Når jeg en vakker dag blir eneveldig kulturminister i Norge kommer det til å bli foretatt en del små endringer, for å si det sånn. Dette er noen av dem:
1. Alle utenlandske filmer må få en norsk tittel som starter på «Hjelp!»
2. Klokkespillet i Oslo Rådhus kommer til å bli byttet ut med verdens største utendørsorgel.
3. Anmelder- og kommentatorstillinger i aviser som mottar pressestøtte skal være på åremål.
4. Det er ikke lov til å lage filmer hvor fem dramatiske historier flettes sammen på fiffig vis.
5. Det er heller ikke lov til å lage småokkulte tv-serier fra landsbygda hvor NOE lurer under overflaten.
Tommy Wirkola-produserte «Hellfjord», som starter på NRK i kveld, er et grovt brudd på den siste regelen. «Hellfjord» forteller hva som skjer når Salmander, en politimann fra Oslo spilt av Zahid Ali, blir tvangssendt til den lille Finnmarkskommunen Hellfjord for å jobbe ut oppsigelsestiden etter en hesterelatert inkurie på 17. mai.
I Hellfjord venter et lite, forkvakla samfunn hvor 60 prosent jobber på fiskefabrikken (Hellfish) og hvor NOE altså lurer under overflaten. Etter hvert kommer han til å få hjelp av en journalist (Ingrid Bolsø Berdal) til å avdekke bygdas mysterier, mysterier som tydeligvis har en del å gjøre med en bedriten svensk fiskemagnat (Thomas Hanzon). Ved seriens slutt er det overhengende sannsynlig at Salmander velger å bosette seg i Hellfjord for godt.
Serien ser bra ut, det er stas at norsk TV-produksjon sånn utseendemessig stadig klyver nærmere den utenlandske konkurransen og alt det der. Etter den første episoden å dømme (sviktende grunnlag, skal innrømme det), er Hellfjord allikevel en skuffende affære. Den er beskrevet som «Himmelblå på syre med en dæsj Twin Peaks» og hvis ikke varsellampene dine begynner å blinke av sånt vrøvl må du pokker ta meg skjerpe deg.
Jeg tror jeg så omtrent hver eneste episode av førstesesongen til «Himmelblå» i sin tid. Hvorfor aner jeg ikke riktig: halvparten av tiden gikk med til å skrike mot skjermen. En del av grunnen til raseriet var sikkert Oslo-arroganse, men vel så ofte var det på grunn av den fordummende beskrivelsen av de som var født og oppvokst på Ylvingen. Her satt de uti havgapet, fraflytta og forsmådd og ventet på en oslofamilie som skulle komme og redde øya med ungeflokk og restaurantdrift (gjenta etter meg, barn: Kortreist mat kommer neppe til å redde hjemkommunen din).
Når familien ankommer, formelig kjeppjaget ut av en hovedstad som bobler over av trøbbel i gatene, sykkeltyverier og dårlig luft, reagerer øysamfunnet med Mysil Bergsprekken-store doser skepsis. Her kommer søringene med sine fancy ord og merkelige ambisjoner, så pass på barnetroa, liksom. Et overveldende antall av konfliktene og historiene i serien var nedlatende lærestykker i by-landdynamikk. Det forløp seg om lag sånn hver eneste gang: Oslo-dame (35) vil på død og liv spise fisken rå. Øybeboer (205): Hos oss er stekepanna mer enn god nok og nå sladrer jeg faen meg til rådmannen.
Det er bra at «Hellfjord» harselerer med dette formatet. En tv-serie som beskrev seg selv som en «varm og morsom serie om gammeldagse verdier som familie og vennskap» fortjener alt det drittkatapulten kan få slengt fra seg. Det er noen fine motreaksjoner i Hellfjord: «Gjennomsnittsalderen er på 67 år. Vi er den eneste bygda hvor samtlige røyker» forteller den grønnjævlige pervognomen Kristoffer (Stig Frode Henriksen) til Salmander, som på sin side er av den forbilledlige oppfatningen av at «absolutt alle drittplasser i Norge, store eller små, trenger en lensmann», noe han forklarer på det obligatoriske glisne folkemøtet med ljå, ordfører og det hele.
Hellfjord er et sted som ikke kan fraflyttes fort nok: Den 430. kommunen, stedet selv bygdedyret syns blir litt klamt, som får kommunene på Robek-lista til å føle seg som mønsterbruk. Alt, og da mener jeg alt, er udigg, inkompetent og kvalmende. Karakterene kan ikke ta seg en brødskive med gulost uten at det utarter i en forbanna penisvits. De er innom dendrofili også. Det kan for så vidt hende at sex med trær kommer til å bli viktig for plottet etter hvert, men jeg tror ikke det. Noe forteller meg at det lille stykket seksuell folkeopplysning var der for å a) slå i hjel tid og b) slå en vits om å få flis i kukken. På det tidspunktet er jeg lei: jeg har skjønt det. Folka i Hellfjord er uspiselige. De burde avlives. Det er én vits. Har dere flere?
En av de veldig fine tingene med Hellfjords andre referanse, «Twin Peaks», var hvordan småbylivet var uforutsigbart på ordentlig. I den lille byen fantes det nok av atale og vemmelige heimføringer, ja visst, men det fantes også folk med forbløffende kvaliteter, åndsmennesker, folk som virkelig levde i et samfunn. Mye av seriens apell lå i hvordan «Twin Peaks» var en varm omfavnelse av et sted som i forbløffende stor grad gjorde sitt ytterste for å få folk utenfra til å føle seg hjemme. Det føltes som et tredimensjonalt sted med all den jævelskapen og jovialiteten det faktisk medfører, og det spennet skapte klangbunnen for skrekken som utfoldet seg.
I et essay om David Lynch skriver David Foster Wallace at forskjellen på Lynch og Quentin Tarantino er at Tarantino interesserer seg for voldshandlingen når du skjærer av et øre, mens Lynch er fascinert av selve øret. Jeg tror den innsikten lar seg overføre til mange av de utallige regissørene som har latt seg inspirere av «Twin Peaks»: De ser ikke skogen for bare ugler, det er altfor mye Killer Bob og forsvinnende lite kirsebærpai.
Både «Himmelblå» og «Twin Peaks» ble dundrende suksesser på NRK. «Lilyhammer» fikk oss til å gå av hengslene. Det er meget mulig at Wirkola med «Hellfjord» kan mette nordmenns ustoppelige og sykt irriterende sult etter skeive fremstillinger av bygdelivet, den såkalte Flåklypa-krona.
Det finnes masse talent i serien, både foran og bak kameraet. Det kommer til å vise seg en rekke ganger i løpet av sesongen, slik det også gjør i kveldens episode. At Salmanders første reaksjon på å oppdage et dødt menneske er å spy liket i fjeset er for eksempel… merkelig tilfredsstillende. Menneskelig og fullstendig utafor. Det groteske hestedrapet i starten av episoden er heller ikke verst. Men at episodens to høydepunkter omhandler upassende behandling av døde/døende vesener er dessverre betegnende for den trygge, om enn brutale, avstanden serien holder til karakterene som befolker den.
Hvis menneskene i «Hellfjord» kun eksisterer som pakkesler for serieskapernes vitser, bør vitsene være flere og bedre.
Jeg er glad for at noen tar tak i den lavpanna by-bygd-dikotomien som «Himmelblå» forelska seg i. Selv om serien fra Ylvingen både hadde sjarm og vilje, var den på sitt verste preget av en reaksjonær endimensjonalitet. «Hellfjord» virker på sin side som et endimensjonalt og spekulativt svar på glansbildet.
Hvis noen skulle ønske å lage nok en serie skåret over samme lest har jeg en innstendig bønn: lag en serie hvor bygdelivet ikke er skildret gjennom øynene til en karakter fra storbyen. Hvis det finnes så mange interessante skjebner utenfor ring tre (og det gjør det), bør noen av dem snart fortelles på egne premisser. Hele den sentrum-periferi-greia som går igjen i mye norsk drama presenterer ikke et ferskt blikk på en dritt. Det er provinsiell og forslitt navlebeskuing.
Bygda fortjener bedre.
