– «Heaven’s Gate» mislykkes så fullstendig at du kan mistenke Michael Cimino for å ha solgt sjelen til djevelen for suksessen med «Hjortejegeren», bare for å oppleve at fanden nå er tilbake for å kreve den inn, skrev filmkritikeren Vincent Canby i New York Times, etter pressevisningen av Ciminos nesten fire timer lange westernepos i november 1980.
Resten av kritikerkorpset på Manhattan var minst like nådeløse. Dagen etter trakk United Artists «Heaven’s Gate» tilbake fra kinoene, for aldri bli vist igjen i sin opprinnelige lengde i USA. Det som skulle være Ciminos triumf, ble både hans og studioets bane. United Artists forsøkte å lansere en sterkt forkortet versjon noen måneder senere. Til liten nytte. Filmens skjebne var allerede forseglet. «Heaven’s Gate» regnes fremdeles som en av de største og dyreste fiaskoene i Hollywoods historie.
Nå er filmen restaurert i sin opprinnelige lengde. Den hadde nylig premiere under festivalen i Venezia med den eksentriske og svært plastisk opererte Cimino til stede for å presentere. Om en drøy måned lanserer Criterion den blankpolerte utgaven på Blu-ray.
Hva har vi i vente? «Heaven’s Gate» er på ingen måte det makkverket som New Yorks kritikere var så samstemte om i 1980. Ja, den er selvsagt i lengste laget, men inneholder like fullt sterke rolleprestasjoner av både Kris Kristofferson, Christopher Walken, John Hurt og ikke minst Isabelle Huppert.
Her er en storslagen og imponerende kompleks slagscene og en åpningssekvens med en forrykende vals som setter en passende tone: dynamisk, uforutsigbar og spektakulær.
Dessuten er tematikken kanskje mer relevant enn noensinne: den omhandler konflikten mellom horder av lutfattige immigranter og rike godseiere i Wyoming i 1890.
Likevel er tilblivelseshistorien til filmen muligens mer interessant enn selve innholdet, ikke minst takket være Steven Bachs klassiske Hollywood-bok «Final Cut: Art, Money, and Ego in the Making of Heaven’s Gate, the Film That Sank United Artists». Bach var nettopp ansatt i United Artists som leder av produksjon på østkystavdelingen i New York da han fikk «Heaven’s Gate» i fanget i 1978.
Studioet hadde akkurat mistet sine to legendariske studiosjefer, Arthur Krim og Robert Benjamin. Tospannet hadde sittet ved roret siden 1951 og var to av Hollywoods mest respekterte produsenter. De hadde overtatt Charlie Chaplins og Mary Pickfords United Artists da selskapet tapte enorme summer, og på få år omgjort det til Hollywoods mest innbringende og prisvinnende studio. Nå forlot Krim og Benjamin studioet til fordel for det nystartete Orion.
United Artists var desperate etter nye filmprosjekter. De to eksdirektørene hadde tatt med seg flere av studioets mest innbringende navn. 1979 så derfor ut til å bli et tynt år. Bach og hans kolleger trengte en innbringende kritikerhit med oscarpotensiale. De fikk snusen i Michael Cimino. Han hadde akkurat ferdigstilt «Hjortejegeren». Ryktene om filmen svirret i filmkretser flere måneder før premieredatoen. Den var visstnok et mesterverk, og Cimino var amerikansk films kommende stjerne. United Artists var sugne på å signere før «Hjortejegeren» ble det trofeet den mest sannsynlig kom til å bli.
På slutten av 70-tallet var maktforholdene i Hollywood annerledes enn i dag. I snart et tiår hadde «New Hollywood»-generasjonen av filmskapere snudd opp ned på maktforholdet mellom studio og regissør. Personligheter som Francis Ford Coppola, Martin Scorsese og Woody Allen hadde – med auteurteorien som ideologi og mesterlige filmer som våpen – hver på sitt vis skapt et klima der kunstnerisk frihet var sannsynlig, og final cut mulig. Da United Artists oppsøkte Cimino var det derfor med en viss ydmykhet – blandet med desperasjon. Et dårlig utgangspunkt, innrømmer Bach i boken. Regissøren hadde overtaket fra begynnelsen. Cimino kunne spille hard to get.
Resultatet var en kontrakt som luktet trøbbel lang vei. United Artists var så desperate etter å få en Cimino-film på plakaten allerede julen 1979 at de var villige til å strekke seg svært langt for å oppnå det. Øverst på Ciminos ønskeliste var en nyfilmatisering av Ayn Rands hyllest til stormannsgalskap og egenrådighet: «The Fountainhead». Burde alarmklokkene ringt allerede her? «Ciminos valg skulle vise seg å være mer og mer avslørende etter hvert som tiden gikk, men på dette tidspunktet fremsto det mest av alt som eksentrisk», skriver Bach i boken.
United Artists så på «The Fountainhead» som «box office poison», men kanskje Cimino hadde noe annet i ermet? Ja, det hadde han. En historie basert på «virkelige» hendelser i Wyoming i 1890: en krig mellom desperate immigranter og velstående farmere, og deres leiesoldater. Det var en western, som ikke akkurat var på moten lenger, men med en prolog og en epilog ville «Heaven’s Gate» bli noe mer, hevdet Cimino. Et epos. Den ville oppgradere westernsjangeren på samme måte som «Gudfaren» hadde oppgradert gangsterfilmen: gjøre den interessant, problematiserende og aktuell.
Bach og hans kolleger var solgt. Og det store og kompliserte temaet til tross, hadde de fremdeles tro på å få den ferdigstilt før julen 1979. Det krevde at de kom i gang med en gang. Kontrakten ble signert i all hast i september 1978. Budsjettet for filmen var på 7,8 millioner dollar. Bach skriver: «Vår første offisielle og temmelig rutinemessige handling, hadde vært å signere avtalen som kom til å ødelegge hele selskapet».
Det fatale med kontrakten var en klausul som fratok Cimino ansvaret for eventuelle budsjettoverskridelser som kunne tilskrives ønsket om å få filmen ferdigstilt til en julepremiere. Innspillingen kom i gang våren 1979. Frem til det hadde det meste gått på skinner. Men rett før innspillingsstart hadde Cimino og «Hjortejegeren» vunnet fem oscarstatuetter, blant annet for beste film og beste regi. Regissøren var i skyene. Og nå skulle han toppe det hele. Det kunne ikke gå bra.
Allerede etter noen dager innspilling kom det faretruende signaler fra innspillingen i Montana til United Artists hovedkontor i New York. Cimino skjøt og skjøt et enormt antall tagninger per scene, og var langt etter skjema. Stadig flere statister ble rekruttert. Stadig nye rekvisitter kjøpt inn. Stadig nye kulisser bygget. Budsjettet var allerede knust. Etter en drøy måned innspilling var budsjettet justert til drøyt 15 millioner. Cimino var langt etter skjema. En julepremiere var milevis utenfor rekkevidde. Bach måtte gjøre et valg. Skulle de trekke seg ut, ta nedskrivingen, og henvise «Heaven’s Gate» til de evige jaktmarker?
Etter å ha sett på noen klipp, bestemte Bach seg for å fortsette. Det så i det minste bra ut, det som var filmet. Dette kunne fremdeles bli noe stort. 15 millioner var mye, men hvis filmen ble det fenomenet de håpet, ville det fremdeles være mulig å tjene det inn. Og Cimino var fremdeles den nye store stjernen i Hollywood.
Innspillingen var ferdig i september, to måneder etter planen. 300 timer innspilt materiale skulle bli til 3 timer. Og fremdeles manglet innspillingen av prolog og epilog. Ett drøyt år og 25 millioner dollar senere var Cimino endelig ferdig. Filmen var på 3 timer og 40 minutter. På dette tidspunktet var Bach og United Artists så slitne av hele prosjektet at de var på grensen til likegyldige. De orket ikke ta kampen om å kutte filmen ned. Sluttsummen på 40 millioner dollar var som en regning som ble lagt under sengen i håp om at den skulle forsvinne.
Det gjorde den ikke. Men «Heaven’s Gate» forsvant. Det samme gjorde Cimino, som knapt fikk mulighet til å lage film etter fadesen. Og United Artists? Jo det forsvant også. I sin daværende form. I 1979 ble selskapet kjøpt av MGM som gjorde det om til sin egen distribusjonsarm.
Det legendariske selskapet UA hadde forlist.
På grunn av en film som gikk helt amok.
