Vi er over halvveis i tronespillets sjette omgang, og får nå noen gjensyn med folk vi ikke har sett på lenge. Men la oss ikke si noe mer om det før den faste spoiler-advarselen er på plass.
Denne episoden har tittelen «Blood of My Blood», et uttrykk khals bruker for å beskrive sine trofaste Blood Riders. Trolig også en referanse til dette med at blod er tykkere enn vann, siden temaet er turbulente familiegjenforeninger og sønner som trosser sine fedre.
Mye som skjer denne uken, men knapt en dråpe blod – så la oss ikke sløse bort mer verdifull tid. I alle fall ikke etter at vi har sett en ti timer lang versjon av åpningsmusikken i Hodor-versjon:
Nei, jeg har fortsatt ikke helt kommet over tapet av Hodor. Men nå freser vi rett til Nordsiden, der en rasende horde med Wights fortsatt er i hælene på Meera Reed (Ellie Kendrick) og Bran Stark (Isaac Hempstead Wright). Meera er på røff fottur i hutrende vinterføre, mens hun drasser på den tunge sleden.
Den treøyde ravnen ser ut til å ha lastet all kunnskapen sin inn i skolten på Bran i sekundene før han døde, og det er en del info å bearbeide. Så Bran er fortsatt på Greensight-tur med melkehvite øyne, mens har ser lynraske glimt fra fortid og mulig fremtid: skyggen av Drogon som sveiper over King’s Landing, Dany med en liten dragebaby og skogsbarna som skaper den første White Walker-en.
Bran ser seg selv falle ut av tårnet i sekundene før han ble lam. Han ser pappa Ned som blir halshugget, moren Catelyn som strupekuttes under det røde bryllupet, og broren Robb som knivstikkes av svikefulle Roose Bolton. The Night King som skaper en baby-White Walker, og vekker Wight-hordene til live under massakren ved Hardhome. Jon Snow som sjonglerer tre kattunger med en trakt på hodet, Sansa som tryller bort tommelen sin og direulven Summer som frustrert tørrjukker på benet til Hodor. Eller noe sånt, går litt fort i svingene her.
Vi får også noen glimt av et par ting vi aldri har sett før: menn som plasserer en krukke med eksplosiv Wildfire-guffe på en hylle i en krypt, før alt eksploderer i et grønt inferno. Det er nærliggende å mistenke at dette enten er fra en fremtidig hendelse i Riverrun (og at de hettekledde karene muligens er Walder Freys sønner), eller eventuelt et flashback fra den gale kongens forsøk på å brenne ned hele King’s Landing. Siden alt dette er kryssklippet med bilder av The Night King og hordene av Wights er det dessuten nærliggende å tro at den treøyde ravnen hinter til at The White Walkers bør teppebombes med Wildfire.
Vi får dessuten se noen fascinerende sekunder av den gale kongen Aerys Targaryen, som rasende brøler «Burn them all!», før en ung Jaime Lannister hugger ham ned, og setter seg på jerntronen.
Så kan vi jo spekulere om kong Aerys galskap har en forbindelse til Greensight-tripper, tidsparadokser og forrige episodes avsløringer rundt Hodors språkproblemer. Bran ser dessuten et kryptisk glimt av en blodig hånd, som muligens tilhører den avdøde tanten Lyanna Stark –alt kryssklippet med noen glimt av en ung Ned Stark ved Tower of Joy. Så kanskje vi snart får vite noe viktig om Jon Snows familiebakgrunn? Jøjje, mye å ta tak i her, altså. Mange åpne spørsmål!
Meera hulker, snubler, fryser, peser og savner de robuste ryggmusklene til Hodor, mens sleden med Bran setter seg fast. Hun er i ferd med å gi opp, men så våkner Bran endelig opp: «They found us». Stemmer bra, for like bak dem kommer en storm av Wights. Skitt. I samme øyeblikk dukker det opp en kappekledd skikkelse på hest, som er utstyrt med et praktisk flail-våpen – der den ene enden har en brennende jernball i kjetting, og den andre enden en slags sigd. Skikkelsen ekspederer et halvt dusin zombier som en motherfucking boss, før han henvender seg til Meera og Bran: «Come with me, now!». Jeg håper virkelig ikke at han viser seg å være Ramsay Bolton, som benytter sin velkjente Theon-teknikk. Bran og Meera slenger seg på hesten hans, og flykter i trygghet fra resten av Wight-hordene. Hvorvidt denne hjelpsomme fremmede viser seg å være The Terminator, Ramsay eller en helt annen får vi ikke vite ennå.
