Hva er din drømmedestinasjon? Lukk øynene. Se for deg Paris i Frankrike… Operahuset i Sydney i Australia… El Paso i New Mexico…

Ganske tradisjonelle drømmesteder du har, må jeg si. Vel, folkens, jeg har ikke de samme preferansene som dere. Jeg drar nemlig ikke dit «folk flest» drar. Jeg har kule reisevaner.

Jeg drar nemlig til Albuquerque, New Mexico.

bb1

Say whaaat? Vedder på at du nettopp sa «say what». Og jeg forstår det godt, jeg.

For hvem drar vel til en bortgjemt by med et navn ingen kan stave uti ørkenen?

This fuckin’ guy. Men jeg drar dit ikke på grunn av varmen eller quesedillas eller deres lekre senoritas. Jeg drar dit på grunn av en TV-serie.

Det stemmer, din tulling! Jeg drar dit for å oppleve «Breaking Bad», min favorittserie of all time.

Da seriens mesterhjerne Vince Gilligan opprinnelig skulle lage serien, var planen å legge den til Los Angeles, en av de største filmbyene i California. Boring.

Heldigvis sjekka de litt rundt før de satte i gang, og det viste seg at Albuquerque, en by på størrelse med Oslo, hadde bøtter med økonomiske insentiver til eventuelle filmopptak. Så da ble det Albuquerque.

bb3

Takk og pris for det. Byen skulle vise seg å bli en uhyre viktig bestanddel i serien, en brikke man ikke kunne tatt ut av den uten at den ville fått et helt annet preg.

Og helt siden jeg så første episode har jeg kjent på en trang etter å dra dit. Og nå har jeg endelig gjort det.

Før jeg setter i gang, vil jeg advare leserne. Der vil bli såkalte «spoilers» gjennom hele teksten. Ingen er grove, men jeg avslører visse karakterer, noen som ikke dukker opp før i sesong fire og fem. Så les på eget ansvar, hehe.

Jeg våkner grytidlig i utkanten av byen, på et såkalt «Motel». Moteller er som hoteller, bare at de koster mindre og gir deg en deilig følelse av american style når du bor på dem. «Excuse me, receptionist, I’d like a room for the night, no questions asked, american styyyle», sa jeg til resepsjonisten. Hun sa at det kunne jeg få, men hun måtte første stille et spørsmål.

«Do you have a passport, sir?». Det hadde jeg. American Style…

Så uansett, jeg våkner på motellet La Quinta og titter ut av vinduet.

bb4

Jeg går bort til speilet og ser på meg selv, akkurat som Walter White gjorde enkelte ganger i serien. Jeg ser trøtt ut. Trøtt som faen.

bb5

«Straighten up, fool!» roper jeg mot meg selv. «You are the BREAKING BAD! You ARE the BREAKING BAD!». Det hjelper.

Jeg kjenner jeg blir gira. Så jeg slenger på meg noen tilfeldige filler, hopper i en van og farter avgårde til første mål. Jeg er sulten, så det er liten tvil om hvor jeg bør starte.

Los Pollos Hermanos, baby.

bb6

Hvem husker vel ikke denne herlig New Meksikanske fastfoodrestauranten som på *overflaten* virket så uskyldig, men som skjulte en vanvittig skjult hemmelighet…

Den var kun et skalkeskjul for narkobossen Gustavo Fring. Holy shit, tenkte vi da vi skjønte at han var ond.

bb7

Med dette i bakhodet, hopper jeg av utenfor restauranten som jeg fort innser har et helt annet navn i virkeligheten, nemlig Twisters. Jeg går inn i sjappa for å få i meg noe mat jeg kan svelge, og ser kjapt at jeg er på rett sted. Samme meny. Samme stoler.

Malingen er litt annerledes, men ellers er dette akkurat som bestilt. Bare sjekk ut denne gjenkjennelige logoen, da.

bb8

Faen så godt å se. Med gåsehuden fra gjenkjennelsesfaktoren jeg nettopp opplevde, går jeg og setter meg på samme sted som Walter i sin tid satt mens han ventet på å konfrontere Gus for første gang.

bb9

bb10

Jeg vet godt at jeg ikke ser like kul ut som ham, men du må ikke glemme at skuespiller Bryan Cranston til enhver tid hadde en såkalt «Director of photography», altså en fotoansvarlig, til å iscenesette alt han gjorde på best mulig måte.

For en tullete diva. I’m outta here…

bb11

Med en deilig Coke Diet i magen, drar jeg videre til et av mine favorittstopp på reisen, nemlig hjemmet til alles favorittbirolle i Breaking Bad, Jesse Pinkman.

Husker dere at han ofte sa «bitch»?

bb12

På forhånd hadde jeg fått vite at de som bor der var pisslei av folk som tok bilder utenfor, så jeg scouter lenge og vel før jeg tar motet til meg. Jeg sniker meg nærmere mens jeg later som om jeg bare tar meg en klassisk morgentur og tar kjapt et bilde dritlangt unna.

