«I’m getting older and I’m not making films.»

Den første innføringen i dagboken Darren Aronofsky skriver mens han jobber med debutfilmen sin er datert 31. januar 1996. Aronofsky er nettopp kommet tilbake fra Sundance-festivalen og føler seg gjennomsyret av indie-ånden.

«Let’s go make film.»

Darren Aronofsky

23. februar skriver han igjen, om en idé han føler er lovende. «π» (altså «Pi») er en film om et mattegeni som blir gal. Han spiser pizza og falafel og betaler 600 dollar i husleie i måneden i en sluskete del av Manhattan. Litt over en måned senere skriver han førsteutkastet. Ti sider om dagen, minimum.

Ifølge The Star var Aronofsky på pilgrimsreise i Israel etter high school. Der møtte han en gruppe hasidiske jøder.

– Med dem så jeg ting du kan kalle mirakler.

Hjemme i USA oppdaget han at mange han kjente var dypt inne i aksjespekulasjon. Begge gruppene lette etter orden i kaos. Alt dette går inn i manuset, sammen med innflytelsen fra forfattere som Philip K. Dick og Rod Serling.

Snart heter mattegeniet Max Cohen og bor i en sluskeleilighet med grusomme migrener og en enorm datamaskin døpt Euclid som sitt eneste selskap. Han forsøker å få maskinen til å forutsi børsindekser, og ender opp med å rote seg bort i både kaosteori, religiøse jødiske kabbalah-fanatikere, onde Wall Street-folk og en besettelse med det uendelige tallet pi og spiralformer i naturen.

Som Aronofsky forklarer til ChitChatMagazine:

– Han gjør det for å finne perfeksjon i verden og ser etter en orden i kaoset. Han har valgt aksjemarkedet fordi det er et enormt sett med talldata over kvantifisert menneskelig oppførsel.

I juli er manuset klart. I september ber han og produsent Scott Franklin alle de kjenner om å donere 100 dollar hver. 14. oktober starter innspillingen, med et budsjett på 60.000 dollar.

Denne første innspillingsdagen er overraskende mange av bitene som vil definere Aronofskys karriere allerede på plass. En hovedrolle med en altoppslukende besettelse. En nærgående fiksering på kroppslig forfall.

Og kanskje viktigst, samme nøkkelpersoner bak kamera som så og si alle de senere filmene hans. Den tidligere Pop Will Eat Itself-helten Clint Mansell har de delene av soundtracket som ikke er stappet med 90-tallstechno av ypperste merke. Matthew Libatique styrer kamera. Jeremy Dawson har ansvaret for spesialeffektene, mens Brian Emrich samarbeider med Mansell på lyddesignet og sørger for de forferdelige gnisselydene når Max har sine mange migrener.

Flere år senere, rundt «The Wrestler»-tida, forteller Aronofsky publikum på filmfestivalen i Edinburgh om hvordan han ansatte Emrich.

– Han er en veldig merkelig fyr, Brian. Jeg dro hjem til huset hans, hvor han hadde antikke gynekologiske instrumenter han samler på og noen fjertende kakerlakker som fjerter for å skremme andre dyr. Han fortalte meg at han hadde prøvd å kjøpe en mumie, men blitt overbydd. Det var da jeg sa «du har jobben».

De er en broket gjeng, og ikke alle er med Aronofsky videre på veien. Mange av crewmedlemmene ramler inn like tilfeldig som de ramler ut. I Edinburgh trekker Aronofsky frem historien om hvordan filmen fikk sin grip, Trevor Houchen.

– Trevor hadde aldri vært grip på en film før og fikk bare den tittelen fordi han var villig til å gå gjennom en våt kjeller full av kabler en dag. Etter filmen gifta han seg med en japansk jente og forsvant.

Før innspillingen starter, holder crewet og skuespillerne hender i en sirkel.

«We all formed an economic and artistic partnership. A socialist collective. I made a speech from my soul.»

