Med lengre tid til deadline og en bedre sangstemme hadde jeg prøvd å lage en videosnutt der jeg sang spoilers, spooilers, spoilers, spoiler-spoilers over åpningsmelodien til «Game of Thrones», bare for å understreke at du ikke bør lese dette før du har sett ukens episode.

Men siden jeg er i manko på begge deler freser vi rett i gang med recap.

En usedvanlig tettpakket og innholdsrik episode, der tronespillet øker tempoet betraktelig. Jeg vet ikke om du husker Jon Snow, men han var en langhåret fyr som ikke visste så mye og endte opp med å få rundt hundre og førti knivstikk i hjertet før han takket for seg. Vel, for dem som måtte bry seg om hans skjebne kommer svarene litt senere i sendingen. Men først stikker vi innom en fyr vi ikke har sett på en lang stund: halvbroren Bran Stark (Isaac Hempstead Wright), som var fraværende hele sesong fem – og har blitt rundt en halvmeter høyere siden sist.

Bran chiller ved foten av Weirwood-treet, mens Den treøyde ravnen (Max von Sydow!) tar ham med på en warg-tidsreise. Det er flashback-time! For andre gang i seriens historie, så vidt jeg kan huske.

Bran har nå begge bena i behold, og tar turen tilbake til Winterfell før han ble født. Og der er pappa Ned (Sebastian Croft, som ikke likner så veldig på Sean Bean), midt oppe i en tresverd-kamp med onkel Benjen. They were all so happy. Og der kommer den unge tanta Lyanna Stark (Cordelia Hill) stolt ridende. Bran har bare sett henne som en statue i familiekrypten, men vi vet at hun spilte en sentral rolle i borgerkrigen The War of the Usurper etter å ha blitt bortført av prins Rhaegar Targaryen. En sentral skikkelse, som vi ser for første gang i serien. Blir neppe siste.

Så får Bran øye på en kraftig rugg kalt Wallis, som vi kjenner bedre som Hodor!

got2hodor
Hodor? Hodor!

Han var aldri den skarpeste skjeen i skuffen, men som ung gutt kunne Hodor overraskende nok snakke. Så et eller annet traumatisk skjedde åpenbart med ham et sted på veien. Stakkars Wallis-Hodor får ikke lov til å sparre med de kule guttene og blir dratt inn i stallen etter øret.

Innen vi finner ut noe mer om Hodor, Lyanna og junior-Ned er det på tide å dra tilbake til Den treøyde ravnens hule langt bortenfor muren. Bran våkner opp ved treet, der bena hans fortsatt ikke virker. Nedtur. Han er dessuten litt irritert over å besøke farens fortid, bare for å bli dratt tilbake til nåtiden så fort ting begynte å bli interessant. Men i det minste ikke dratt etter øret. Ravnen kan sympatisere: It is beautiful beneath the sea, but if you stay too long you’ll drown.

Hodor (Kristian Nair) forklarer hvordan den glade guttungen Wallis mistet vokabularet sitt. Hodor. Ho-dor, Hodor, forklarer Hodor forklarende. Han bærer Bran ut som en ensporet hjelpepleier, og dumper ham i snøen ved siden av Meera Reed (Ellie Kendrick). Hun er imidlertid bare vrang, vrien og har ikke det spor lyst til å høre om Brans magiske warg-reise. Så Hodor plukker Bran opp igjen og trasker tålmodig tilbake inn i ravnreiret. Lurer på om Den treøyde ravnen har lagt noen egg der, sånn at de kan lage omelett?

Meera er lei av å se på at Bran drar ut på morsomme wargreiser, mens hun sitter molefonken igjen mutters alene og savner broren sin (Jojen, som ble drept av wight-skjeletter tilbake i sesong fire). Rundt henne er det bare snø, is og dyster musikk.

Et skogsbarn popper plutselig opp for å fortelle Meera at Bran kommer til å trenge henne når de drar tilbake ut i verden. Om ikke annet for å dra sleden hans når Hodor får vondt i ryggen.

 

CASTLE BLACK

Tilbake hos nattvokterne er situasjonen i ferd med å tilspisse seg. Ser Alliser Thorne (Owen Teale) banker på døren til Davos (Liam Cunningham), og føler det er på høy tid at de gjør seg ferdig med dette fjaset og får brent liket til Jon Snow (Kit Harington). Hvis de oppfører seg pent lover Alliser å slippe løs skrekkulven Ghost på nordsiden av muren, og smøre en skikkelig nistepakke til dem alle sammen.

