17. desember 1959 begynte innspillingen av det som mest sannsynlig er den mest berømte scenen i filmhistorien.

Alfred Hitchcock hadde som vanlig planlagt alt ned til minste detalj. Hele sekvensen var tegnet på storyboard av Hitchcocks faste illustratør Saul Bass: «Offeret» Janet Leigh hadde fått spesialsydd en tettsittende hudfarget drakt for at hun skulle slippe å kle seg naken. «Morderen» Anthony Perkins hadde fått fri, en stuntkvinne overtok i stedet jobben. Ansiktet skulle jo uansett ikke vises. Seks dager tok jobben i dusjen.

78 klipp som til sammen skulle utgjøre 45 mesterlige sekunder. Filmmediet ville aldri bli det samme.

«Psycho» var på mange måter filmen som tok møydommen på Hollywood. Det er i hvert fall filmhistorikeren og kritikeren David Thomsons hovedpoeng i boken «The Moment of Psycho: How Alfred Hitchcock Taught America to Love Murder».

«Psycho» var forut for sin tid. Eller mer presist, forutseende for sin tid. På et tidspunkt da Hollywood fremdeles aldri viste mord, nakenhet, sex og ikke minst vannklosetter, skulle Hitchcock kombinere alle disse elementene til en usedvanlig eksplosiv cocktail.

Hitchcock antok at publikum var klare. Studioet hans Paramount var mer forbeholdne. «Psycho» var basert på en roman med samme navn fra 1957 – inspirert av de virkelige gjerningene til en seriemorder i Wisconsin – og Paramount mente at materialet var for uanstendig for et A-studio. «Psycho» innebar også et markant skifte i stil og tematikk for den britiske mesteren, som særlig på 50-tallet hadde markert seg med smakfulle og ertende spenningsdramaer i Technicolor: i den lille grad mord ble vist, var det alltid med distanse, og aldri med blod.

«Psycho» la opp til å fylle lerretet med den rød kroppsvæsken. Det var bare delvis beroligende for Paramount at Hitchcock planla å skyte filmen i svarthvitt.

Regissøren hadde to ting gående for seg i kampen om å få lage filmen: en helt unik posisjon som den mest suksessfulle og kjente filmskaperen i Hollywood etter krigen. Samt den slu agenten Lew Wasserman. Wassermans la opp til en strategi der Paramount bare tok 40 prosent eierskap i filmen og at Hitchcock fikk resten. Dessuten skulle den spilles inn på et svært lavt budsjett og Hitch skulle ikke heve honorar. For første gang hadde regissøren direkte eierinteresser i en av filmene sine. Det skulle vise seg å være en lukrativ investering.

På midten av 50-tallet hadde Hitchcock – i samarbeid med nevnte Wasserman – etablert fjernsynsserien «Alfred Hitchcock Presents». Her presenterte den korpulente briten hver uke et nytt krimmysterium, noen ganger regissert av ham selv, men alltid med en personlig innledning. Serien var langt mer lurvete, og milevis unna elegansen og eksklusiviteten som preget Hitchcocks langfilmer.

Men det var noe umiddelbart og rått der som passet Hitchcock og som han nå ville flytte over til det store lerretet. Dessuten ville han utnytte en underliggende spenning som hadde blitt veldig tydelig i serien: mellom den sedate, elegante og vittige briten og det frenetiske, heslige og voldelige uhyret som lusket rundt i den amerikanske underbevisstheten.

Hvem skulle spille hovedrollen? Og kunne det kalles en hovedrolle? Manuset la opp til at hovedpersonen skulle drepes allerede etter 40 minutter, lenge før filmen var halvveis. Dette var nok et sjokkerende nytt grep. Etter at Hitchcocks yndling Grace Kelly hadde pensjonert seg og dratt til Monaco, hadde han ikke klart å slå seg til ro med en erstatter. Han hadde prøvd ut Shirley MacLaine i «The Trouble with Harry», Doris Day i «The Man Who Knew Too Much», Kim Novak i «Vertigo» og Eve Marie Saint i «North by Northwest». Ingen av dem nådde opp til Kellys standard (jakten etter en god Kelly-erstatter fortsatte resten av Hitchcocks karriere, og ifølge biografen Donald Spoto var han stadig i kontakt med prinsessen i et forsøk på lokke henne til et comback).

Janet Leigh ble til slutt valgt. Hun hadde det rette uttrykket av besudlet uskyld: etter å ha hatt en dydig karriere i stallen til MGM spilte hun den mer verdensvante Susan Vargas i Orson Welles’ noir «Touch of Evil» – filmen som kanskje mer enn noen annen i Hollywood pekte frem mot «Psycho».

Thomson hevder at Hitchcocks interesse for «Psycho» var drevet av et ønske om å bryte grenser. Hvor langt kunne han gå? Som nevnt var Hollywood på 50-tallet et usedvanlig bluferdig sted. I hvert fall hvis man skulle bruke det som ble vist på duken som sannhetsvitne. Filmene lovte at de skulle vise frem ting du ellers ikke ville få se. Men de holdt hele tiden tilbake om de virkelig hemmelige tingene. Her skulle det ikke vises nakenhet, ikke eksplisitt vold, ingen direkte seksuelle hentydninger.

Til å overvåke det hele hadde studioene et regelverk «The Production Code» og et panel som passet på at loven ble overholdt.

Det var naturlig nok dusjscenen som skapte mest bry i forhold til «The Production Code». Men Hitchcock hadde et godt forhold til sensurpanelet og ikke minst dens leder, briten Geoffrey Shurlock. Regissøren argumenterte nøye: ingen eksplisitt nakenhet ble vist, og aldri kunne man se kniven skjære gjennom hud. Illusjonen skjedde utelukkende gjennom mesterlig montasje. Dessuten var scenen helt nødvendig for filmen. Shurlock og panelet ga seg og tillot filmen. Samtidig åpnet de opp for en helt ny toleransegrense for sex og vold i Hollywood-filmer.

Hva handlet «Psycho» egentlig om? Filmens andre del, etter dusjmordet, nøster opp hvordan Norman Bates (Perkins) har en splittet personlighet og blir besatt av sin avdøde og dominerende mor. Men Thomson hevder at denne begrunnelsen er irrelevant og uinteressant for filmens suksess.

«Psycho» handler om frykt, ikke om mødre og psykoser: Frykten for de irrasjonelle og voldelige kreftene som bobler under ethvert moderne samfunn. Det er ikke uten grunn at Janet Leigh – og mange med henne – plutselig begynte å blir redde for å dusje etter «Psycho».

Eller som Thomson poengterer: det var betraktelig færre som ble redd for sine egne mødre.

 

    • Filmen «Hitchcock», med Anthony Hopkins i hovedrollen, har norgespremiere i februar til neste år: