to sing… for the world to love», men fint få elsket denne operette-musikalen om livet til Edvard Grieg (spilt av selveste Toralv Maurstad i sin eneste internasjonale filmrolle).

Denne amerikanske storproduksjonen ble spilt inn i Norge, med lønnlig håp om å kopiere suksessen til «The Sound of Music». «Song of Norway» ble i stedet kåret som en av de verste musikalene noensinne laget. Wenche Foss dukker opp i en birolle, tyske Frederick Jaeger er Henrik Ibsen – mens den britiske komikeren Harry Secombe spiller Bjørnstjerne Bjørnson! Her synger Toralv Maurstad «Hill of Dreams» rundt omkring på Norsk folkemuseum:

For å understreke at Maurstad muligens ikke er som skapt for Hollywood-musikaler, her er han igjen med «Strange Music»:

«SPICE WORLD» (1997)

Ja, nittitallet hadde også sine voldsomme nedturer. Vi som er gamle nok til å huske hvordan Spice Girls ble dyrket på nittitallet kan prise oss lykkelige for at deres gjenforening under sommerolympiaden i London i fjor bare var et engangstilfelle.

Andre som trenger en påminnelse om disse vonde tidene kan bare se «Spice World»: «girl power»-utgaven av «A Hard Days Night». Ok, for å være ærlig har jeg ikke noe personlig i mot disse jentene, og de ser i alle fall ut til å ha det gøy her, så alt i alt kunne dette tross alt ha vært mye verre.

Innen «Spice World» var ferdig innspilt sto Gary Glitter tiltalt for barneporno, så hans gjesterolle måtte klippes bort. Det samme måtte referansene til prinsesse Diana og Gianni Versace, som begge ble drept like etter innspillingen. Filmen måtte bearbeides på klippebordet, uten at det hjalp nevneverdig. Hva i helvete gjør Elvis Costello og Roger Moore her, forresten?

«THE STAR WARS HOLIDAY SPECIAL» (1978)

Denne notoriske TV-sendingen gjenstår som det mest skamfulle kapittelet i «Star Wars»-sagaen, som til og med overgår Jar Jar Binks i uutholdelig pinlighet. En to timer lang julespesial med mye sang, dans og seigpining.

George Lucas har sverget på at dette misfosteret aldri vil bli offentlig sluppet på hjemmekino (han prøvde uten hell å kjøpe opp eksisterende kopier av opptakene for å få dem destruert), men nå som han har solgt rettighetene til hele «Star Wars»-universet skal du ikke se helt bort ifra at «The Star Wars Holiday Special» dukker opp i en fremtidig spesialutgave. Her synger Prinsesse Leia (en sterkt kokainpåvirket Carrie Fisher) et ode til «Life Day» til tonene av «Star Wars»-temaet:

«VOYAGE OF THE ROCK ALIENS» (1984)

Ah, en sci-fi-rockemusikal med trash-ikonet Pia Zadora i hovedrollen som Dee Dee: «the hottest ticket in town». Må være en liten by. Du lurer muligens på hvorfor man ga hovedrollen til en plump, aggressivt talentløs tøyte med lusen sangstemme, som danser keitete i utakt med musikken?

Vel, Zadora giftet seg i ung alder med den aldrende mangemillionæren Meshulam Riklis for å få finansiert filmkarrieren sin. Så der er svaret.

«Voyage of the Rock Aliens» er den mest ydmykende filmen i en karriere som bl.a. inkluderer å bli voldtatt med en hageslagne av Ray Liotta i «The Lonely Lady». Filmplakaten skryter av at Jermaine Jackson spiller en av rollene i «Voyage of the Rock Aliens», men han dukker bare opp i en musikkvideo under åpningsteksten. Her prøver Pia Zadora å synge «A Little Bit of Heaven»:

Her er traileren, også – bare som et bevis på at en film som dette faktisk eksisterer:

«THE WIZ» (1978)

Nei, la oss ikke gjøgle med salige Michael Jackson, som gjorde sin filmdebut som fugleskremselet i denne syrete soul-nyinnspillingen av «Trollmannen fra Oz». Wacko Jacko gjør faktisk en helt respektabel innsats her, alt tatt i betraktning.

La oss heller gjøre narr av scenen der Jackson blir angrepet av iltre søppelkasser, og at man har valgt å forflytte historien til en postapokalyptisk helvetesvisjon av New York. Her er traileren:

Den første regissøren, John Badham, fikk sparken etter at han påpekte av 33-årige Diana Ross muligens ikke var et ideelt valg til å spille fjortenåringen Dorothy. Isteden gikk regijobben til Sidney Lumet, ellers kjent for hardtslående dramathrillere som «Serpico» og «Dog Day Afternoon». Ikke kjent i det hele tatt for sitt håndlag med sang og dans. Resultatet ble en av syttitallets legendariske fiaskoer, som egenhendig endte Diana Ross’ filmkarriere. Her synger Lena Horne «If You Believe» mens Diana gråter av glede.

Jeg tror i alle fall at det er av glede.

«XANADU» (1980)

Xana-don’t, tror jeg nok heller vi sier. Her har vi den fjerde og siste musikalen fra 1980, som virkelig var en fæl tid å være ung. Olivia Newton-John er tilbake i sin første film etter «Grease»; en campy disco-musikal som stadfester at 1980 virkelig tilhørte hellige lord Lucifer.

John Travolta hadde vett nok til å takke nei til den mannlige hovedrollen, som først gikk til Andy Gibb i The Bee Gees – før han ble byttet ut med Michael Beck, for anledningen utstyrt med sangstemmen til Cliff Richard. Skrale saker på rulleskøyter, med mye glitter, neon, spandex og musikk av Electric Light Orchestra. Noe sier meg at en god del av budsjettet til forproduksjonen av «Xanadu» ble brukt på kokain.

Ekstra trist å se musikallegenden Gene Kelly i denne spektakulære fiaskoen, som dessuten ble hans siste film.

Hvis du har overlevd frem til hit: gratulerer! Noen syngespill du savner, eller ikke synes hører hjemme på denne skittlisten? Skrik ut i kommentarfeltet: