HBO fyller tomrommet etter «Serial» med «The Jinx»

True Crime-sjangeren har fått et skudd i armen etter suksessen med podcast-fenomenet «Serial», som vi har skrevet mye om her på Filter.

Ikke at HBO-satsningen «The Jinx: The Life and Deaths of Robert Durst» er laget i kjølvannet av «Serial», regissør Andrew Jarecki har jobbet med denne dokumentarserien i åtte år.

Seks timelange episoder som ruller opp en fascinerende krimsak, som involverer minst to mord, en forsvinning, skjulte identiteter, selvmord, mental sykdom, hjemmevold, menn i kvinneklær, tabloid-skandaler, parterte lik, tyveri av kyllingsmørbrød og en av USAs mest velstående familier.

Alt sammen sirkler rundt den eksentriske mangemillionæren Robert Durst, som for aller første gang har latt seg intervjue foran kamera.

Filter har sett de to første episodene, som bare er oppstarten på det som trolig blir en av årets mest oppsiktsvekkende dokumentarserier – vi fikk ikke se resten av episodene på grunn av «avslørende innhold» som serieskaperne vil holde hemmelig så lenge som mulig.

Alt starter i september 2001, mens en mutilert overkropp blir funnet i vannkanten i Galveston, Texas. Under etterforskningen av åstedet oppdager politiet flere sorte søplesekker, som inneholder resten av kroppen. Bortsett fra hodet, som fortsatt er savnet.

Politidetektiven Cody Cazalas har aldri sett noe liknende, i en karriere som spenner over flere tusen saker. Han forteller i starten av serien: «I had no idea of what I was fixin’ to step into! If I had, I’m not so sure I would have stepped in so willingly».

For dette er bare begynnelsen på en skikkelig komplisert, kryptisk og temmelig bisarr sak med avgreninger til flere andre, uløste drap. Blant likdelene finner politiet også en avis med påklistret adresselapp, og på denne adressen finner politiet blodspor i inngangspartiet.

Offeret viser seg å være en eldre leieboer ved navn Morris Black. Politiet blir interessert i en av de fraværende leieboerne: en middelaldrende kvinne kalt Dorothy Ciner, som «reiser mye» og overlater leiligheten til sin «svigerbror».

I en søppelbøtte finner politiet en kvittering for et par briller, bestilt av en mann ved navn Robert Durst. Han blir pågrepet kort tid senere utenfor optikeren, med en buesag i bagasjerommet. Akkurat samme type sag som ble brukt til å partere liket.

Robert Durst ser imidlertid ikke ut som noen typisk drapsmann: en vever mann i slutten av femtiårene, som minner mer om en bibliotekar – og som uten problemer klarer å betale en kausjon på 250.000 dollar, før han stikker av. Durst viser seg å være del av en av de rikeste familiene i New York, og dette er ikke første gangen han er mistenkt for mord.

Etter å ha dratt på rømmen i 2001 går Durst under en rekke forskjellige alias og forkledninger – deriblant som en kvinne, med dekknavnet Dorothy Ciner.

Han er den eldste sønnen til eiendomsmogulen Seymour Durst, som eier flere av de mest eksklusive forretningsbyggene på Manhattan (inklusive det nybygde «Freedom Tower»). Ikke særlig overraskende at Robert er familiens sorte får, en eksentrisk einstøing med noen veldig mørke hemmeligheter. Etter å ha vært på flukt i et års tid blir Durst endelig pågrepet, men ikke i forbindelse med mordet. Han blir arrestert for butikktyveri, etter å ha stjålet et smørbrød!

Politiet finner to ladde pistoler i bilen hans, sammen med 37.000 dollar, en stor pose marihuana, og ID-kortet til avdøde Morris Black. Durst kunne knapt ha virket mer skyldig om han hadde hodet til offeret sitt festet på støtfangeren, og var ikledd en t-skjorte med «I did it!» skriblet i blod.

Det amerikanske rettssystemet fungerer imidlertid en smule annerledes hvis du er rik og privilegert. Før rettssaken leier ikke Durst den beste forsvarsadvokaten i Texas. Han ansetter de to beste, til en pris på 1.8 millioner dollar – og de er åpenbart verdt pengene. Spol frem ti år, og spillefilmen «All Good Things» er premiereklar. En lett forkledd gjenfortelling av historien om Robert og kona Kathleens forsvinningsnummer, med Ryan Gosling og Kirsten Dunst i hovedrollene:

Før premieren får regissør Andrew Jarecki plutselig en telefon fra Durst, som lurer på om han er interessert i å gjøre et intervju med ham i forbindelse med filmen. Det er, som Jarecki sier i telefonsamtalen deres «en fascinerende ide».

Dette vil i så tilfelle være aller første gang Durst lar seg intervjue, og første gang han snakker offentlig om mordanklagene. Durst understreker at han akter å samarbeide med Jarecki uten forbehold, fordi han er en regissør som «forstår ham». Til dels fordi Jarecki allerede har investert flere år av livet sitt til å studere Robert Dursts tragiske livshistorie, i forbindelse med forarbeidet til filmen. Han har allerede filmet flere hundre timer med intervjuer av folk som var involvert i saken, studert bevisene og virkelig fordypet seg i detaljene.