«Fuckin pussy, bitch», ville sikkert Jesse ha kalt meg, eller hva, folkens? Haha.

bb13

Jeg drar videre til den mest kjente bilvasken i hele Breaking Bad, nemlig bilvasken der Walter jobber i begynnelsen av serien og som Skylar etter hvert kjøper opp (med skitne penger, spør du meg…)

bb14

Med skrekken fortsatt i meg etter forrige stopp (der jeg KUNNE ha møtt noen som kjeftet på meg), hopper jeg ut og trasker forsiktig bort til bilvasken, livredd for at en ansatt skal rope «hey, asshole, no pictures, you asshole», men det skjer ikke.

Så jeg våger meg nærmere, inn i det aller helligste, nemlig der kassaapparatet stod. Jeg går gjennom døra og til min store forbauselse har min frykt vært helt irrasjonell, for her inne er det ikke lenger noen tradisjonell kasse.

bb15

I stedet henger det overalt rundt meg effekter fra serien Breaking Bad. På veggen ser jeg en rekke bilder og autografer fra skuespillerne. Stedet har blitt omgjort til et tempel for sånne som meg.

Jeg gir veggen en high five og trasker ut på fetest mulig måte.

bb16

Nå skal vi videre til et nokså fett sted. Et sted der narkotika har blitt kjøpt, blowjobs har blitt sugd, og en «viss» Jesse Pinkman har blitt arrestert av et samlet politikorps. Du har det sikkert på tungen.

The Crossroads Motel, baby…

bb17

Idet jeg ser det berømte skiltet ruvende oppi det blå, får jeg nesten tårer i øynene. Tenk at jeg skal få gå ut av bilen og ta bilde foran dette stedet! Det er ikke til å tro.

Så vi kjører inn på parkeringsplassen der Hank i episode tre av sesong én lærer Walt Jr. om narkotika. Og blir møtt av dette skiltet:

bb18

«To take pictures see the office to pay the fee». Hehe. Ok. DIN JÆVLA PROMP, ditt drittskilt, roper jeg inni bilen. Disse folka har skjønt at man må smi mens serien er varm.

Vel, jeg har ikke penger til å betale for å ta bilde, så jeg blir sittende i bilen og tar en selfie mens motelleieren sitter uvitende og gnir seg i hendene og tenker at han har funnet en helt rå måte å tjene penger på. Not on my watch…

bb19

Nå kjenner jeg at jeg trenger en liten pause fra all denne febrilske letingen, så jeg drar til det nærmeste stedet i nabolaget som selger cowboy-effekter og finner meg en pappfigur jeg kan ha det litt moro med. Her ser du resultatet:

bb20

Der ser jeg ut som en liten cowboy, men det er kun en optisk illusjon. Uansett, nok pause for denne gang.

Nå sitter du sikkert med ETT stort spørsmål: hvor drar jeg etter dette? Jo, nå skal du lese: jeg drar til et sted som jeg vet betyr mye for en viss beinhard drapsmann. Jeg snakker om Mike «The Killer» Breaking Badesen.

Det man gjerne husker om Mike er alle drapene han utførte uten å grine en tåre. Men det JEG husker best er alle gangene han dro i parken for å se sitt lille barnebarn leke i huskene.

bb21

bb22

På en benk satt han seg ned og stirret, mens folk trodde han var pedofil. Alt han ville var å være en del av livet til sitt barnebarn. Så jeg setter meg ned på samme benk og prøver å sette meg inn i hans situasjon.

Det blir en sterk seanse.

bb23

Der borte i det fjerne kan jeg skimte huskene, symbolet på barnlig glede og bekymringsfrihet. Det blir etter hvert for mye for meg, så jeg går.

På en kul måte.

bb24

Etter en såpass tung opplevelse, trengte jeg litt «comic relief». Og hvem i serien stod for flest funny replikker?

Jeg foreslår at vi alle roper følgende setning i kor: «BETTER CALL SAAAAAAUL!», baby.

Hahaha, Saul, altså. En beinhard advokat som, ja, kunne virke litt useriøs til tider, men søren heller, han gjorde alt han kunne for sine klienter.

Og spør dere meg, fikk han mer enn nok å gjøre etter han tok på seg ansvaret for narkobaronen «Heisenberg».

bb25

Jeg ankommer parkeringsplassen og forventer å se den svære ballongen som symboliserer frihetsgudinnen, men Sauls advokatkontor har blitt gjort om til «The Vault», en dritdøv nattklubb som umulig kan ha no fet musikk.

Nedtur, ass. Og siden dette er midt på dagen, er stedet stengt. Ingen dansing på denne lille karen. Men det blir gåing.

American Style…

bb26

Jeg vet ikke med dere, men jeg er litt tørst nå. Kaffetørst. Og hvor finner man den diggeste kaffen med den diggeste Splendaen oppi? Jo, det er på kaffestedet der Walter White møtte den angstfylte fabrikkeieren Lydia mang en gang.

bb27

Jeg går inn og bestiller meg en Cappucino, eller «Cup of cino» som det heter i USA.

Jeg titter rundt i lokalet. Hvor pokker var det den legendariske herr White satt og klekket ut neste trekk i sitt evig ekspanderende nett av løgner og drap? Ah, der ser jeg bordet. Hmmm. En eldre mann sitter der allerede.

Nå kan jeg enten droppe å ta et mildt sagt legendary bilde, eller jeg kan bare sette meg ned og gjøre det beste ut av det.

Hva tror dere jeg valgte?

bb28

Kommer nokså tydelig fram fra bildet at jeg valgte å sette meg ned (se bildet).

Mannen skjønte først nokså lite, men så fortalte jeg at han nå var en del av en «Breaking Bad»-reenactment, og da kunne han ikke annet enn å smile.

«Ahh, I saw that movie in 1975, you kids still into that old stuff?», sier han når jeg forteller om serien.

Jeg blir rasende av hans uvitenhet og drar umiddelbart. «Bye, you old dick, why don’t ya get a life man. Get a life real soon, okay…», mumler jeg mens jeg går.

Jeg løper ut av kaffesjappa og inn i den ventende bilen. «Hit the road!» skriker jeg, og avgårde raser jeg nedover gata. Plutselig ser jeg at jeg er i ferd med å passere en av mine favorittbygninger fra serien («Breaking Bad»).

Hvilken bygning tror du jeg skriver om?

Selvfølgelig the DEA headquarters, baby…

bb29

Her står jeg, foran bygningen der titusener av skurker har ytret sine siste ord før de blir gasset ihjel grunnet statens strenge lovgivning.

Hank Schrader, den røffeste politietterforskeren denne byen har sett, var en jævel mot skurkene, men mild og vennlig mot de snille. Legg for eksempel merke til hvordan holdningen hans til Walter forandrer seg så fort han lærer Walters mørke hemmelighet.

Jeg titter opp mot toppen av den glinsende murstrukturen og gir min salutt.

«Go get’em Hank. Go get’em. American style…»

bb30

Nå er det bare én ting som gjelder: Tuco. Husker dere Tuco? Fort gjort å glemme ham etter hvert som man kommer uti sesongene og større og større slemminger blir med, men i sesong 1 var denne duden selve symbolet på ondskap.

bb31

Så jeg finner den nedslitte bygningen som er det nærmeste Albuquerque kommer den kommunale graffitiveggen på Blå, og gjør mitt beste for å se ut som han duden her.

32

Gjett om jeg får det til, a.

bb33a

Ganske rå kis, hehe. Men jeg må stikke.

bb33b

Apropos rå kis, husker dere Jesse Pinkman fra sesong 1-5 av Breaking Bad? Det er han som sa «bitch» hele tiden. Vel, denne turen ville vel ikke vært helt komplett om jeg ikke stakk innom hans midlertidige bopel, den som han leide av hun eksnarkomane emodama etter han ble kasta ut av foreldrene sine i sesong 2.

bb34

Altså, det kan godt hende turen ville vært komplett uten at jeg fikk med meg dette, for alt jeg vet har dere forlengst fått nok av denne turen «down memory lane», men det gir jeg beng i!

Så jeg drar og finner huset som ligger i en nokså kjip del av byen.

På veien ser jeg en god del gangbangers, folk med tatoveringer som ser ut som de kan finne på å knuse både trynet og albuene mine om jeg titter på dem.

Samma det, tenker jeg. Jeg er en tøff jævel som er på tv-serietur.

bb35

Jeg titter ned på klokken. Fadern, jeg begynner å få dårlig tid og jeg har fortsatt den siste og aller viktigste destinasjonen igjen før jeg kan kalle meg selv «Norges Breaking Bad».

Så jeg setter klampen i bånn og råkjører til et stille, fredelig nabolag, et nabolag som kan se ut som et hvilket som helst annet i New Mexico.

Men dette nabolaget har den aller største juvelen i sightseeing-kronen. Jeg titter febrilsk til høyre og venstre, hvor kan det være? Neste kvartal? Rundt svingen? Hjelp!

Så kommer jeg på at jeg har jo hatt et kart med meg hele tiden, jeg kan jo bare fortsette å bruke det. Etter en rask titt, vet jeg hvor jeg må dra. Og riktig nok, der ligger det.

«Oh my God. Oh my Breaking Bad God…» er alt jeg klarer å si.

Jeg har kommet til det aller helligste for oss «breakies».

Se og nyt.

Folk som kjenner meg godt, vil med rette si at det der er det mest pretensiøse jeg har laget siden jeg kledde meg ut som Maximilien de Robespierre under min fremføring om den franske revolusjon i sjette klasse.

Men hei, er det ikke litt chill å få gåsehud, a? Takk for at dere ble med meg på turen.

American style…