Tv-serier finnes. Det er en vedtatt sannhet som man ikke kommer utenom. En annen sannhet er at det er gøy å diskutere serier. Kan du telle på én hånd hvor mange ganger du har vært i en sosial setting der man ikke på ett eller annet tidspunkt begynte å snakke om en gitt serie? Det kan du sikkert.
Christopher Pahle og Hasse Hope er minst like opptatt av serier som deg (no offence), og de vil med denne spalten belyse ulike temaer innenfor disse såkalte «seriene».
De skal innom mange temaer i månedene fremover. Vi vet ikke helt hvilke. Alt vi vet er at dere aldri vil få se dem skrive saker som «Serier er den nye filmen» eller «Er HBO inne i en slags gullalder?».
I denne første utgaven av spalten vil de to popkulturelle «noldusene» (som de så herlig selvironisk kaller seg selv) sette seg ned og chatte fritt om sin favorittserie gjennom alle tider. Og nei, det er verken «Sopranos», «The Wire» eller «Murder She Wrote» med Angela Lansbury. Det er «LOST». Helt seriøst. Det er «LOST».
—
Hasse Hope: Hei, Christopher Pahle.
Christopher Pahle: Hei, hele Norges Hasse Hope. Vet du hva som skjedde for nøyaktig ti år siden? (Og nei, jeg snakker ikke om første gang du berørte en annen kvinne enn din tante).
HH: Min tante var på min alder og inngiftet, så jeg kjenner ingen skam over den beskyldningen. Men jeg vet hva som skjedde for nøyaktig ti år siden. La oss si det i kor på én, to, tre:
LOST DEBUTERTE PÅ AMERIKANSKE SKJERMER!!!!
CP: Det er ganske sprøtt at det allerede er ti år siden. Og sjukt at 22. september 2004 også er datoen for flykrasjet som setter i gang handlingen i LOST. Nokså fiffig det der.
HH: Det er fiffig gjort av serieskaper J.J. Abrams. J.J. står for øvrig for Jabrams Jabrams.
CP: Han er flink med gimmicks.
HH: Jeg har ikke så mange jeg kan snakke om «LOST» med annet enn deg, så jeg foreslår at vi kommer til dybden i denne ubeskrivelig gode serien.
CP: Ja, det er liksom noe litt skamfullt ved å si at man er «LOST»-fan. Og det er i hvert fall ikke lov å nevne den i samme åndedrag som (Gud forby) «Sopranos» eller «The Wire». Men samtidig mener jeg med hånden på hjertet at det er en av de beste tv-seriene som noensinne er laget.
HH: Jeg går alltid med hånden på hjertet når jeg snakker om «LOST», og jeg er helt enig. Den er helt der oppe med de «kredible» seriene. Men la oss heller komme tilbake til dette med hvor uglesett serien er, og starte med begynnelsen:
Hvorfor er «LOST» så himla bra?
CP: Det er jo en del åpenbare svar på det, også er det noen som er litt mindre åpenbare. Men noe av det jeg stadig lar meg imponere av er hvor intens den er.
HH: Den er usedvanlig intens. Det er en totalpakke av perfekte cliffhangers, fantastisk spenningsmusikk og en underliggende mystikk som veldig få serier klarer å vedlikeholde over lang tid. Se bare hvordan «Prison Break» feis ut i ingenting etter sesong én.
CP: Jeg er glad i punkter, så vi kan jo ta det litt punktvis:
1) En av de tydeligste, reneste grunnidéene til en serie noensinne.
2) Et fabelaktig rollegalleri, som både er særegne og allmenne på samme tid.
3) En fremdrift som gjør at man nærmest svetter når man ser på (til tross for at veldig lite skjer fra episode til episode!)
4) En spielbergsk all-in-mentalitet på følelsesfronten. Befriende lite kynisme og ironi å spore.
5) Klokkeklare plot på mikronivå, sydd sammen med et ugjennomtrengelig mysterium på makronivå gjør at det aldri er vrient å henge med, men at man samtidig går fra vettet av hvor nysgjerrig man blir på hva som egentlig foregår.
HH: Her toucher du innom mye riktig. Dette med det enorme persongalleriet er jo noe av det mest særegne med serien. En rekke grunnkarakterer var med hele veien, men de ble kontinuerlig supplert med nye, friske fjes. Og man føler en tilknytning til alle sammen. Har vi noensinne sett en serie balansere et persongalleri i like imponerende grad?
CP: Hm. Det er vrient å svare på. Det eneste jeg kommer på nå er «The Simpsons», som også har et slikt galleri som dekker over stort sett alle arketyper man har i historiefortelling. De er så fargerike, og ikke minst så utrolig tydelig skildret, uten at det bikker over i stereotyper. Selv om noen av dem trakk litt korte strå utover i sesongene, så fremsto de stort sett alltid som mennesker av kjøtt og blod. Og bare dét er jo ganske uvanlig i det som til syvende og sist er en temmelig kommersiell sci-fi/mysterie-serie.
HH: «LOST» kan jo minne om en utrolig innfløkt forviklingskomedie (forviklingsdrama?) der karakterer kommer og går på akkurat riktig tidspunkt. Siden serieskaperne har et så bredt galleri av personligheter de kan ta i bruk, er det alltid noen som kan hoppe inn i en scene og snu alt på hodet. Er som å se «Den spanske flue», bare med et svært fuckings røykmonster som når som helst kan tilintetgjøre karakterer som er overflødige.
Røykmonsteret var et lurt grep, ass.
CP: Det er veldig sant. Og det er utrolig imponerende å se hvor flinke manusforfatterne er til å røre opp i dynamikken og fortelle små, episodelange historier inni den store overliggende fortellingen. Den som var helten i én historie ble skurken i en annen, og det bidro jo også til å gjøre rollefigurene og plottet mer kompleks, og moralen mindre svart/hvitt.
HH: Mmmm. Noe av det beste jeg vet i serier er når mine sympatier skifter side uten at det virker påtatt. Glemmer aldri hvordan jeg ikke klarte å bestemme meg for om Benjamin Linus, en av seriens sterkeste karakterer, var snill eller slem. Vi lurte faen meg helt til siste episode! Sånn apropos beste karakterer; hvem mener du var den beste karakteren?
CP: Shit, det er helt sykt vanskelig å svare på. Hver gang jeg tenker «jepp, det er ham eller henne», så kommer jeg på enda en jeg har glemt.
HH: Er som å svare på hvilken smurf som er ens favoritt. Mitt svar må for øvrig bli Gammelsmurfen. Han hadde et skjegg som skilte ham fra de andre.
CP: Jeg syntes alltid glasøgonsmurfen var artig. Han var så selvhøytidelig! Uansett. Hederlig omtale til Jack, Ben og Sayid – men vinneren for meg er nok den herlige skotten Desmond.
CP: Shit, nå glemte jeg Mr. Eko. Og Hurley!
HH: Er det bare meg, eller var Hurley tjukk? Uansett, Desmond er en kjempekarakter. Og han har det jeg mener er den sterkeste introen av en karakter i en serie noensinne. Første episode av sesong to. Herregud.
Over en hel sommer hadde vi lurt på hva som var inni the hatch (det beste mysteriet i serien?). Så starter episoden med en mann, hvis ansikt vi ikke ser, som våkner. Han setter på en plate på LP-spilleren, tar noen pull-ups, lager seg no mat. Lite vet vi at han er inni the fuckings hatch.
CP: Og av alle låter så spiller han «Make Your Own Kind of Music» av Mama Cass. En låt som for øvrig har vært permanent på spillelisten min siden jeg så den episoden.
HH: Når det kommer til å velge en favorittkarakter, kunne jeg sikkert nevnt minst 20 stykker som alle kommer høyt oppe på min topp 30 liste over tidenes serieskikkelser. Ben Linus gir meg fortsatt gåsehud. Sayid omvendte muslimskeptikere en hel verden over. Charlie med sin skeive munn. Men for meg må det bli Sawyer, den egentlige alfahannen. Ha deg vekk, Jack.