Men det er trolig også en annen grunn til at Durst umiddelbart har tillit til Jarecki: de deler samme privilegerte bakgrunn. Regissøren kommer selv fra en velstående familie, han vokste i likhet med Durst opp i et herskapshus i et overklasseområde i New York, og han har en stor personlig formue som grunnleggeren av kinotjenesten MovieFone (som ble kjøpt opp av teleselskapet AOL for solide 388 millioner dollar).

Jarecki har dessuten bemerket seg som regissøren bak en av de mest kontroversielle og rystende true crime-dokumentarene laget i USA på 2000-tallet: Oscar-nominerte «Capturing the Friedmans».

Den første episoden av «The Jinx» holder kortene tett til brystet, og tilbakeholder en del informasjon som garantert vil bli viktig i de kommende episodene – deriblant Dursts forbindelse til flere mord, og hans forsøk på å unngå tiltale ved å kle seg i kvinneklær.

Historien rulles effektivt opp med hjelp av intervjuer med de fleste medvirkende i saken, videoopptak fra rettsavhør, lydbåndopptak fra telefonsamtaler, rekonstruksjoner, arkivopptak, klipp fra tv-sendinger samt gamle 8mm-filmer fra Dursts oppvekst.

Serien bygger opp en klar dramaturgi som plasserer «The Jinx» trygt ved siden av HBOs dramaserier, komplett med en åpningsmontasje akkompagnert av heftig musikk. Hvis du bare så tittelsekvensen kunne du lett tro at dette var en fiktiv thrillerserie i stil med «True Detective».

(selve introen kan ikke embeddes, så her er musikkvideoen til låta som brukes i stedet – Eels‘ «Fresh Blood»):

Så ja, vi er et stykke unna krim-dokumentarene som vanligvis ruller på Discovery Channel og TVNorge. Ikke minst fordi den mistenkte selv har en så aktiv del i «The Jinx».

Robert Durst har latt seg intervjue i sammenlagt 25 timer, der han angivelig avslører ting som setter disse drapssakene i et nytt lys. En del av personene som lar seg intervjue i serien er hundre prosent sikker på at han er en iskald drapsmann, andre er like skråsikre på at han er uskyldig.

Og det er på bakgrunn av dette Andrew Jarecki setter seg ned for å intervjue Durst i slutten av seriens første episode. I den andre (som har tittelen «Poor Little Rich Boy») starter endelig samtalen med Durst, som ser ut til å stille oppe i denne dokumentaren fordi han har et stort behov for å bli likt og forstått.

Durst virker som en intelligent, arrogant, kald, tørrvittig, og dypt skadet mann. Veltalende, men med konstante rykninger rundt øyene så fort han snakker om ubehagelige ting. Han har mye å snakke om.

Denne andre episoden tar for seg Dursts bakgrunn og første ekteskap. Moren døde da Bob var sju år gammel. Hun kastet seg ut fra taket til familiegodset rett foran øynene på sønnen. «It was a long, long fall». Roten til alle problemene. Faren etterlot Robert alene med de tre søsknene sine og en stab med tjenere, men den traumatiserte, ustabile guttungen benyttet sjansen til å rømme hjemmefra så fort han fikk sjansen.

Som ung mann møtte han Kathleen McCormack og de giftet seg etter en rask romanse. Et turbulent ekteskap som varer i nesten ti år. Han kan ikke utstå konas banale arbeiderklasse-familie, unngår vennene hennes. Er kontrollerende, dominerende, truende. Gjør kona urolig, slår, overtaler henne til å ta abort.

Og så forsvinner Kathleen sporløst i januar 1982. Ektemannen tar selv kontakt med politiet, og forteller dem flere ting som senere viser seg å være ren løgn. Disse to episodene gir oss ikke noen svar på mysteriene, men regissør Jarecki har lovet at «I slutten av sjette episode vil du vite hva som har skjedd».

Så vi får virkelig håpe at han holder dette løftet, og at «The Jinx» ikke bare viser seg å være en lang oppbygning uten noen avsløringer. Med tanke på at Jarecki avdekket oppsiktsvekkende ting i «Capturing the Freedmans» (og forsvarte folk som var mistenkt for å ha begått helt avskyelige handlinger) er det nærliggende å tro at han har noen ess og et par skruballer skjult i ermet sitt – som muligens vil gi historien om Robert Durst en definitivt avslutning.

De innledende kapitlene av «The Jinx» bygger i alle fall opp en fascinerende historie, der mysteriet ikke bare er omstendighetene rundt disse krimsakene, men om hva som rører seg i det gåtefulle hodet til Robert Durst. Dette er true crime på sitt aller beste! Så gjenstår det å se om vi vil føle oss litt snytt etterpå.