- Dette er del to i historien om Batman og Christopher Nolans inspirasjon fra tegneseriene. Klikk her om du vil lese del 1 først.
Christopher Nolans «The Dark Knight» rystet Batmans verden, og hvordan følger man opp etter en knockout? Jo, man gjør som Nolan og kjører alt i grøfta. For at noe nytt skal kunne vokse og gro, må man rive opp det gamle med roten. Det er kimen til «The Dark Knight Rises», hvor superterroristen Bane gjør sitt fremstøt mot Gotham City.
Bane er en mer enn verdig motstander for Batman, og en ditto verdig arvtager til Heath Ledgers Joker.
Som navnet mer enn antyder er Bane Batmans banemann. Han er den eneste av superskurkene som har klart å knekke flaggermusmannen både fysisk og mentalt. I tegneserien «Knightfall» knekker også Bane bokstavelig talt Batman, ved å slippe løs alle stjernepsykopatene fra Arkham Asylum, og se på Batmans håpløse kamp mot sine altfor tallrike fiender.
Utmattet trekker Batman seg tilbake til Bat-hulen der Bane gjemmer seg, klar til kamp. Den muskuløse skurken, som i tegneserien er avhengig av steroidene venom, skambanker Bruce Wayne – som allerede er mør av slåssing, og knekker deretter ryggen hans.
Han blir liggende igjen i møkka som en skadeskutt flaggermus. Batman er en saga blott, og Bane er den nye kongen av Gotham City – akkurat som i Nolans avsluttende opus.
«The Dark Knight Rises» minner oss også om at Bane er en intelligent strateg, og ikke bare en dum muskelbunt slik Joel Schumaker – den mest talentløse Batman-regissøren til dags dato – fremstilte ham i makkverket «Batman and Robin». Der var Bane knapt en skygge av seg selv.
Wwwrrraaargh! grynter Bane, og leverer likevel den mest troverdige skuespillerprestasjonen i filmen.
Tom Hardy gir derimot Bane kropp og sjel, i tillegg til en helt særegen stemmepakt som er Sean Connery verdig. En stemme som måtte gjennom lydmikseren en ekstra gang, da det viste seg at publikum på en tidlig visning av «The Dark Knight Rises» ikke oppfattet hva han sa.
Banes oppdrag, der han etterlater byen i ruiner i Batmans fravær, er hentet fra tegneserien «No Man’s Land». Her er Gotham rammet av et jordskjelv som har gjort metropolen om til et reelt ingenmannsland, avskåret fra resten av USA. Det er altså en naturkatastrofe, og ikke et terroristplot iverksatt av Bane eller noen av de andre superskurkene, som får Batman til å høyne innsatsen og utvide Bat-familien for å skape orden i byens kaos igjen.
Den viktigste tegneserien i «The Dark Knight Rises»-regi er «The Dark Knight Returns», som i likhet med «Batman Year One» er forfattet – og denne gang også tegnet – av legenden Frank Miller. Dette gjorde han flere år før han skapte sitt sorthvite hjertesmerte-barn, «Sin City», og før han ble en gal gammel fyr som gnålte om patriotisme og terrorisme hver gang han fikk anledning:
«The Dark Knight Returns» kom i 1986 og oser av 80-talls pessimisme. Sammen med Alan Moores «Watchmen» står denne tegneserien som en av de grafiske hovedverkene som for alvor gjorde superhelttegneseriene til voksne og mer vågale i formen.
Batman var plutselig gretten, gammel og grim – milevis unna Adam Wests knallfargede flaggermus i 60-talls TV-serien:
Akkurat som Christian Bale i «The Dark Knight Rises», har Millers aldrende versjon av Bruce Wayne lagt kappen på hyllen i håp om å leve uten Batman. Men snart kaller skyggene igjen, og den voksende trusselen fra mutantene blir for mye for den gråsprengte selvtekstsmannen. Og da Two-Face gjør comeback, må Batman-trusene strykes og natten gjenerobres.
Jokeren dukker selvsagt også opp da han får høre at Batman er kommet tilbake, og de to møtes til en siste dans med døden.
«The Dark Knight Returns» er gåsehudfremkallende i all sin prakt og storhet, men samtidig også et smart bilde på 80-tallets maktbegjær og evinnelige tro på den sterke mann. Det er et sort verk på alle måter, større enn livet også. Dette viser Nolan også at han har skjønt betydningen av i «The Dark Knight Rises», der Bat-symbolet atter en gang lyser opp om nattehimmelen med sitt løfte om beskyttelse for de uskyldige – og som trussel mot de skyldige.
Batman er Gotham Citys kompromissløse beskytter herfra til evigheten.
Før Nolans trilogi var det i mange år snakk om å filmatisere både «Year One» og «The Dark Knight Returns». Sistnevnte da med en aldrende Clint Eastwood i hovedrollen. Men det ble med snakket og ryktene, selv om Darren Aronofsky etter sigende var nær ved å få realisert sin utvilsomt kontroversielle tolkning av «Year One».
Både «The Dark Knight Returns» og «Year One» fikk derimot hver sin animerte skjebne, der «Year One» og første del av «…Returns» er ute på dvd og Blu-ray. Neste del av «The Dark Knight Returns» kommer nå i starten av 2013. Den skal være tro mot Millers verk, og med selveste Peter «Robocop» Weller som Batman.
Med over sytti år på bat-ræva har Nattens Ridder vært gjennom litt av hvert. Og mer skal det bli, for prisen av å være et seiglivet symbol på rettferdighet og umenneskelig viljestyrke er at historien aldri kan skrives ferdig. Om 70 nye år vil Batman fremdeles være her, men da med flere trilogier bak seg.
De fleste av dem kommer nok neppe til å være like mesterlige som Nolans, men det skulle ikke forundre meg om det kommer noen overraskelser snart. Sjekk bare ut Scott Snyders eminente tegneserie fra tidligere i år, «The Court of The Owls», der Batman blir drevet til randen av galskap i en superspennende historie som går overskrider både grensene og symbolverdien hans. Batman går aldri ut på dato. Det samme gjelder vår fascinasjon for ham.