Han har selskap av en rekke nattvoktere med armbrøster, samt den ufordragelige drittungen Olly (Brenock O’Conner). Throne hevder at ingen behøver å dø denne kvelden, men Davos er ikke i tvil om at alle vil bli slaktet så fort de åpner døren på gløtt. I’ve never been much of a fighter. Apologies for what you are about to see. Og så drar ham opp sverdet, mens de andre karene gjør det samme.

Utenfor mister Throne tålmodigheten, og får en av karene sine til å klubbe inn døren. I det samme klubber noen inn porten til Castle Black… der står plutselig kjempen Wun Wun (Ian Whyte), sammen med et hundretall ville wildlings – og Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) i spissen!

Hurra!

Edd Tollett (Ben Crompton) har fikset forsterkninger i grevens tid. Tormund hugger ned en av nattvokterne som en boss, og sender resten av soldatene et strengt blikk som får dem til å stanse umiddelbart. Poing! En av vokterne skyter en pil i skulderen på Wun Wun, som deretter smekker stakkaren rett i veggen som en filledukke. Et øyeblikk som fikk meg til å le høyt og lenge som et sukkergira barn. Moro. Nattvokterne slenger umiddelbart våpnene sine i bakken, og Alliser Thorne er plutselig ikke så jævla eplekjekk lengre. Han freser rasende You fookin’ traitor!! til Edd, mens han hales inn i nærmeste celle sammen med den lille dritten Olly.

Litt skuffende at de ikke bare lar Wun Wun trampe på dem begge til de er våte flekker i snøen, men man kan ikke få alt her i livet. Tormund ledes inn til liket av Jon Snow, og han ser så trist ut som en wildling kan uten å miste den røffe viking-verdigheten.

gottormund
Når tøffe menn sørger.

For ham er det sikkert også et siste bevis på at nattvokterne er akkurat like æreløse og svikefulle som han mistenkte. Took a lot of knives. I’ll have my men get the wood for a fire. Bodies to burn. Så nå får vi kanskje endelig svaret på hva som skjer med Jon Snow. Blir han brent og begravet, stoppet ut og utstilt i Castle Black-museet – eller får den røde heksa endelig ut den rynkete fingeren sin og gjenoppliver ham med svart Snåsamann-magi?

 

HOUSE LANNISTER

Eller kanskje ikke riktig ennå. For først hopper vi rett over til King’s Landing, der en beruset tøysepinne forteller røverhistorier om den gangen han han viste kukken sin til Cersei Lannister – angivelig et så imponerende syn at hun slikket seg sultent rundt leppene. You know me, I wouldn’t lie about this! Dette er muligens den samme tusseladden som blottet seg for Cersei under hennes ydmykende «Shame»-spasertur, så han er ikke bare en skrytepave.

Etter å ha fornærmet penisstørrelsen til kosebroren Jaime er det bare å forvente at fyren får sin velfortjente straff. Mens den sleivkjefta fyllesabben tar seg en tissepause dukker plutselig The Franken-Mountain (Hafpor Julius Björnsson) opp bak ham, og kakker skallen hans rett i veggen med et saftig smell.

gotmntn
Knakk!

Tipper The Mountain er nødt til å spyle bort litt urin og blod fra sabatonene sine etterpå. Hvis han akter å mose hjernen til alle som slenger dritt om Cersei bør han trolig gå til innkjøp av et par slagstøvler.

Cersei (Lena Headey) river ut metaforiske tråder på kjolen sin mens hun forbereder seg på datterens begravelse. Hun blir imidlertid forhindret i å delta av kongens soldater, som kommer på besøk for å anmode henne om å holde seg innendørs. Kong Tommens ordre, for hennes egen beskyttelse. I et utslag av ukarakteristisk selvbeherskelse sender Cersei ikke The Mountain rett i strupen på soldatene – som alle virker veldig, veldig lettet over å ha overlevd den konfrontasjonen.

Begravelsen av datteren Myrcella er en intim affære med bare to deltagere: kong Tommen (Dean-Charles Chapman) og pappa/onkel Jaime (Nikolaj Coster-Waldau). Tommen har fått strenge ordre fra The High Sparrow, som har nektet Cersei adgang til kapellet i Great Sept of Baelor.

gotfuneral
Hmm, mangler vi ikke noen?