Ingen får lønn, budsjettet har ikke rom for sånt. I stedet loves alle et eierskap i filmen. De filmer på geriljamåten, uten tillatelse.

«We did the hallway in Joanne Ovadia‘s building. We didn’t have landlord permission and it gave everything an edge.»

Matty skyter i høykontrast sorthvitt, noe som gir filmen et helt distinkt utseende. Aronofsky oppsummerer i dagboken sin:

«Spike Lee B&W. Jim Jarmusch B&W. Scorsese B&W. Kevin Smith B&W. Kubrick B&W (he doesn’t count). B&W is the way to learn. It’s the way to figure out the world.»

Og senere, til Indiewire:

– Vi ville ikke at det skulle ende opp med å se ut som «Clerks» og være helt grått. Vi ville at det skulle være sort og hvitt. Vi var inspirert av Frank Miller – han gjør bare hvite riss i sort blekk.

På den åttende innspillingsdagen har 14.000 fot film gått med, to femtedeler av det de har å rutte med totalt. På forhånd har de bare skutt 300 fot med testmateriale.

«I’m terrified. Ratio will drop for dialogue coverage. It has to. Gotta save film. Shot inserts today. High Contrast means we need many Close-ups. Cut the masters. Go for Close-ups.»

Etter hvert som filminnspillingen skrider frem, dukker flere av Aronofskys kjennetegn opp. De kjappklipte nærbildene som han gjentar i «Requiem for a Dream» for å understreke avhengighetsritualer. Eller Max som blir forstyrret av en bartefri mann (det er det han er kreditert som på rulleteksten) spilt av Stanley B. Herman som synger på t-banen.

I «Requiem for a Dream» får forøvrig rollefiguren navnet Uncle Hank og har æren av å rope «Ass to ass!», en replikk som er minneverdig av alle de gale grunnene. Etter en liten pust i bakken dukker han også opp i «Black Swan», igjen på t-banen. Manuset dikterte egentlig at han skulle synge som i «Pi», men i stedet endte onkel Hank opp med å gjøre obskøne tungebevegelser mot Natalie Portman.

En gjenganger som kanskje er mer kjærkommen er Mark Margolis, ellers kjent som Tio Salamanca i «Breaking Bad». Han har mindre roller i alle Aronofskys filmer, men i «Pi» fyller han filmens saftigste birolle, Max’ mentor Sol, som innbitt forsøker å styre sin tidligere elev unna besettelse og galskap.

Han er herlig når han forteller historien om Arkimedes, som fikk et gjennombrudd da kona ba ham ta en bad.

– Now, what is the moral of this story?

– That a breakthrough will come, mumlesvarer Max.

– Wrong! The point of this story is the wife.

Men det er Sean Gullette i rollen som Max selv som er hjertet i filmen. Han har ikke så mye valg, absolutt alt foregår fra hans perspektiv. Som Aronofsky forteller Indiewire:

– Ideen var å lage en helt subjektiv film, altså at vi aldri klipper til skurkene som sier «vi skal kontrollere aksjemarkedet». Jeg og Matty lagde noen tulleregler, som at vi bare kan skyte over skuldra til Sean slik at vi er i Seans historie.

Gullette har mørke ringer rundt øynene, øyne som veksler mellom vaktsomme og forpinte. Der voiceover i mange filmer føles unødvendig, tar Gullettes ord (han skrev voiceoveren selv) oss nærmere Max der den belærer oss om mattemystikk over lyden av drum & bass-trommene til Mansell.

– 9:13, Personal note: When I was a little kid my mother told me not to stare into the sun. So once when I was six, I did.

Filmens andre hovedperson er Euclid. Den fyller nesten den lille leiligheten, et stort hjemmebygget tårn av kabler og metall, skinner og skruer og skjermer, mer fysisk enn digital. Euclid sender tankene i retning gamle dagers datamaskiner, plaget som den er av spindelvev og maur.

Diskettene er mjuke 5.25″, ikke harde 3.5″, og blir matematikken for tung å svelge, kræsjer Euclid med et tungt sukk, røyk og gnister.