HOUSE TARLY
For nå farter vi videre til Oldtown, der Samwell (John Bradley) er på vei for å introdusere Gilly (Hannah Murray) til familien sin. Han imponerer Gilly grådig med å ramse opp alle tre-sortene som finnes i The Reach-regionen (Hanna Murray fortjener en Emmy for sin evne til å se evneveik og helt bedårende ut på en gang), men hun merker at Sam er nervøs. Sam trodde aldri verden at han ville vende tilbake hit med kjæreste og barn – etter at pappa Randyll tvang ham til å gi opp tittelen sin, hele familiearven og truet med å drepe sønnen med mindre han joinet Nattvokterne. «A person just doesn’t feel welcome at that point». Neppe en gode ide å si noe om Gillys incest-baby, så den offisielle historien er at Sam jr. er hans egen sønn. Sam har heller ikke fortalt familien at Gilly er en wildling, bare at de møttes i Nord. «The thing is, my father doesn’t like wildlings. He hoped I’d make a man of myself by «killing some bloody wildlings». So it’s probably a good subject to avoid, if at all possible».
De ønskes velkommen inn i staselige Horn Hill av en stab med tjenestefolk, og sånn i ettertid hadde det trolig vært en god ide å kjøpt en ny garderobe til Gilly et sted på veien. Hennes skitne wildling-filler sklir ikke helt ubemerket inn i dette overklasse-miljøet. House Tarly er tross alt en av de mektigste familiene i området, og lever deretter.
Sams mamma Melessa (Samantha Spiro) og lillesøster Talla (Rebecca Benson) ønsker ham overraskende hjertelig velkommen, og behandler Gilly med en høflighet hun slett ikke er vant til. Gilly neier keitete som en tjenestejente, mens mamma Melessa stråler: «Oh my, you are lovely». Høres ut som hun mener det, også – og er overlykkelig av å ha blitt bestemor: «You’ll be a scholar, like your father!». Eller eventuelt et avskyelig monster med sans for incest, som sin virkelige pappa Craster. Sam ser seg urolig rundt etter pappa Randyll, men han er på jakt. Gilly er overveldet av all denne eventyrlige luksusen, og over å bli behandlet med omtanke. Noe som sikkert vil forandre seg så fort den fremtidige svigerfaren hennes dukker opp.
HOUSE LANNISTER
Det naive fjolset Tommen (Dean-Charles Chapman) er urolig over dronning Margaerys skam-parade, men høyspurven (Jonathan Pryce) forsikrer guttekongen om at hun vil være beskyttet hele veien. Noe sier meg at Tommen ikke helt fikk med seg hva mamma Cersei ble utsatt for, og ble forskånet for detaljene som innebar bæsjkasting. High Sparrow understreker at Margaery ikke er på langt nær like forhatt av folket som hans mor, så publikummet på gateplan vil behandle henne mye mildere. Hun har jo alltid vært på side med de fattige og vanskeligstilte. Tommen får lov til å besøke Margaery (Nathalie Dormer), som ser ut til å være ved veldig godt mot og i fin stand. Hun forsikrer Tommen med et stivt smil: «We’ll be together again soon, and everything will be better than it was before».
Margaery lurer på om Tomme-lommen har snakket med høyspurven: «He’s not quite what we thought he was, is he? There is something about him, his way of looking at the world. It’s not an easy thing, admitting to yourself what you are. It’s taken me a while. He’s helped me». En interessant vending. Selv Tommen synes at dette snodig. Margaery har jo alltid vært et godt menneske, men dronningen hevder at alt hun gjorde bare var en falsk fasade. «I’ve had lots of time to think about how good I was at seeming good. All those stories I told myself about who I was, and why I did the things I did. There were so many lies in those stories».
Tommen er skikkelig forvirret nå, og mistenker at Margaerys merksnodige oppførsel bare er et skuespill for å redde broren Loras. Margaery hevder at hun alltid vil være glad i broren sin: «His soul is pure and perfect. His sins don’t erase that purity, they only obscure it. He just needs to atone for them. We all do. Sooner or later, one way or another. The gods have a plan for us all». Har hun blitt hjernevasket, eller er dette bare en ny taktikk? Skal bli spennende å se hvordan den planlagte redningsaksjonen til Cersei og Jaime blir påvirket av Margaerys (tilsynelatende) helhjertede medlemskap i høyspurvens Manson-familie.
