– Jeg jobber veldig mye. Åpenbart.

Joda. Det er jo helt korrekt, det Henrik Martin Dahlsbakken sier. For all del. Ordene som forlater munnen hans relaterer til fakta på en uangripelig måte.

Men likevel.

Det er vanskelig å ikke tenke at Norges kanskje mest produktive regissør begår en aldri så liten underdrivelse der han sitter i et hjørne av kafeen på Filmens hus i Oslo.

Hadde ikke «ekstremt mye» vært mer presist?

For:

I en alder av 28 har Dahlsbakken laget flere filmer enn mange norske regissører presterer i løpet av en hel karriere.

Tre spillefilmer siden 2015, med like mange på vei ut på kino bare i 2018.

Trioen spenner i sjanger fra feelgood-dramaet «Rett vest» til en erotisk thriller og en gangstermusikal.

Førstnevnte dukker opp rett over nyåret, og er en muntrere sak enn man er vant med fra Dahlsbakken.

– Jeg var klar for å gjøre noe som var lystigere, noe med en lykkelig slutt, sier han.

– Noe man kan le og kanskje gråte litt av.

– Dette er én film av mange

Det var under en kostymeprøve med skuespillerne Ingar Helge Gimle og Benjamin Helstad for thrilleren «Cave» at Dahlsbakken fikk ideen til «Rett vest».

– De spiller far og sønn der, men har aldri noen scener sammen. Da tenkte jeg «shit, jeg må gjøre noe annet med disse to også, så de kan spille far og sønn i en hel film».

Som tenkt, så gjort.

Dahlsbakken låste seg inne på hytta til foreldrene for å skrive førsteutkastet, og ett og et halvt år senere hadde han en ferdig film om en far (som kler seg i kvinneklær) og en sønn (som er en oppsagt vikarlærer) som drar på road trip for å hedre sin avdøde kone/mor i et quilting-mesterskap.

Resultatet har allerede fått godt mottakelse på festivaler, og nå forbereder regissøren seg på den norske kinopremieren. Noen meter lenger inn i Cinemateket er langtidspressevisningen i full sving i Tancred-salen, nok en runde kritikere som skal bedømme nok en av filmene hans.

Dahlsbakken sitter ikke med stive skuldre av den grunn.

– Jeg kan gjøre ferdig en film som «Rett vest» og tenke «okei, dette kunne jeg gjort annerledes, dette er jeg fornøyd med, sånn ble det den gangen her, jeg har gjort det så bra jeg kunne. Det er alt jeg makter å få til nå, dette er historien. Om du ikke liker den, så liker du den ikke.» Jeg er en ganske lugn type. Og en dårlig anmeldelse, man dør ikke av det, ass. Det er liksom ikke livets undergang.

– Du virker litt distansert i måten du snakker om det?

– Jeg er veldig stolt av filmen, så det handler ikke om det. Men man skjønner at dette er én film av mange.

– Så filmene blir ikke babyene dine?

– Kanskje ikke på samme måte som for mange andre. Noen jobber med en film i så mange år at det blir en veldig big deal, mens jeg åpenbart gjør flere filmer årlig. Men når jeg gjør det betyr det alt i verden for meg. Det er ikke sånn at jeg gjør ting halvveis.

Ordene kommer tettere, han blir litt intens.

– Aldri, aldri halvveis. De som kjenner meg kan underskrive på det. Det er liksom med nebb og klør jeg kjemper… Jeg jobber knallhardt for det dag og natt, særlig i produksjon. Jeg går inn i en sånn modus og får et sånt blikk som folk har beskrevet at jeg på en måte blir litt gæren. Da kan jeg gå over lik, nesten, for å få ting jeg føler er riktig i filmen og kjempe for valgene jeg har tatt, få det materialet jeg trenger.

– Kan du gi meg noen eksempler på å gå over lik?

– Jeg kan nok pushe folk ganske langt. Særlig skuespillere.

– James Cameron våknet til live i meg

Dahlsbakken trekker frem «Cave», en fysisk krevende produksjon med lange og slitsomme dager, filmet i grotter rundt Fauske.

Selv om Dahlsbakken sier sikkerhetshensyn ble tatt hele veien og at innspillingen var trygg, måtte han i blant dytte på skuespillerne sine.

– Det handler om å pushe komfortsoner. På «Cave» pushet jeg ganske hardt på dykkebiten. Det var James Cameron som våknet til live i meg, på en måte.

Dette er noe han også har opplevd i andre produksjoner hvor folk begynner å trekke seg «eller ikke tør å gjøre ting som vi er blitt enige om».

– I gjerningsøyeblikket blir det litt skummelt, av en eller annen grunn. Så pusher jeg dem, og så er kanskje ikke det så populært, sant? Så gjør man det, så får man det, så blir man veldig fornøyd etterpå, sier Dahlsbakken.

– Det er som å jobbe med barn for å lære dem å like mat. Det å bryte med tingene man tror er skummelt. Jeg går inn i en sone hvor jeg kjemper hardt og er veldig tydelig, men jeg er aldri ufin. Det er alltid med respekt. Jeg vet at de egentlig vil, innerst inne, men det er noe som låser seg der og da.

–Betød mye hva folk mente

Han har holdt på en stund nå. Etter å ha laget kortfilmer siden han var 16 langfilmdebuterte Dahlsbakken med «Å vende tilbake» i 2015, et lavbudsjettert drama skutt på 35 mm film over 13 dager.

To unge brødre må ut i fjellet og lete etter faren sin, en hjemvendt Afghanistan-veteran. Mens historien var oppdiktet, var forholdet mellom brødrene basert på ham og lillebror Oskar Dahlsbakken, som også sto bak kamera.

Den gang hadde ikke Dahlsbakken den avslappede holdningen han har nå.

– Det betød mye for meg hva folk mente om den filmen, både anmeldere og publikummere.

2.767 kinogjengere så debuten, et av de laveste besøkstallene det året. Ikke så verst med tanke på det sparsommelige budsjettet, men han hadde håpet på flere. Og, kanskje verre:

– Det gikk hus forbi i bransjen hos folk jeg så opp til. Du kommer der i en alder av 24 år, er den yngste spillefilmdebutanten noensinne på norske kinoer og jobbet knallhardt for en film som er veldig personlig. Så tenker man, shit, jeg håper det er noen i bransjen som sier «det var hyggelig, stå på Henrik.» Og det var veldig lite av det, ass. Ingenting.

For sikkerhets skyld var anmeldelsene var treere og firere, selv om det også var enkelte femmere og én sekser. Men så kom oppturen.

Filmen gjorde det godt på utenlandske filmfestivaler, blant annet vant den hovedprisen under Nordic Film Days i Lübeck. Og, den ble kortlistet som norsk Oscar-kandidat. Neste år fulgte han opp med to nye filmer – «Sensommer» og «Cave», sistnevnte en thriller som fikk mye oppmerksomhet, og som etter hvert skal få en oppfølger.

Lave budsjetter

Med et budsjett på rundt fem millioner var «Cave» den dyreste filmen hans, mens de andre filmene gjerne ligger rundt tre millioner kroner.

Som er utrolig lavt for en spillefilm.

Mens han sier skuespillere og stab får betalt etter tariff («ellers hadde de åpenbart ikke jobbet med meg lenger»), er prosjektene likevel mulig å gjennomføre fordi ikke henter ut lønn når filmene hans er i produksjon.

Og fordi han sjelden nøyer seg med ett punkt på rulleteksten.

– Jeg har alltid vært regissør, manusforfatter og produsent, jeg har klippet ganske mye og også vært produksjonsdesigner. Jeg har funnet alle locations, hatt ansvar for å innrede og gjort casting. Så det er ganske mye, faktisk.

– Er det ikke en viss fare for å bli utbrent?

– Jo, men det har aldri vært noe problem for meg. Når jeg driver og filmer har jeg med et team jeg har jobbet fast med i alle år. Da er det folk der som avlaster meg, i hvert fall produsentrollen. Er jeg på sett og gjør opptak er jeg ikke produsent, da tenker jeg ikke på tid og penger, det er det andre som gjøre for meg. Da er jeg bare regissør, og det hjelper på, faktisk. For det er der stresset og presset kan komme.

– Er det noen ulemper med å produsere det høye volumet du gjør?

– Ja… Hvis det er en svakhet i en film jeg har laget sier jo folk at «det er på grunn av at han gjorde det såpass hurtig, at det gikk så kort tid». Og det er helt enkelt feil. Svakhetene er der fordi jeg ikke visste bedre. Som regel. Det er bare et produkt av min kunnskap og det jeg følte var riktig på det tidspunktet, sier Dahlsbakken.