CP: Sawyer! Hvordan klarte jeg å ikke nevne Sawyer. Slyngelen med et hjerte av gull.
HH: En fyr det var uhyre vanskelig å like i flere sesonger på rad, men som sakte, men sikkert skrellet av seg lagene med arroganse og douchebaggery og ble en man heiet på herfra til Mordor. Og spør du meg, har han den mest hjerteskjærende forhistorien av alle på øya. Glemmer aldri da vi fikk lese brevet han skrev til sin fars «morder». Og han hadde de beste replikkene i hele serien.
CP: Var du team Kate/Sawyer, eller team Kate/Jack?
HH: Kate/Sawyer. Kjemien deres gav gnister. Kate/Jack var liksom den tradisjonelle kjærlighetshistorien. Med Sawyer var det mer komplisert.
CP: Ja, det var en mer dyrisk tiltrekning der. Hvis man får lov å bruke et sånt uttrykk.
HH: Alt er lov, vi kan jo bare redigere det ut om vi vil. Men skal vi komme oss videre fra disse «hersens» karakterene?
CP: «La oss», som mannen sa da han krysset grensen vestover fra Vietnam.
HH: Du tenker på det legendariske asiatiske landet Laos.
CP: Det gjør jeg. Hva er din yndlingsepisode?
HH: Å satan. Kan vi sette opp en topp tre?
CP: Ok. Det er bare 121 å velge mellom.
HH:
3) «Walkabout». Vi lærer at Locke, mannen vi alle så på som den mest agile eventyreren av dem alle, egentlig sitter fast i en rullestol.
2) «The Constant». Hele episoden handler om Desmond hvis bevissthet drar frem og tilbake mellom 1996 og 2004, og vi lærer om hans forhold til Penny, hans kone. Den introduserte tidsreisingen, som skulle bli en fast del av serien, og ikke minst – vi innså at «LOST» faktisk er et sciencefictiondrama.
1) «Man of Science, Man of Faith». Vi lærer endelig hva som skjuler seg i the hatch. Hele episoden var fantastisk, men den avsløringen av hva som befant seg under luken står for meg som den beste løsningen på et mysterium i popkultur hittil.
CP: Gode valg. Her er mine:
3) «Through the Looking Glass», finalen i sesong 3. Etter å ha trådd vannet mye av sesongen, har «LOST»-skaperne endelig fått en sluttdato for serien, og bestemmer seg for å gire opp tre hakk. Her får vi Charlies hjerteskjærende død, vi introduseres for menneskene på låstebåten via fallskjermhoppende Naomi – og så, til slutt, får vi en dobbel WTF-smash når Naomi forteller dem at vraket til Flight 815 ble funnet og at alle omkom. OG det viser seg at de mystiske flashbackene i episoden egentlig er flashforwards! Min store populærkulturelle sorg i livet er forresten av jeg ikke fikk oppleve den twisten uhildet – jeg fikk den spoilet før jeg så den 🙁
2) «Exodus 1 og 2» (sesongfinale første sesong). Her har vi Sawyer, Michael og Jins flåtetur, introduksjonen av The Others da de kidnappet Walt, sprengingen av the hatch (som gir oss kanskje seriens svarteste humorøyeblikk, når irriterende Doctor Arzt sprenger), og selvfølgelig en magisk cliffhanger. Men først og fremst gir den oss den beste av «LOST»s sluttmontasjer, der vi får se alle passasjerene boarde flighten som vi vet skal bli så skjebnesvanger for dem. Tonesatt av Michael Giacchinos hjerteskjærende musikk fanger den en følelse av mistet uskyld, av forgjengelighet, håp, nye starter og tapte muligheter som jeg knapt har sett sidestykke til. Jeg får litt klump i halsen bare av å skrive om den:
Fun fact: Den montasjen der var faktisk inspirasjon til sluttmontasjen på flyet i siste episode av «Costa del Kongsvik».