Scenen hvor Max forsøker å kjøre numeriske verdier fra Toraen gjennom Euclid for å beregne Guds sanne navn (ideene i filmen blir ganske ville etter hvert) er sentral. Max vandrer i anspente sirkler i den klaustrofobiske leiligheten mens han forsøker å psyke seg opp til å trykke ‘return’-knappen og sette i gang prossessen.

Dette er en thriller, men all spenningen foregår under huden til Max.

Som nylig avdøde Roger Ebert senere skriver i sin anmeldelse:

«I am not very thrilled these days by whether the bad guys will get shot or the chase scene will end one way instead of another. You have to make a movie like that pretty skillfully before I care. But I am thrilled when a man risks his mind in the pursuit of a dangerous obsession.»

Når Max omsider gir opp gjør størrelsen og formen til Euclid at han kan fysisk angripe besettelsen sin, gjøre opprør mot den som om den var en person. Med en helvetes migrene som banker (fint fremhevet av Mansells ubehagelig TB303-blippende soundtrack) river han Euclid i stykker så det suser. Aronofsky selv er ikke sikker på om det svinger nok av scenen, og han kan ikke skyte igjen.

«We destroyed Euclid tonight. Shot it in a wide to be safe and that may have been a mistake. Shit looked a bit weak from above but the flashes really helped.»

Innspillingen opplever gnisninger. Aronofsky er redd for at crewets baseballinteresse skal lage krøll. Noen dager ut i innspillingen melder produksjonsdesigneren fra om at han har fått seg jobb. Og Gullette føler Aronofsky ikke gir ham nok respekt for hvordan han spilte ut migrenen til Max mens Euclid gikk til helvete.

Dette skjer mens Gullette skal ha en scene med Devi, Max’ indiske nabo og det nærmeste filmen kommer et kjærlighetsforhold.

Aronofsky vet han må få roet ned Gullette, scenen trenger det.

«He was all over the place and fighting me. He wasn’t trusting me. I told him to stop fighting me. He wouldn’t. Then, I told him that we had the same intentions to make a great film and that for that to happen he needed to trust me. He finally calmed down. I had him take several breaths and then right before we filmed I had him hug Samia. I let the sound roll, then the camera, then the slate, then I called for places. And then action…nice take.»

15. november er siste innspillingsdag. Aronofsky har foreldrene på settet, han synes stemningen er god, kjører hjem Gullette og noen av de andre før han ramler i seng halv ni på kvelden, utslitt. Et halvt år senere er han travelt opptatt med klippen, kommenterer om klippeprogrammet at:

«Avid is dope.»

De låser klippen 22. juli 1997. Aronofsky er overbegeistret over at filmen, med rulletekster, er blitt over 80 minutter lang. 4. desember samme år får han telefonen om at han er tatt ut til Sundance, hvor han 29 år gammel vinner regiprisen, til stående ovasjoner.

Det året starter karrieren hans. «Pi» blir solgt for en million dollar og tjener penger både på kino og DVD. Aronofsky signerer en avtale med Miramax. Sier han at han kunne tenke seg å jobbe med Ben Kingsley i et intervju, ringer snart agenten til Ben Kingsley for å sette opp et møte.

Og han klarer å overtale favorittforfatteren sin, Hubert Selby Jr., til å bli med på å skrive et manus basert på en av romanene hans, «Requiem for a Dream».

Han skal snuble litt med «The Fountain», for så å komme sterkere tilbake enn noensinne med «The Wrestler» og «Black Swan» og bli en av verdens mest kjente regissører. Men han glemmer ikke «Pi» og folkene som hjalp ham å lage den.

Foran publikum i Edinburgh forteller Aronofsky hvordan han i årene som har gått siden innspillingen sakte men sikkert har klart å spore opp nesten hele lurvebanden av medhjelpere for å gi dem pengene for filmen de er deleiere av.

Inkludert gripen Trevor.