Som de mektige har falt. Nå er hele Lannister-dynastiet tuktet av en oppblåst gatepredikant, som fortsatt holder dronning Margaery og hennes bror Loras som gisler. Den veike kongen har ikke våget å besøke mamma Cersei etter skamparaden hennes, siden han selv sliter med skamfullhet. Han var for feig til å gjøre noe da moren hans ble pågrepet av spurvene. When they paraded her through the streets like a whore, what did I do? Ikke en dritt. Hvordan kan en konge beskytte sitt rike hvis han ikke engang klarer å beskytte sin egen mor? Og der er The High Sparrow (Jonathan Pryce), som fortsatt nekter kongen å besøke sin kone Margaery. Hun har jo ennå ikke tilstått sine synder.

Jaime tar seg en alvorsprat med spurvenes overhode, og det er utelukkende takket være Jonathan Pryces sympatiske utstråling at denne religiøse fanatikeren ikke blir en helt avskyelig skikkelse. Jaime har mest lyst til å drepe ham rett i kirken, som straff for å ha ydmyket kosesøsteren hans. The High Sparrow ser det ikke på samme måte, Cersei gjorde jo bot for sine synder. Men hva med Jaimes egne synder, som han titt og ofte utførte sammen med søsteren? Han drepte dessuten en konge, kverket sin egen nevø og hjalp broren Tyrion å rømme fra rettferdigheten. På et tidspunkt sparket han dessuten en liten guttunge ut av et høyt vindu, mens han bollet søsteren bakfra. Sånne synder blir ikke vasket bort med en rask nakenparade, uansett hvor mye bæsj som kastes på ham. What atonement do I deserve? Jaime holder et hardt grep rundt sverdet sitt med den gode hånden. The High Sparrow virker ikke mye redd, for annet enn blodsøl: You would spill blood in this holy place?

Jamie er skikkelig ilter: Oh, the Gods won’t mind. They spill more blood than the rest of us combined. The High Sparrow blunker ikke: Go on, then. I deserve it. We all do. We are all weak, vain creatures. We live only by The Mother’s Mercy. Og i det samme kommer et par dusin av spurvens barmhjertige fotsoldater ut med klubber og kjettinger, klar til kamp eller dans. Så høyspuven er ikke like from som han later som, og han liker å helgardere seg. Fotsoldatene holder seg tilstrekkelig på avstand til at Jaime lett kunne ha drept The High Sparrow, og han har overvunnet dårligere odds enn dette. Men han nøler. No doubt many of us would fall. But who are we? We have no names, no family. Every one of us is poor and powerless. And yet together… we can overthrow an empire. Jeg tipper allikevel at de alle ville ha forduftet fort uten en sterk leder, så Jaime kunne ha endt hele dette katolske sirkuset her og nå.

Men isteden nøler han, og lar seg tukte som kong Tommen før ham. I alle fall inntil videre. Cersei, derimot, er neppe en person som vil tilgi denne ydmykelsen like lett. Hun får besøk at kong Tommen, som ber gråtende om unnskyldning for å være en ynkrygg. Mamma forstår, men orker ikke engang å se ham i øynene. Tommen er hennes eneste gjenlevende barn, og hvis heksas spådom viser seg å stemme er det bare et tidsspørsmål før også han er død. Så hun stålsetter seg mens Tommen klynker: I should have executed all of them! I should have pulled down The Sept onto The High Sparrow’s head before I’d let them do that to you. You would have for me. You raised me to be strong, and I wasn’t. I want to be. Help me. Så nå er det opp til Cersei å rydde opp i dette religiøse rotet, mens hun får sin søte hevn.

Over i Meereen fyller lillebror Tyrion (Peter Dinklage) vinbegeret sitt igjen, mens Varys (Conleth Hill) tisker nedlatende. Tisk tisk. If I lost my cock, I’d drink all the time. Muligens ikke et sjakktrekk å spøke om pung og penis mens man er omgitt av Unsullied-soldater, de er litt nærtagende når det gjelder sånt. Grey Worm (Jacob Anderson) ser litt såret ut, sikkert mye fordi han står der sammen med kjæresten Missandei (titt tei, Nathalie Emmanuel). Tyrion beklager: Meaning no offence. He makes dwarf jokes, I make eunuch jokes. Ingen vet hvem som brant ned båt-flåten deres, The Masters har gjenerobret Astapor og Yunkai, mens slavehandlerne har tatt over Slaver’s Bay igjen. Så alt det gode arbeidet Dany gjorde var til absolutt ingen nytte. De to dragene Viserion og Rgaegal er fortsatt innelåst i pyramide-kjelleren og har sluttet å spise etter at moren deres forsvant.