1) «The Constant», som du også nevnte. Den er så elegant, og den sentrale kjærlighetshistorien er så rørende. Telefonsamtalen på slutten er et mesterstykke:
HH: Åhhh, Through the looking glass. Skulle ønske jeg hadde med den. Men apropos episoder som ikke er dritt, hvilken episode er mest dritt?
Mitt svar blir nok hva folk flest svarer, og derfor et kjedelig svar, så jeg bare sier det også kan vi høre hva du har å si, din kontrære jævel. For meg er det nemlig episoden der Nikki og Paolo blir begravet levende.
CP: Hm, er ikke den egentlig ganske gøyal ‘a? Det er jo der Lando Calrissian er med i flashbacksene og sånn?
HH: Lando, eller Billy Dee Williams som han heter, er en av de mest undervurderte drittskuespillerne noensinne, så jeg ser poenget ditt. Men den er en ren fyll-episode, som om manusforfatterne trengte en røykepause og en dukkert langs the The Great Barrier reef.
CP: Avsporing: Visste du at Lando spiller distriktsadvokat Harvey Dent (som senere blir Harvey Two-Face) i den første Batman-filmen til Tim Burton?
HH: Dette visste jeg. Visste du at Aaron Eckhart (som senere i filmen blir Two-Face) spilte Harvey Dent i «The Dark Knight»?
CP: Ja. ANYWAYS: Min hatepisode nummer 1 er andre episoden i sesong 6. «What Kate Does». Her hadde vi altså kun en knapp sesong igjen av verdens feteste serie, og de hadde MYE story som skulle forløses, også valgte de å surre bort en hel episode på noe totalt meningsløse greier der Kate og Claire dro på en eller annen Thelma og Louise-roadtrip i det parallelle universet. Og den hadde ingen relevans for resten av plottet i sesongen. Makan.
HH: Jeg kan underbygge det du skriver kun med ett eneste argument: jeg husker ikke episoden. Og det gjør heller ingen av våre lesere.
CP: Apropos, var «LOST» gode på kvinnekarakterer? Jeg husker jeg irriterte meg mye over Kate. Spesielt andre gang jeg så serien. Hun er superegoistisk, kontrær, og tar ikke fem øre for å sette andre i fare eller såre de hun er glad i bare for å få tilfredsstilt egne behov. Claire var vel også ganske enspora og masete.
HH: Godt spørsmål. Altså, hvis man ser på en god kvinnelig karakter som en som er viljesterk og «på nivå med gutta» tøffhetsmessig, så har vi mange å velge iblant. Men jeg ble liksom ikke like glad i damene som i gutta. Kate var irriterende, Claire fikk jeg lyst til å spole over, og det eneste som gjorde Sun fascinerende var hennes sørkoreanske undertrykthet. Jeg likte dog Juliet godt.
CP: Enig med Juliet. Men jeg likte faktisk også Sun veldig godt. Hun hadde en fin utvikling. Til og med hun skipbrudne franske gærningen likte jeg. Selv om hun var gæren. Og fransk som faen.
HH: «Den franske kvinnen» het Rousseau, din jævla mannssjåvinist.
CP: Rousseau het hun ja. Nok et filosofnavn, selvsagt.
HH: Ja, for dem er det mange av. John LOCKE. Desmond HUME.
CP: Sayid – Edward Said.
HH: Ben Aristoteles var en av de mer åpenlyse
CP: Ja, litt for obvious. Hurley Arne Næss også.
Men elitistisk filosofihumor til side, vi er vel nødt til å innrømme at Lost har noen svakheter også?
HH: Ja. Jeg foreslår at vi gjør som Keanu Reeves gjorde i sin tid: spiller i «Djevelens advokat». Eller, nei, vi bør i stedet spille djevelens advokat. Som Reeves tross alt gjorde i den filmen.
Men for ham var det bokstavelig.
Flere av innvendingene serien har fått holder jo vann, det må selv vi innrømme.
