Hjelp, vi er russ (Kenneth O. Hjellum, 2011)
Med Erlend Fougner, Bjørnar N. Øksenvåg, Even Vesterhus, Kristoffer Gustavsen, Kristoffer Joner, Are Kalvø, m.fl.
***
Det er en scene i Hjelp, vi er russ! som gjorde at jeg ble bittelite grann forelsket i den: bussen til vår lille russegjeng bryter sammen midt i skogen, men gjengen kommer over en loslitt plass med rustne biler, falleferdige uthus og alt det andre man vanligvis snubler over i horrorfilm. De følger skumle lyder inn i en garasje, og plutselig hopper det frem en skikkelse med hockeymaske og tungt verktøy i hånden.
Det ville ha vært praktfullt om ikke en av russegjengen allerede hadde sagt at mannen som bor på dette stedet sikkert heter Leatherface.
Og dette er Hjelp, vi er russ! i et nøtteskall.
Den er proppfull av høyt elskede filmreferanser, men den klarer ikke å la oss finne ut av dem på egenhånd. Å se den er som å se film sammen med hundre filmgeeks som ikke kan holde kjeft.
På den annen side elsker jeg filmgeeks, siden jeg er en selv. Det er vanskelig å ti stille når hodet er i fullt av filminformasjon, enda jeg godt vet hvor lite sjarmerende det er når man får Rain Man-anfall og bare spyr ut bisarr trivia på inn- og utpust.
De fleste norske regissører oppfører seg som om publikum aldri har sett film før, enda publikum antagelig har sett flere filmer enn regissøren.
Heldigvis har Kenneth Hjellum (manus og regi), Stig Frode Henriksen (manus) og produsent Kjetil Omberg (sistnevnte er Norges svar på Jerry Bruckheimer, alltid en finger med i publikumsuksessene) sett hver eneste high school-springbreak-national lampoon-animal house-film som noensinne er laget og bestemt seg for å oversette dem til norsk.
Jeg jubler over at de har prøvd, men jeg irriterer meg over at de ikke har gjort det med samme disiplin som sine amerikanske forbilder (eller tidligere filmer som Død snø og Rovdyr), for alle elementene er til stede for en saftig runde med lampooning.
Men det er lett å se hvorfor det har gått galt – det er regelrett grådighet. Her er ingen darlings drept – i stedet for å gi godbitene bedre plass, har man heller trykket dem sammen for å få plass til biter som er middelmådige, dårlige eller fullstendig unødvendige, som Kristoffer Joners terrorisering av to mopedister – en sekvens som er et eksempel på alle tre.
Likevel – Hjelp, vi er russ! er et friskt tullepust i en begredelig norsk filmvår. Alle har hatt det gøy, både foran og bak kamera, men jeg skulle ønske at skuespillerne hadde bedre timing og replikkene bedre rytme og form – ting blir ikke morsommere av å bli sagt på norsk-engelsk, bortsatt fra av Jan Thomas™.
Det er selvfølgelig artig å se Kristoffer Joner og Are Kalvø, men personlig ble jeg mildt sjarmert av Kristoffer Gustavsen – han har omfavnet den vulgære og ensporede Kjell Arne med en buldrende entusiasme som faktisk gjør ham litt søt, selv med russenavnet Pikken.
Det er på langt nær full klaff for klikken, men Hjelp, vi er russ!-gutta skal berømmes for forsøket – Norge trenger desperat flere filmgeeks som dem.