– Så kan man si at man kunne utviklet ting ytterligere, men da hadde det også blitt en annen film. Hadde det nødvendigvis blitt bedre? Jeg har slått meg til ro at det aldri handler om mangel på tid. Jeg lager film for mindre penger enn normalt og kanskje også på kortere tid. Det har sin pris ved at man må ta beslutninger raskere, men samtidig gir det en ekstrem frihet til å gjøre min greie.

– #metoo-debatten er veldig svarthvitt

Etter «Rett vest» i januar slipper han thrilleren «En affære» på høsten, en film som allerede har fått mye medieoppmerksomhet, og som er lagt til den sjangeren Dahlsbakken føler ligger ham nærmest.

– Den er det beste jeg har gjort. Vi begynner å klippe nå, og jeg ser i materialet at det er et ytterligere nivå opp.

Regissøren mener «En affære» vil få et uttrykk man sjelden ser i norsk film.

– Formspråket er veldig distinkt. Hvis man skal sammenligne med noe kan man kanskje nevne David Fincher som en referanse. Det er en type uttrykk med dvelende kjøringer og en konstant følelse av uro og ubehag. Noe jeg også satt med i «The Social Network», som ikke kalles en thriller men som jeg mener har mye thriller ved seg.

Handlingen i filmen dreier seg rundt en nyansatt kvinnelig gymlærer på en skole, spilt av Andrea Bræin Hovig.

Hun føler seg forfulgt, og forstår gradvis at en av elevene hennes, en 16 år gammel gutt spilt av Tarjei Sandvik Moe («Skam»), er besatt av henne.

– Etter hvert som handlingen utspiller seg innleder hun et forhold til eleven og går inn i et vepsebol. Hun har folk rundt som gjør det ganske vanskelig for henne, og dette er noe hun moralsk sett, med tanke på jobben, ikke kan gjøre. Og eleven er antagonisten. Det er interessant å jobbe med, at offeret er antagonisten.

– Men i klimaet som har kommet med #metoo-debatten, er du bekymret for det å ha offeret som antagonist?

– Nei, egentlig ikke. Det kan kanskje skape litt debatt, men så er det kanskje med på å nyansere litt også. Jeg mener #metoo-debatten er veldig svarthvitt, hvor folk…

Han stopper litt opp.

– Jeg tenker det er veldig betimelig og riktig, men jeg synes man har kommet et sted nå hvor folk dømmes nord og ned, uten bevis. Man kan komme med en påstand og si at «jeg har gjennomgått dette og dette», og så er personens karriere over uten å ha noe annet belegg for det enn et utsagn. Som regel er det med god grunn, men det kan også være folk med uhederlige hensikter. Når det er så lett å dømme folk, at man bare kan skrive det på Facebook og så har man fått sin dom, så tenker jeg at det er litt farlig.

Dahlsbakken er likevel nøye med å understreke at han synes #metoo-debatten er veldig viktig.

– Og det gjelder ikke bare kvinner, det er også menn som gjennomgår det. Så man må nyansere det.

– Tror du filmen kan ha noen effekt i så måte?

– Det er vanskelig å si. Jeg gjorde jo filmen før debatten, men jeg ser at det er noen klare likhetstrekk til filmens handling. Utover det faktum at vi mennesker har en tendens til å se ting veldig svarthvitt, og hvordan et lokalsamfunn kan fordømme en person basert på antagelser. Kanskje ikke helt uten grunn, men som regel er det flere sider av en sak. Det er interessant å utforske, også i forhold til maktforhold og kjønnsroller.

Har gjort mye selv

For å runde ut året jobber Dahlsbakken for sikkerhets skyld også med å ferdigstille «De fredløse», en gangstermusikal fra 1920-tallet.

– De synger ikke, men de danser en god del. Det er en god del bruk av av moderne elektronika-inspirert musikk, som er med på å gjøre den litt mer tidløs.

Med tanke på at dette bare er gjøremålslista for 2018 er det lett å lure på om livet hans i det hele tatt kan dreie seg om noe som helst annet enn film.

– Har du noe fritid?

– Ja, det har jeg. Jeg var på teater i går.

– Det høres veldig knytta opp til det du egentlig driver med.

– Ja, sant. Jeg går mye på kino og teater, ja. Men… Ja, nei, jeg henger også mye med de folkene jeg jobber med, så det er kanskje ikke så mye fritid, egentlig. Jeg reiser jo litt da, sier Dahlsbakken.

– Men det er ofte på filmfestivaler. Hehehe.