Det ER mange uløste spørsmål. Jeg tror «LOST» leder i kategorien for flest uløste spørsmål i en serie med minst 200 ned til nestemann. Noen av dem er bittesmå, som for eksempel «hva skjedde med Mikhails øye?», men andre er vonde å tenke på.
CP: Hvilke tenker du på da?
HH: Hvordan overlever Desmond svære elektromagnetiske eksplosjoner? Hva fikk Walt til å bli så redd for øya at han ville bort for enhver pris? Hvorfor er tallene uflaks for dem som bærer dem med seg?
CP: Min personlige favoritt (det er en liten bagatell i den store sammenhengen) er at vi aldri fikk vite hvem som skjøt på Sawyer og co. da de var ute og padlet i kanoen og begynte å hoppe ukontrollert gjennom tid.
Men jeg synes egentlig ikke de uløste spørsmålene i seg selv er et problem. Et ubesvart spørsmål er ikke det samme som et plotthull. Problemet ligger vel heller i at man som seer ble lovet flere svar enn man fikk.
Det ble et tveegget sverd for serieskaperne det der. På den ene siden fikk de ekstremt mye oppmerksomhet og hype rundt alt dette, men samtidig ble jo folk (med rette) olme da de skjønte at de hadde blitt «lurt». Vi ble på en måte alle offer for en av Sawyers long cons.
HH: Det er en fin sammenlikning. Hvis de faktisk gjorde det for å underbygge Sawyers karakter, er det en genistrek.
Er det ikke en nogle billig løsning (nå er jeg mer streng enn jeg egentlig vil) å slenge ut tre, fire jævlig spennende gåter i hver episode uten å ha noen plan om å gi svar på dem?
CP: I det store og det hele plager det meg veldig lite at vi ikke fikk svar på disse tingene. Jeg hadde heller ikke så store forventninger til det – som regel er jo sånne svar antiklimaks uansett. Det er jo ikke akkurat sånn at The Force i «Star Wars» ble et kulere konsept av at man fikk vite at den egentlig var noen mikroroganismer som heter midi-chlorians.
Og for meg handlet «LOST» alltid om karakterene. (Klapper meg selv på skulderen)
HH: Du ville giftet deg med skulderen din om du kunne.
CP: Den er det eneste som forstår meg.
Jeg synes egentlig i det hele tatt at folk som sier hele «LOST» var dritt, eller bortkastet, fordi de mener at avslutningen ikke ga tilfredsstillende svar, kan ta seg en sjokolade-/smash-/daimbolle (alt ettersom hvilke preferanser de har). Selv om slutten hadde vært ræva (noe jeg ikke mener den er – mer om det senere) så nuller jo ikke det ut den fantastiske opplevelsen man hadde da man så på de foregående sesongene. Det handler om reisen, gjør det ikke? (Klapper meg selv på skulderen igjen.)
Og som sagt, hvilken nytte hadde flere svar gitt? Jeg tror til og med en av karakterene sier det i en av de siste episodene, hun moren til Jacob eller noe, at bak hvert svar ligger det bare enda et spørsmål.
Er du klar for et gullkorn? Nå kommer det:
Av og til er spørsmålet viktigere enn svaret.
(Lener meg tilfreds tilbake og venter på telefon fra Kagge Forlag om å gi ut coffeetable-bok med visdomsord.)
HH: (Klapper nå Pahle på den andre skulderen)
Jo, men nå lovet vi hverandre å være litt kritiske, Christopher Pahle. Dette skylder vi leserne våre. Og det gir oss større troverdighet. Du klarer å peke på NOE, gjør du ikke?
CP: Ok. Flere svakheter. Vi var litt inne på kvinnekarakterene tidligere. Også synes jeg veldig mye av det som foregikk i flash-sideways (altså det som erstattet flashbackene i sesong 6) – det som viste seg å være et slags venterom i det hinsidge før hovedpersonene gikk inn i en ikke-spesifisert himmel – viste seg i retrospekt å være ganske meningsløst og ulogisk da man først fikk forklaringen. Ikke at selve forklaringen på flash-sideways (jeg er allerede lei av å skrive det ordet, vi må finne et bedre alternativ) ikke funket for meg, altså, men veldig mye av det som ledet opp til forklaringen var blindveier og avsporinger.
