Med «The Master» gjenoppliver Paul Thomas Anderson både et filmformat og en fordums lanseringsmåte. Hollywoods lange digitale arm umuliggjør det samme i Norge.

På 50-tallet var kinobesøket i fritt fall i USA. Fjernsynets popularitet og det nye forstadslivets fokus på hjemmehygge hadde gjort amerikanere til sofagriser.

Som et motsvar etablerte Hollywood en ny måte å vise film: Lange og spektakulære kostymedramaer, historiske dramaer og musikaler i 70 mm-format som kun ble vist på de romsligste og mest prestisjefulle kinoene i de største byene. Fenomenet ble kalt Road Show-filmer og var inntil fallittene til blant andre «Dr. Dolittle» (1967) og «Hello Dolly» (1969), en av studioenes sikreste måter å tjene penger.

I løpet av 70-tallet døde fenomenet mer eller mindre ut, men nå har Paul Thomas Anderson egenhendig revitalisert visningsformen – og ikke minst visningsformatet. «The Master» er den første filmen siden Kenneth Branaghs «Hamlet» (1996) som i sin helhet er skutt på 65 mm, filmmediets rolls royce-format (de resterende 5 mm i visningsformatet 70 mm går til lydspor).

I forkant av premieren på filmfestivalen i Venezia ble «The Master» vist i Road Show-aktige 70 mm-visninger på noen av de få gjenværende kinopalassene i USA: Music Box Theatre i Chicago, Castro Theatre i San Francisco samt The Ziegfeld i New York. Når filmen har vanlig premiere denne helgen, vil 70 mm-visninger fortsette i mange amerikanske byer som Seattle, Austin, Boston og Los Angeles. Anderson har selv gått aktivt ut og lett etter kinoer som fremdeles har utstyret som trengs til å kunne vise 70 mm-film.

I Norge vil en lignende presentasjon av filmen være umulig. Den digitale konverteringen av norske kinoer har ikke bare fjernet alle filmprojektorer fra maskinistrommene landet over. Den har også gjort det forbudt å vise film på gamlemåten. En 70 mm-visning på Colosseum var tidligere det ypperste innen filmvisning og det nærmeste man kunne komme Road Show her til lands. Nå er det ikke lenger mulig å vise 70 mm i Norge, annet enn på Cinemateket i Oslo og Bergen.

Ifølge kinotekniker Jan Eberholst Olsen ved Norsk filminstitutt står det fremdeles 70mm-projektorer på både Klingenberg 1 og Colosseum 1. Men disse kan ikke brukes på grunn av restriksjonene i den digitale avtalen mellom Hollywood og norske kinoer. Norsk Filmdistribusjon – som distribuerer «The Master» i Norge – jobber sammen med Cinemateket for å få til en bredformatvisning av «The Master» under 70 mm-festivalen på Filmens hus i januar.

I vår digitaliserte tid er Paul Thomas Andersons valg om å skyte filmen på 65 mm-film svært oppsiktsvekkende. Det er 17 år siden Branagh uten suksess forsøkte å gjenopplive formatet med «Hamlet». Før det hadde ikke 65 mm vært brukt som innspillingsformat på over 25 år. Hvorfor?

Det var for det meste David Leans feil. Den britiske mesterregissøren (1908-1991) var på mange måter 70 millimeterens herre. Storfilmene «The Bridge on the River Kwai» (1957), «Lawrence of Arabia» (1962) og «Doctor Zhivago» (1965) var alle grandiose filmbegivenheter med full Road Show-lansering, komplett med stive billettpriser og pause i midten av forestillingen. Men av disse tre suksessene var det kun «Lawrence» som ble spilt inn i det dyre og omfangsrike 65 mm-formatet. Både «Bridge» og «Doctor Zhivago» var opprinnelig skutt på 35 mm for siden å bli blåst opp til 70 mm. Resultatet er langt fra like klart og finkornet, og for feinschmeckere som Lean var dette på ingen måte ideelt. Han ønsket mer enn noe annet å skyte på 65 mm igjen. Og med den kommersielle suksessen til «Zhivago» som grunnlag kunne fikk han viljen sin med sin neste film: kjærlighetsdramaet «Ryan’s Daughter» (1970).

Jeg tilhører en forholdsvis liten krets av mennesker som faktisk har sett «Ryan’s Daughter» i sitt opprinnelige 70 mm-format. Både i USA og Storbritannia antok man lenge at alle 70 mm-kopiene var forsvunnet. Filmen ble nemlig slaktet og var en kommersiell fiasko som få så verdien i å ta vare på (på midten av 90-tallet ble det funnet ett eksemplar: i arkivene til Norsk filminstitutt, med det resultat at visninger av filmen på cinemateker rundt omkring verden skjer med norske undertekster).

Uansett: «Ryan’s Daughter» er en storslått og gammelmodig kjærlighetsfortelling som lider under noen svært klumsete erotiske scener og tidvis teatralsk skuespill. Til tross for spektakulære bilder av britisk kystnatur, var det brede formatet lite egnet for filmens intime tone.

Tilbake satt produsentene med et lite salgbart kjærlighetsdrama skutt med budsjettene og formatet til en storfilm. Det ble et økonomisk havari som sendte Lean ut på en 14 års filmatisk ørkenvandring (inntil han returnerte med «En reise til India» i 1984), og 70 mm-formatet på historiens skraphaug. Nå har Paul Thomas Anderson børstet støv av rolls roycen. La oss håpe vi kan få oppleve den enorme kvalitetsforskjellen også her til lands.

Når den kommer utpå nyåret neste år – altfor lenge etter den amerikanske premieren denne uka.