HOUSE TARLY
Tilbake i Horn Hill har Gilly fått et langt bad, en hårbørste og en av Tallas kjoler. Hun ser riktig fin ut, men har problemer med å bevege seg. Trolig første gangen hun har på seg undertøy, og gode greier. Familiemiddagen er preget av trykkende stillhet, mens pappa Randyll (James Faulkner) sender noen foraktfulle blikk over mot sønnen. Denne militærkommandanten virker enda mer hatverdig og avskyelig enn forventet. Gilly synes hele konseptet med bestikk er skikkelig forvirrende, mens Sam babler nervøs om jakt med den bortskjemte lillebroren Dickon (Freddie Stroma). Ingen er særlig imponert over å høre at Nattvokterne for det meste jakter på harer og ekorn, men desto mer imponert over å høre at Gilly er en dreven jeger. Mamma Melessa møtte engang en lord Umber (muligens nylig avdøde Greatjon), som lærte døtrene sine å jakte – noe Talla syntes er en kanon-ide: «I think our father could learn a thing or two from your father». Ha ha, legg inn din egen vittighet om incest her. Eller forresten, ikke gjør det. Skjerp deg.
Pappa Randyll fnyser «Not fat enough already?», etter at Sam forsyner seg med litt brød. Han får Tywin Lannister til å minne om Barbapappa, og er ikke det minste imponert over at Sam skal studere til å bli Maester: «I thought The Night’s Watch might make a man of you. Something resembling a man, at least. You managed to stay soft and fat, your nose buried in books, spending your life reading about the achievements of better men». Pappa er dypt, drepende skuffet over at denne boklesende taperen av en sønn ikke engang kan håndtere et sverd, men blir avbrutt av Gilly – som påpeker at ektemannen hennes ikke bare kan svinge sverd, men dessuten drepte både en Thenn-kannibal og en White Walker. Broren Dickon flirer høyt og hånlig, for alle vet jo at det ikke finnes noe sånt som White Walkers. Han lever sannelig opp til navnet sitt. For en dickon!
Gilly lar seg slett ikke tukte til stillhet, sånn som Sam har siden barndommen: «I saw it with my own eyes, on our way down to Castle Black. He drove a dagger into the Walker’s heart. He risked his own life to save mine more than once. He’s a greater warrior than either one of you will ever be!». You go, Gilly! Randyll henger seg opp i at de var på vei ned til Castle Black, og lurer på hvor Gilly egentlig kommer fra. Han tar ikke nyheten om at sønnens utkårede er en wildling særlig bra: «The Seven Kingdoms have waged war against these savages for centuries, and here I sit hosting one in my hall! Thanks to my son». Pappa peker mot sverdet som henger over dem på veggen, Heartsbane. I samme sekund finner rundt tretti nye heavy metal-band navnet sitt. Sverdet har vært i Tarly-familiens eie i over fem hundre år:
«It’s supposed to go to my first born son after I die. To him. He will never wield that sword».
Stakkars Sam sier ikke et knyst, og stirrer bare sørgmodig ned i tallerkenen mens han gjenopplever et liv med barndomstraumer, dårlig selvtillit og psykisk mishandling.
Så henvender Randyll seg direkte til Gilly: «I took you for a Mole’s Town whore when I saw you, and I made my peace with that. Who else would have him? But I overestimated him. No, it was a Wildling whore that seduced my son. Is this you getting back at me, boy? Bringing that to my table, and making me dine with it!». Selv mamma Melessa får nok etter denne rasende tiraden, og avslutter middagen. For en kødd. Pappa retter seg mot Sam igjen, og forsikrer ham om at dette vil bli den aller siste natten sønnen tilbringer i familiehjemmet. Men for å tekkes kona skal han sjenerøst tillate at Gilly får en jobb på kjøkkenet, og at Sams bastard-wildling-sønn skal få vokse opp i Horn Hill. Der får de det sikkert kjempekoselig.
Jeg skulle virkelig ønske at Sam hadde mannet seg opp, dro ned sverdet fra veggen og kappet hodet av faren. Men han forblir en mild, passiv, konfliktsky mann, som senere spakt ber om unnskyldning til Gilly. Hun koker: «I’m not angry at you. I’m angry that horrible people can treat good people that way and get away it». Det er vi alle. Sam akter allikevel å etterlate Gilly og adoptivsønnen i dette marerittet. Hun forsikrer Sam om at «You’re not what he thinks you are, Sam. He doesn’t know what you are». Og så drar han sin vei. Svakt, Sam. Dårlig avgjørelse. Heldigvis ombestemmer han seg etter noen sekunder, og stormer inn igjen: «We’re leaving. Get your things!». Gilly eier ingen ting annet enn finkjolen hun har på seg, så de drar sammen uten å pakke. På veien tar Sam med seg Heartsbane-sverdet. Hva om pappa kommer for å ta det fra ham? «He can bloody well try!». Bra for deg, Sam. Bra for deg.
HOUSE NAVNLØS & FJESLØS
Tilbake på teaterscenen i Braavos får vi høydepunkter fra sesong fire, i den siste akten av teaterstykket «The Bloody Hand» – der den fiktive utgaven av kong Joffrey er en godhjertet monark som blir forgiftet av hans onde dverg-onkel Tyrion. Et godt bevis på at folk flest ikke aner bæret om hva som egentlig skjer i maktens korridorer.
Foran scenen er Arya (Maisie Williams) den eneste i publikum som flirer fornøyd mens liksom-Joffrey dør, men hun blir litt grepet av Lady Cranes (Essie Davis) ektefølte prestasjon som den hjertegode moren Cersei. Litt synd at Arya skal forgifte henne, da. Ved sceneteppet hvisker den unge rivalen Bianca (Eline Powell) replikkene hennes i skul, noe som bare forsterker Aryas mistanke om at hun bestilte dette drapet i håp om å kuppe rollen. Mens teaterstykkets onde versjon av Tyrion dreper pappa Tywin på do (komplett med bæsjelyder, selvsagt) sniker Arya seg bak scenen og forgifter Lady Cranes romflaske. På veien ut blir hun stoppet av Lady Crane, som kjenner igjen Arya fra publikum. Hun lurer på hvor mange ganger jenta har sett dette teite stykket.
Ladyen ser litt av seg selv i Arya, og forteller at hun som ung selv snek seg inn for å se et omreisende teater: «I ran off and joined them the next day, never looked back». Hun synes replikkene i «The Bloody Hand» er dritt, så Arya foreslår at hun skriver dem om. Kanskje gjøre Cersei mer rasende og hevngjerrig. Lady Crane er fascinert av denne piken de uttrykksfulle øynene, som er langt visere enn alderen tilsier. «Do you like pretending to be other people?». Arya kaller seg Mercy, enten i et utslag av ironi – eller fordi hun har bestemt seg for å skåne Lady Crane. Hun representerer et potensielt veiskille for Arya: den ene veien leder til et liv som fjesløs leiemorder, mens hun blindt må følge ordre. Den andre: et fritt og utsvevende liv som omreisende skuespiller. Dilemma.
Arya unnskylder seg, og gjør en rask retrett. Izembaro (Richard E. Grant) har en sunn forakt for teaterpublikummet: «No laughs at Ned’s death. These people are worse than animals!». Alle er enige om at Lady Crane er en publikumsyndling, og i det hun er i ferd med å drikke forgiftet rom slår Arya glasset ut av hånden hennes. Mercy, indeed. Arya peker mot Bianca: «Careful about that one. She wants you dead». Alt blir observert av The Waife (Faye Marsay), som er forkledd som tjenestejente. Arya graver frem den elskede nåla og blåser ut lyset på rommet sitt (hun kan tross alt fighte uten øyne) – mens Jaqen (Tom Wlaschiha) sender The Waife etter henne med ordene «Don’t let her suffer». En pike har gjort sitt valg, og konsekvensene kan bli veldig alvorlige.
HOUSE LANNISTER
Jaime Lannister (Nikolaj Coster-Waldau) har samlet House Tyrell-soldatene, under ledelse av tosken Mace (Roger Ashton-Griffiths). Han benytter mulighet til å massere egoet sitt med en pompøs tale, mens Jaime himler oppgitt med øynene. De begir seg i retning spurvekapellet for et siste oppgjør med The High Sparrow, som holder sin egen tale i forkant av Margaerys planlagte skamparade. Så stormer soldatene inn, akkompagnert av Lady Olenna (Diana Rigg). Jaime beklager å måtte avbryte, men de har kommet for å hente dronning Margaery og Ser Loras. Margaery virker ikke særlig glad for å se dem, og The High Sparrow virker ikke særlig urolig: «I don’t have the authority to give them to you, and you don’t have the authority to take them». Publikummet ser ut til å være enig med ham. Jaime rir opp trappene og krever at de løslates i kong Tommens navn, mens soldatene hever spydene. Dette kan bli et blodbad.
Høyspurven hevder at gudene ikke vedkjenner kongens autoritet i denne saken, og Jaime truer med at: «You’ve already insulted one great house, it won’t happen twice. Every last sparrow will die before Margaery Tyrell walks down that street». Høyspurven hevder at de alle gladelig ofrer livene i gudenes hellige navn – men ingen grunn til uvennskap i dag, siden han allerede har valgt å avlyse Margaerys «Walk of Atonement». Huh. Publikum er skuffet, og buer litt. Dronning Margaery har allerede gjort bot for sine synder ved å bringe en annen sjel inn i lyset til «The Seven». Ja, kong Tommen, naturligvis. Sjakk. Og matt. The High Sparrow kan stolt erklære en ny allianse mellom kronen og kirken. Stormende jubel fra den lydige saueflokken i folkehavet. Påfallende lite jubel fra resten av kongefamilien.
Tommen taler til folket, og gjentar Høyspurvens ord som en dyktig papegøye: «The crown and the faith are the twin pillars upon which the world rests. Together we will restore The Seven Kingdoms to glory». Høyspurven gliser selvtilfreds, Jaime skuler morskt og med dette er statskirken offisielt innført i King’s Landing. Uventet. Olenna skjønner at spurvene har vunnet spillet, i alle fall i denne omgangen. Etterpå bli Jaime fritatt for alle sine plikter som kommandant for kongens garde, mens Tommen fortsatt gjentar høyspurvens religiøse retorikk: «If you attack the faith you attack The Crown. Anyone who attacks The Crown is unfit to serve as lord commander of The King’s Guard». Jaime påpeker at han har hatt denne stillingen siden før Tommen ble født, men nevner ikke et knyst om at han tross alt er faren hans. Den lettpåvirkelige guttungen har svelget religionen med hud og hår.
Vi skal allikevel ikke se bort ifra at alt dette bare er en snedig maktmanøver fra Margaerys side, for å finte ut Lannister-familiens innflytelse en gang for alle. Kongen har uansett tatt sin avgjørelse i saken, og Jamie lurer sarkastisk på om: «Will I be walking naked in streets, or will I spend a few months in The Cept dungeons first, to teach me about the Gods’ mercy?». Onkel Kevan (Ian Gelder) har trolig hvisket noen ord i Tommens øre, så Jaime får en forholdsvis ærefull avskjedigelse, uten bæsjkasting. Men han sendes ut av King’s Landing.
HOUSE FREY
Hei, her er en fyr vi ikke har sett siden Det røde bryllupet: den gamle grinebiteren Lord Walder Frey (David Bradley), som er irritert over at sønnene har mistet Riverrun: «It’s a castle, not a bloody sheep. Presumably, you still know where it is? You didn’t lose Riverrun; you let The Blackfish take it from you!».
Ikke første gangen disse udugelige sønnene mister noe. De lot jo også Brynden «Blackfish» Tully slippe unna etter bryllupet: «You had him right here in this hall, and you let him leave. And when I told you to hunt him down and kill him, you couldn’t find him! That’s what it means to lose something!». Walder er en gretten gubbejævel, men temmelig vittig. Han forventer at sønnene sporenstreks beleirer Riverrun igjen, og gidder ikke å høre på unnskyldninger. Sønnene syter over at de ikke har nok menn, nå som The Blackfish har alliert seg med House Mallister og House Blackwood.
De nevner også at The Brotherhood Without Banners har samlet folket mot House Frey, noe som kanskje betyr at vi snart får et gjensyn med Thoros og gjengen. Walder gir den engstelige barnebruden sin en klask på baken, og påpeker: «If I want excuses, I’ll put her in charge. They’re laughing at us! All across The Riverlands right down to King’s Landing, they’re laughing at us. I hear it in my sleep! I’m not dead yet, unfortunately for you. And I’ll not leave this world until they all choke on that laughter. Take that castle back!». Så ingen unnskyldninger om at Svartfisken ikke vil gi seg. «You’ll show him the knife you used to kill Robb Stark’s child in his whore mother’s belly. And you show him the knife you used to open his niece’s throat. And you’ll remind him who it was who got married at The Red Wedding in the first place. His nephew». Akkurat, Edmure Tully (Tobias Menzies) – som vi heller ikke har sett siden det blodige bryllupet. Tvilsomt om han blir utslagsgivende, med tanke på det anstrengte forholdet mellom ynkryggen Edmure og onkel Brynden.
HOUSE LANNISTER
Jaime er slett ikke happy over at kongesønnen Tommen akter å sende ham til The Riverlands for å gjenerobre Riverrun fra Blackfish. «Apparently Walder Frey can’t manage it on his own because he’s four hundred years old». Vel, heller det enn å råtne i en celle hos spurvene, som Cersei (Lena Headey) påpeker. Neppe et godt tegn at hun har begynt å drikke igjen. Jaime har andre planer; å få Bronn til å samle sammen en hær med leiesverd, og halshugge hver eneste jævla spurv – inklusive den snørrhovne høyspurven. «He has our son! He stole our son! He’s torn our family apart, how should we treat people who tear us apart?». Uten nåde, men Cersei maner til beherskelse. Alt er forgjeves hvis Jaime ender opp med å ofre sitt liv for å få hevn, så det beste han kan gjøre er å lede Lannister-hæren i kamp og vise hva de står for «And take that stupid, little castle back, because it’s ours. And because you can!».
Jaime vil ikke forlate kosesøster like før høyspurvens rettsak mot henne, men Cersei har den biten godt dekket. Det blir en «Trial by Combat» av den typen Tyrion i sin tid fikk, og hennes representant blir selvsagt The Franken-Mountain. Så det ordner seg sikkert. «They’ve made us stronger, all of them. They have no idea how strong we are. No idea what we’re gonna do to them!». Og så kliner de lidenskapelig med tunge, som bare bror og søster kan. Romantisk. Og veldig, veldig feil. «We have always been together. We’ll always be together. We’re the only two people in the world». Så hvorfor har jeg følelsen av at dette er siste gang de ser hverandre?
HOUSE STARK
Den mystiske skikkelsen som reddet Bran og Meera slakter kanin og forteller at han kom fordi Den treøyde ravnen kallet på ham. Men han ble jo drept av The Night King? «Now he lives again». Øh, oookay? I det samme våkner Bran opp, og skikkelsen forteller at «When I last saw you, you were a boy. Fearless boy. Loved to climb the castle walls, frighten his mother». Han viser seg å være onkel Benjen Stark (Joseph Mawle)! Jøss. En kar vi sist så tilbake i første sesong (hvis vi ikke regner med et raskt gjestespill som barn under en av Brans Greensight-tripper for et par episoder siden).
Han var da en first ranger i Nattvokterne, som forsvant på nordsiden av Muren. «I led a ranging party deep into The North, to find White Walkers. They found us. A White Walker stabbed me in the gut with a sword of ice, left me there to die. To turn. The Children found me, stopped The Walker’s magic from taking hold. The same way they made The Walkers in the first place».
Skogsbarna stakk en Dragonglass-dolk rett i hjertet på onkel Benjen, og reddet livet hans. Så i likhet med nevøen Jon Snow har han på sitt eget vis kommet tilbake fra døden. Fisefine boklesere vil dermed muligens kjenne ham under aliaset Coldhands. Benjen er helt klar over hva Bran har fordrevet tiden med, og hevder at nevøen er den nye, treøyde ravnen. Benjen gir ham en kopp med ferskpresset hareblod, mens hans snakker om Nattkongen: «One way or another he’ll find his way to the world of men. When he does you’ll be there, waiting for him. And you will be ready». Jeg håper Benjen er klar over at bena til Bran fortsatt ikke virker. Uansett, kanskje på tide å ta turen tilbake til den rette siden av The Wall?
HOUSE TARGARYEN
Drageløse Daenerys (Emilia Clarke) rir videre med sin barbarhorde, og ifølge Daario (Michiel Huisman) er de fortsatt en lang uke unna Meereen. For å få med seg hele denne horden, pluss Unsullied-soldatene, The Second Sons-leiesverdene, hestene og alle koffertene med klær over til Westeros vil hun trenge minst tusen skip. Ingen er i besittelse av en sånn båtflåte (rent bortsett fra en villmann over på Jernøyene, men det vet hun jo ikke ennå). Dany akter å ta det som er hennes, men Daario er ikke overbevist om at en kvinne som henne var skapt til å sitte på en vond jerntrone resten av livet. «You’re a conqueror, Daenerys Stormborn». I nærheten finner Dany endelig Drogon (yay!), som hun rir stolt over Dothraki-krigerne mens musikken sveller opp – og lander foran dem. På tide med nok en tale: «Every khal who ever lived choose three blood riders to fight beside him and guard his way. But I am not a khal. I will not choose three blood riders. I choose you all!».
Hadde vært litt coolere hvis hun valgte de tre dragene som sine blodryttere, men siden Rhaegal og Viserion fortsatt er missing in action vil det muligens være litt vrient. Barbarene er uansett skikkelig gira, og vil mer enn gjerne «ri trehesten over den svarte sjøen, drepe hennes fiender i jerndrakter og rive ned deres steinhus». Noe jeg antar betyr å seile over til King’s Landing, slakte Lannister-soldatene og… vel, rive ned steinhusene deres. Flesteparten av barbarene ser ut til å være skjult bak en fjellkjede, så de kommer sikkert til å bli skuffet over å gå glipp av dette spetakkelet. Alle på første rad vil uansett gjerne hjelpe Dany med å erobre Westeros. Før den tid trenger hun en helvetes masse trebåter, med mindre Dany planlegger å fly dem alle over havet i et digert nett festet til Drogon. Skulle gjerne sett hvordan Euron Greyjoys båtbyggingsprosjekt går over i The Iron Isles, men det må drøye til neste uke.
STERKESTE ØYEBLIKK: Danys tordentale på ryggen til Drogon var fengende, men personlig synes jeg øyeblikket Gilly utfordret Randyll Tarly var en større triumf.
BESTE REPLIKK: «He can bloody well try!». Sam finner ballene sine.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: En prekær mangel på Hivju denne uken.
FERSKE FOLK: Vi får noen raske glimt av den gale kongen Aerys Targaryen, samt Sams lykkelige familie: mamma Melessa Tarly, lillesøsteren Talla, broren Dickon the dick og den trivelige faren Randyll. Lord Walder Frey, sønnene hans og Edmure Tully viser seg for første gang siden Det røde bryllupet i sesong tre – mens Benjen Stark er tilbake fra første sesong.
R.I.P: Bare et halvt dusin Wights, som uansett var døde fra før. Så egentlig ingen!
MISSING IN ACTION: Jon Snow pirker distrahert på stikksårene sine, mens Tormund kiler Brienne sensuelt i øret med skjegget sitt. Den røde heksa Melisandre spiser rullekake med korinter og hører på trekkspillmusikk, mens Davos stikker fingerstumpene sine i ørene. Lillefinger har sminket opp Robin Arryn og tredd på ham en kjole, men savner fortsatt Sansa. Tyrion drikker vin og forteller upassende penisvitser til Missandei, mens Grey Worm og Varys sammenlikner arr. Theon Greyjoy funderer på akkurat hvor mange menn som mangler penis i Westeros, søsteren Yara føler seg innerst inne litt lettet over å endelig ha flyttet hjemmefra og onkel Euron snekrer forhåpentligvis båter. Ramsay kaster kongler i hodet på Rickon Stark, men uten innlevelse og entusiasme. Jorah har oppdaget at aromaterapi fungerer dårlig som kur mot Greyscale. The Mountain pusler med glansbildesamlingen sin. Bronn skriver sarkastiske spydigheter i en liten notisbok, i tilfelle han skulle dukke opp senere i sesongen.
,
SEX: Ikke noe snusk denne gangen. Rent bortsett fra at Jaime og Cersei råkliner litt, da.
GØRR: En forholdsvis familievennlig episode, alt tatt i betraktning.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Den gale kongen Aerys Targaryen spilles av den skotske veteranen David Rintoul, som tidligere har lånt bort stemmen sin til fantasy-spill som «Sacred 3» og «Dragon Age: Origins» og «Dragon Age II».
Kanskje du rekker å henge deg på denne Kickstarter-kampanjen?
Serieskaperne David Benioff og D.B. Weiss gir oss en offentlig beklagelse for forrige episode:
Ukens «Inside the Episode»:
En ærlig trailer for de siste par sesongene:
KARAKTER: 8 av 10 kopper med ferskpresset hareblod. Nam.