De brukte f.eks. masse tid på å fortelle oss at Jack hadde en sønn i dette etterlivet, en sønn som da altså bare var et fantasifoster.
HH: Ja. Det var fryktelig kjedelig å skulle bruke tid på å bry seg om et barn som ikke egentlig eksisterte.
CP: Ja. Litt som da hunden til en kompis av meg ble innbilt gravid. Så adopterte den et sofaben som valpen sin. Det var riktignok en dvergdachs, så den lignet jo litt på en sofa, men likevel.
HH: Flash-sideways lurer jeg nesten på om var påtvunget serieskaperne fra tv-kanalen. Kan liksom se for meg møtet med CEOen av ABC.
«Hey, you still doin that flashforward stuff? No? You should really do that stuff, people like that shit.»
«But we can’t», svarer den ene tekstforfatteren.
«Then do somethin’ else, I don’t know, like flash sideways or some shit like that. Just make sure the word ‘flash’ is in the title of the phenomenon.»
CP: Jeg synes til syvende og sist flash-sideways konseptet rettferdiggjorde seg selv, men det gjorde at sesong seks ble en humpete affære.
HH: Men la oss ta en flash forward til neste avsnitt, der spørsmålet «Hvorfor var det så mange som falt av serien etter sesong to?» står svart på hvitt.
For jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har nevnt at «LOST» er en av mine favorittserier hvorpå noen sier «å, jeg så fram til starten av sesong tre også bare gadd jeg ikke mer. Laget de mer enn tre sesonger?»
CP: Det er et helt sinnssykt godt spørsmål, Hasse. Ikke om de lagde mer enn tre sesonger, altså. Men det første.
HH: Altså, jeg synes å huske at serien sleit litt i midten av sesong tre. Kan det stemme, herr orakel? Her har vi blant annet den «famøse» episoden om Jacks tatovering.
CP: Ja, første halvdel av sesong tre er vel den med desidert minst fremdrift. Folk begynte kanskje å gå lei av enkelthistorieformatet, det var ikke så mange flashback-historier igjen å fortelle, og etter hva jeg har lest, så hadde serieskaperne alltid en plan om ta historien over i «neste fase», men måtte vente med dette fordi kanalen, som jo ville melke «LOST»-kua på ubestemt tid, ikke ville gi dem en sluttdato. Så derfor måtte de fortsette å trå vannet i fase én, selv om de egentlig ikke hadde så mye mer å si. Da de omsider fikk en sluttdato, og lovnad om tre sesonger til (noe som på den tiden var helt uhørt, men som har skapt presedens for en del serier siden) begynte de å gire opp til begynnelsen på slutten, altså flash forward-konseptet, folka fra lasteskipet osv.
HH: Jøss, dette visste jeg ikke. Du er faen meg en proff tv-seer. (Den siste setningen skrev Christopher selv).
I så fall så kan man nesten ikke bære nag over at folk hoppet av skuta. Men jeg blir forbanna når jeg forteller dem om hvor mye fantastisk spenning som venter dem om de bare begynner igjen, hvorpå de ler meg opp i trynet som om jeg var en slags klovn med rar sminke.
CP: Det å få andre til å le er en nådegave, Hasse. Jeg tror en annen viktig grunn til til at folk falt av var at serien begynte å vise sitt sanne jeg. «LOST» er jo EGENTLIG en ganske smal sci-fi-serie, men som ble pakket inn i en veldig mye mer tilgjengelig mysterie/drama-serie. Det er jo egentlig en ganske genial måte å få folk hekta på til å fortelle noe så sært. Men etter hvert måtte de altså begynne å vise hva de virkelig var, og det ble nok litt mye for noen.
HH: Vil du altså påstå at «LOST» egentlig er litt … high brow? Det er en interessant tanke som gir meg god selvfølelse.
Eller gjør det bare at jeg har enda et popkulturelt verk jeg må skamme meg over å like fordi det er jævlig nerd?
CP: Haha, njæ ikke egentlig. Men den har elementer av hard scifi i seg som man aldri skulle tro man ville fått lurt inn i en serie som dette. Det er noe av det jeg synes er aller kulest med det serieskaperne fikk til, at de tok noe så nerdete og sært og gjorde det tilgjengelig for alle, uten at seerne egentlig merket det – og fikk en vanvittig payoff i form av seertall.
De turnerte jo en del komplekse filosofiske og moralske spørsmål på samme tid. «LOST» var en jævlig ambisiøs serie, ikke bare fortellermessig (enormt persongalleri, intrikate plot som foregår i flere tider parallellt), men også tematisk. Det er som om man plutselig, midt i «Hver gang vi møtes», får en supersmal improfrijazz-session, men synes det er helt greit fordi det er Bjørn Eidsvåg som gjør det.
HH: Sant. Jeg husker for øvrig hvor imponert jeg var etter å ha sett «Inception». Tenk å klare å sjonglere fire (fem?) dimensjoner samtidig, og gjøre alle sammen spennende? Når jeg tenker over det, gjør jo faen meg «LOST» det samme, bare over en hel serie. (Klapper «LOST» på skulderen selv om det er en serie, og ikke en fysisk entitet.)
CP: Jeg hadde ligget med «LOST» hvis det hadde vært mulig.
Haha, og dette skulle liksom være den delen av samtalen der vi var litt kritiske.
HH: Jeg ville puttet utstyret mitt (tissen) gjennom O’en på tittelen.
CP: Den er veldig smal, den O’en.
HH: Når jeg kommer under et samleie, pleier jeg å stønne på samme måte som den illevarslende lyden i tittelsekvensen. Som en homage:
CP: Der har vi overskriften vår.
Men bare for å være enda litt mer «kritisk»: jeg synes «LOST» får altfor lite kred for hvor kompromissløs den er til å være en serie som gikk på en reklamefinansiert kanal.
HH: Ja, for det er noe man ofte glemmer her i «andedammen» Norge. Det er ENORM forskjell på serier fra HBO/Showtime osv og serier på de etablerte kanalene.
CP: Stort sett alt av feinschmeckerserier som hylles er jo serier som er laget for betal-kanaler. Det gir dem en veldig mye større frihet, fordi de ikke er avhengige av å please publikum og annnonsører på samme måte.
HH: Nettopp. LOST gikk faen meg på ABC. Når var sist gang du var hektet på en dramaserie fra ABC?
For å gi leserne et bilde på hvor stor forskjell det PLEIER å være. Prøv å sammenlikne «NCIS» med «The Wire».
Men så prøv da, jævla leser!
CP: Slapp av Hasse, de prøver så godt de kan.
HH: Dette skal være en dialog mellom oss og leseren, men jeg tror de glemmer det innimellom. Da må jeg få si fra.
Kjære leser: Husk at vi skriver dette simultant med at dere leser det. Også denne setningen ble skapt akkurat nå.
Dobbelklikk på siste ord i setningen for å svare oss.
CP: Men: det har jo blitt en slags sannhet at avslutningen til «LOST» var et skikkelig magaplask. Hvor står du i den debatten?
HH: Mange følte seg snytt, og det har jeg vanskelig for å forstå.
La meg si det på denne måten: etter seks lange sesonger med intrikat scifidrama, et persongalleri på størrelse med en landsby på Honolulu og flere gåter enn du har hjerneceller, skulle det ekstremt mye til å lage en perfekt avslutning. Bare tenk på hvor mange veier de kunne gått.
Valgte de det beste alternativet av alle som var på tavlen i skriverommet? Kanskje ikke. Forlot jeg serien med en klump i halsen fordi denne sisteepisoden samlet alle disse menneskene og gav dem et verdig, følelsesladet farvel? Å herregud, ja.
