Hei tjommi, hva med å lage en rå komiserie om helt usaklig kyniske mennesker som på utspekulert vis skummer bonus-fløten til de mest avstumpede krekene av dem alle: De som kjørte finans-USA på dunken og måtte reddes av amerikanske skattebetalere.

Jo, det høres bra ut. Men hør, det eksisterer en egen litt kjønnsløs estetikk forbundet med tv-serier som foregår i corporate America (noen som husker kanadiske «Traders»?), der slips, dress, stramme skjørt, hvite snipper, skarpe frisyrer og glatte flater liksom skal være imponerende i seg selv. Men for oss vanlige, beina-på-jorda-nordmenn blir jo dette bare til pynt.

Serru, akkurat det er ikke noe problem i «House of Lies», som tydeligvis har bestemt seg for å være den slemmeste i serie-klassen i 2012. Mye fine slips, riktignok, men her pules, bannes og drikkes det også over en lav håndsydd italiensk sko, slik det bare gjøres i serier laget for amerikanske kabelkanaler.

Hovedpersonen Marty Kaan spilles av den fantastisk allsidige Don Cheadle, slu og skruppelløs, en antihelt skreddersydd for tiden etter finanskrisen, der de kvikkeste av de moralsk korrupte skjønner at de bare er andre moralsk korrupte folk igjen å lure penger fra. Hvordan? Jo, dette er dyp mumbo-jumbo fra de høyeste etasjene, der såkalte management consultants innbiller bedriftsledere at selskapet deres står og vipper på stupet, og at eneste sjanse for overlevelse er å hyre inn et dyrt team av konsulenter (ledet av Marty), gjerne for flere år av gangen.

Ikke veldig troverdig, men det er vel strengt tatt heller ikke «House» eller «Boston Legal», faglig sett.

Noen ganger trenger man ikke forlange så mye mer av en komiserie enn latter. «House of Lies» prøver riktignok å servere stoff også til ettertanke: På privaten er Marty skilt alenefar. Sønnen i 12-årsalderen er bifil og liker å gå i jenteklær. Martys noe ustabile eks-kone er også hans verste konkurrent i ledelseskonsulentverden, og det blir heller ikke enklere at disse to aldri kan møtes uten å hoppe på hverandre, bokstavelig talt. Og de fleste i serien har et eller annet avhengighetsproblem, fysisk eller psykisk.

Det er jo ikke bare enkelt å være glad i seg selv i en råtten og kynisk verden!

Jeg synes de pliktskyldige forsøkene på alvor føles ganske påtvungne i en serie som ellers har det fabelaktig gøy med å være amoralsk. «House of Lies» er ikke dyp, selv om den liker å tro det. Den er heller ikke original, noe den også innbiller seg. Don Cheadle spiller egentlig bare en moderne Don Draper, og er sånn sett en ganske stor klisjé av en antihelt.

Men «House of Lies» er titt og ofte veldig morsom i tillegg til å være pur, velsmurt underholdning hele veien i gjennom.