Man skulle kanskje tro at Bilbos kontrakt med dvergene i «Hobbiten: En uventet reise» for det meste består av masse uforsåelig vrøvl skrevet med Tolkiens cirth-alfabet. Men nei, tvert imot: Det er en ekte og ordentlig utformet kontraktavtale.

Noe som kanskje ikke overrasker like mye, er at det faktisk finnes noen som har tatt seg tid til å gå gjennom og tolke hele kontrakten. Han heter James Daily, og er jurist og skribent. På bloggen Law and the Multiverse har han gjennom flere uker studert dvergenes smått geniale avtale med vår kjære hobbitvenn, komplett med referanser til flere lands lover og historiske aspekter. Det hele er imidlertid solid forankret i engelsk lov.

Om du, i motsetning til meg, ikke takker gudene for sjansen til å nerde seg gjennom 36.000 tegn med advokatengelsk om en detalj som bare opptar rundt 15 sekunder av en fantasyfilm, har jeg oppsummert det viktigste på en drøy tiendel av lengden:

Det første og mest interessante spørsmålet – vi lever tross alt i en kapitalistisk tidsalder der pengeinteresser stort sett trumfer friluftsliv og kryptozoologi – omhandler Bilbos honorar. I kontrakten står det at han skal få «gull eller tilsvarende» til en verdi av «en fjortendedel av den totale gevinsten (om noen).» Det er altså ikke nødvendigvis gull fra selve skatten som tilfaller ham, men muligens mindre valgfrie gjenstander med samme verdi. De aller ivrigste vil kanskje påpeke at den slue vesle hobbiten tar beslag på både dolken Sting og Maktens ring allerede i filmtrilogiens første del? Disse er imidlertid ikke å regne som en del av skatten, men snarere å regne som spesialutrustning som er nødvendig for å gjennomføre oppdraget. Noe Bilbo ifølge kontrakten selv må skaffe til veie og bekoste.

James Daily bruker en god stund på å tolke den delen av kontrakten som regulerer hva som skjer dersom dvergene skulle få det for seg å gå hver sine veier under reisen. Det føles kanskje litt unødvendig å bruke tid på dette spørsmålet, men bare om man ikke har sett filmen. Vi som har sett den, vet at den utelukkende handler om at reisefølget løper fra det ene og det andre, før de deretter tar lite gjennomtenkte beslutninger om hvor de skal løpe etter det (men de kommer altså fram til slutt).

Som sedvanlig, selv i vestlige kontrakter, prøver dvergene å skremme Bilbo med en taushetsklausul. Den sier at han må holde kjeft om alt han måtte komme over på reisen, selv sånt som måtte være allment kjent. Det er som om du ikke skulle få fortelle kompisen din hvem som vant Melodi Grand Prix fordi du fikk vite det over en kaffekopp på jobben (og åpenbart ikke følger med på sosiale medier). Sånne vilkår holder ikke vann verken under norsk, svensk eller engelsk lov – og vi får anta at det heller ikke gjør det i Midgard.

Noe som fører oss til neste problem: Ifølge hvilken midgarsk lov skal man tolke kontrakten? Bilbo er fra Hobsyssel, det er også her kontrakten er skrevet. Men tjenesten skal utføres i dvergenes rike Erebor, hvor de fleste av dvergene også stammer fra. Kontrakten gir ingen løsning på dette problemet, noe som kan betraktes som en svakhet i kontraktsutførelsen. En personlig refleksjon er at Erebor tross alt har vært okkupert av en drage i 150 år, noe som nødvendigvis burde innebære at en eller annen form for unntakstilstand regjererer. Spørsmålet da er hvordan dvergenes krigslover ser ut? Ikke så koselig, skulle man tro.

Spørsmålet om hvilken lov som skal følges havner imidlertid lett i skyggen av kontraktens virkelige hobbitfelle! Den sier nemlig at dvergene alene skal ha retten til å velge hvem som skal megle om en tvist skulle oppstå mellom partene. Dette er jo helt åpenbart en grunn til diskvalifisering. Voldgiftsretten skal også føres med «dvergemål», noe som er en enorm ulempe for Bilbo som ikke snakker et kløyva ord khuzdûl. Et språk som Tolkiens dverger dessuten nekter å lære bort til andre enn sin egen art.

Uten å ha altfor stor innsikt i eäiske artstrær, er det som om du skulle ha havnet i en tvist med en gjeng sjimpanser, som deretter lot sin beste sjimpansevenn avgjøre krangelen på et hemmelig menneskeapespråk. Om du mot formodning likevel skulle vinne, kunne de ha all rett til å betale deg i pinner, bananer og kastet avføring. Ook ook!