Rent tv-teknisk er det muligens ting å sette fingeren på, men episoden bare traff meg med kraften til en 40 år gammel, nedgravd atombombe.
CP: Ja, den finalen handler 100% om emosjonell payoff. Og hvis man i etterpåklokskapens lys ser på serien som en helhet, så har vel emosjonell payoff vært deres gjennomgående agenda.
Så sånn sett var de konsistente. Men jeg kan skjønne at folk som så på dette mer som et mysterium som skulle løses følte seg litt snytt.
Jeg så gjennom siste episode på nytt her forleden, for å friske opp hukommelsen litt, og jeg må si at den var veldig mye bedre enn jeg husket. Det er tydelig at de har en større ambisjon enn å svare på småspørsmålene, og all ære til dem for at de nok en gang gjorde det de hadde mest trua på selv.
I god «LOST»-ånd kommer jeg til å være dønn uironisk og inderlig nå, forresten.
Greia med sideways-universet var jo at dette var en verden karakterene ubevisst bygget slik at de kunne finne hverandre i det hinsidige, for å få en slags resolusjon/forløsning på det de hadde opplevd sammen og vært for hverandre. Det står man selvsagt fritt til å mene er kembo-cheesy og altfor åndelig (uten at jeg helt skjønner hvorfor man ikke har noe problem med spøkelser og andre «magiske» hendelser, men med en gang ting skal bli litt spirituelt i et fiksjonsunivers så begynner mange å steile), og for all del, serien stiller seg veldig lagelig til hugg når den er så urionisk, utilslørt sentimental og lite kynisk som den er, men jeg synes for det første det er noe veldig fint og emosjonelt ærlig ved å lage en sånn «ønskedrømslutt».
For det andre er det 100% lojalt mot det som har vært seriens bærende metafor fra første episode. Tittelen henspiller jo ikke bare på at gjengen er lost på en øde øy, men felles for samtlige av dem er jo at de har gått seg vill som mennesker også, og sakte men sikkert greier de å finne tilbake til seg selv, via hverandre. «Nobody does it alone, Jack» sier Jacks far, som en av de aller siste replikkene i serien.
Kunst handler jo, slik jeg ser det, i hovedsak om å skape orden ut av kaos, på samme måte som religion, og noe av det mest besnærende med historiefortelling er jo at man kan skape en mening i det meningsløse og gi oss selv en forløsning som virkeligheten ikke kan. Og det er jo bokstavelig talt dette karakterene gjør på slutten.
Sånn sett mener jeg slutten, og hele serien egentlig, handler om noe så altomfattende og høyverdig som hvordan vi bygger vår egen historie. Verden er full av vilkårligheter og uforståeligheter, av Mikhails glassøyne, Dharma-isbjørner og seilskuter midt i jungelen, om du vil, og det serien kanskje prøver å si oss er at sånt har ikke mer betydning enn den betydningen vi velger å gi dem, og at vi kanskje, i stedet for å være så opptatt av hva alt betyr hele tiden, heller bør begynne å være litt opptatt av hverandre. Det er selvfølgelig et budskap det er ganske lett å disse, men jeg synes det er mye kulere å la være.
Puh. Ferdig.
HH: Wow. Det kaller jeg uironisk utblåsning, pardon my french. Men ja, tv handler til syvende og sist om hva det får deg til å føle.
Men Christopher, nå kommer vi til samme utfordring som «LOST»-skaperne hadde. Hvordan avslutter vi dette?
CP: Hva med å bare si «See you in another life, brother»?
HH: See you in another life, brotha.
CP: Eller, forresten, du og jeg skal vel på quiz sammen neste uke.
HH: Ja, sant. La oss fortsette vennskapet vårt til det får en naturlig avslutning grunnet død eller ny bosituasjon.
CP: Ja. Det hadde blitt veldig melodramatisk å bryte all kontakt bare for å få en fin avslutning på denne chat’en.
HH: Snakkes.
– Chat Conversation End –