Men Tyrion har en plan.

That’s what I do. I drink and I know things.

De tre dragene som kong Aegon I Targaryen brukte for å erobre Westeros herjet fritt på et enormt landområde. Men så begynte Danys forgjengere å lenke dem i kjettinger, og et par generasjoner senere var de på størrelse med katter. Hey, jeg vil også ha en drage på størrelse med en katt! Tyrion akter uansett å slippe de to dragene fri, for de er jo intelligente skapninger. More intelligent that men, according to some Maesters. They have affection for their friends, and fury for their enemies. I am their friend.

På tide å besøke dragene. Varys er ikke overbevist, og blir stående engstelig i trappen mens Tyrion begir seg ned i fangekjelleren. Viserion og Rgaegal er litt grinete, men Tyrion prøver å godsnakke med dem. At Tyrion plutselig ble grillet ihjel av iltre drager ville vært typisk George R.R. Martin, men han åpner heldigvis halskjedene deres uten problemer. Dragene er frie, men ser ikke ut til å ville fly noe sted. Til glede for alle sauer og småbarn i Meereen, sikkert. Tyrion trenger en stiv drink etter dette: The next time I have an idea like that, punch me in the face.

 

HOUSE STARK

I Braavos har Arya Stark (Maisie Williams) sett bedre dager: hun er fortsatt blid, forslått og har bare fått en ussel mynt i tiggeskålen sin. Og så blir dagen hennes enda verre, mens The Waife (Faye Marsay) dukker opp for å denge henne helseløs rett i fjeset med stokken sin igjen. Arya får noen harde slag mot nyrene, og veiver rasende rundt med stokken uten å treffe så mye annet enn luft.

The Waife forsvinner like fort som hun dukket opp, men så får Arya plutselig besøk av noen med fjeset til Jaqen H’ghar (Tom Wlaschiha). Hvis Arya bare sier navnet sitt vil hun få sjansen til å sove innendørs, spise god mat og få igjen øynene sine. Men en jente har ikke noe navn, og Arya har lært leksjonen sin. Hun har passert testen, og er ikke lenger en tigger.

Bare blind, mørbanket og med behov for et langt boblebad.

 

HOUSE BOLTON

Lord Roose Bolton (Michael McElhatton) er ikke særlig imponert over at et dusin av sønnens beste menn er funnet døde under jakten på Sansa Stark, drept av Brienne og Podrick. Ingen sier et knyst om blodhundene som forsvant. Ramsay (Iwan Rheon) er sikker på at Sansa og co er på vei til Castle Black, der hennes bror Jon Snow venter dem. Ingen av dem vet jo at Jon for øyeblikket er temmelig død. Også til stede er Harald Karstark (Paul Rattray), som lojalt står på siden til House Bolton. Ramsay foreslår at de stormer Castle Black og dreper Jon Snow (sørgelig uvitende om at Alliser Thorne allerede har gjort jobben for dem). En sikker måte å få hvert bidige hus i Nord mot dem, mener pappa. Ramsay hevder at de ikke trenger alle hus i Nord, bare House Umber, Manderly og Karstark. De tre har allerede større kampstyrker enn alle de andre husene sammenlagt, så med deres støtte er Bolton umulig å beseire.

Pappa er ikke overbevist om at dette er rette veien å gå: If you require a reputation as a mad dog, you’ll be treated as a mad dog. Taken out back and slaughtered for pig feed. Et bevis på at Roose er en kløktig politisk strateg, mens han gir sønnen en dårlig forkledd trussel. Så får «Warden of the North» plutselig gode nyheter: Hans kone, feite-Walda, har født en sunn og frisk gutt. Drittnyheter for Ramsay, som dermed står på veldig tynn, knasende is – og umiddelbart knivstikker faren rett buken!

gotbolton
Man down!

Shit, så slett ikke den komme! Harald Karstart blunker ikke engang over å se Roose dø rett foran ham på gulvet, så kanskje drapet var planlagt. Allikevel vanskelig å tro at Ramsay har sånne strategiske evner, så dette var trolig en impulshandling fra et monster uten impulskontroll. Veldig overraskende, og litt av en katastrofe. Wow. Lord Bolton heter nå Ramsay til fornavn. Grøss.

Personlig hadde jeg motvillig respekt for Roose Bolton, en iskald strateg som spilte tronespillet bedre enn de fleste. Ja, han orkestrerte Det røde bryllupet og var en slu giftslange, men var samtidig en pragmatisk mann som definitivt burde ha hold strammere tuktus på den psykopatiske bastardsønnen sin. Og nå ligger Roose der i en blodpøl på gulvet, slaktet på samme måte som han i sin tid myrdet Robb Stark.

Ramsay gir ordre om å sende ut ravner med beskjed om at faren hans er død, «forgiftet av sine fiender». Deretter innkaller han til et koselig møte med pappas enke (Elizabeth Webster) og nyfødte sønn. Au, da. Ikke bra. Ramsay tar imot dem begge i bakgården til Dreadfortet. Her er en ting du ikke har lyst til å høre en mann som Ramsay Bolton si: «Hey, kan jeg få holde babyen din litt?». Han lokker med seg stemoren og babyen inn i kennelen, og forer dem begge til villhundene sine. I prefer being an only child. Milde Kristus. Ramsey får kong Joffrey til å minne om kong Olav.

 

HOUSE GREYJOY

Brienne of Tarth (Gwendoline Christie) oppdaterer Sansa (Sophie Turner) om søsteren Arya, mens Theon (Alfie Allen) samler ved og Podrick (Daniel Portman) gjør et patetisk forsøk på å tenne bål. Theon er overbevist om at Jon Snow vil drepe ham så fort de ankommer Castle Black, men Sansa forsikrer ham om at hun vil forklare alt sammen.

Selv ikke døden kan vaske bort alt det jævlige Theon fant på før han mistet penisen og ble en bedre mann, så han bestemmer seg for å dra til et sted som garantert får ham til å føle seg som en dritt. Hjem til gråtriste Pyle og pappa Balon. Mens Theon rir mot jernøyene er Balon Greyjoy (Patrick Malahide) og datteren Yara (Gemma Whelan) trengt inne i et metaforisk hjørne, felt av Balons stolthet og feilslåtte erobringer. Kongen velger å legge skylda på den udugelige datteren. The War of The Five Kings they call it. Well, the other four are dead! When you rule The Iron Islands you can wage all the peace you want, but for now shut your mouth and obey – or I’ll make another heir who will! Yara er ikke særlig happy.

Ute på den regnfylte, svaiende broen mellom tårnene møter Balon en kar han ikke har sett på en stund: lillebroren Euron Greyjoy (danske Pilou Asbæk). For en gærning! I am The Drowned God. From Old Town to Qarth, when men see my sails they pray. You’re old, brother. You have had your time. Now let another rule.

gotbridge
Over trøblete vann.

Balon har hørt rykter om at lillebroren mistet vettet under en storm på sjøen, og ble bundet til masten for å forhindre at han hoppet over bord. Som takk for hjelpen kuttet han tungene av mannskapet. I needed silence. Euron virker like forrykt som fanatisk, og ikke så rent lite melodramatisk: I am the storm, brother. First storm, and the last. And you’re in my way!

Og med det kastes Balon Greyjoy til sin død fra broen, som den siste av de fem kongene. Plask.

Farvel, din gamle grinebiter. Balon får en tradisjonell begravelse, og sendes ut i havet. Føles sikkert litt meningsløst for soldatene var nødt til å plukke opp liket hans fra vannkanten, bare for å dytte kadaveret rett ut på sjøen igjen. Yara sverger på å finne farens drapsmann, og deretter fore vedkommende levende til haier. Vent, er det hai i vannet? I så tilfelle burde de trolig pelle seg opp av det før de fortsetter samtalen. Yara anser det som en selvfølge at hun tar over farens herskerett, men først må hun igjennom en slags utvelgelsesseremoni kalt Kingsmoot. Vinner Yara den vil hun bli den første kvinne til å styre The Iron Isles. Skal bli spennende å se hva som skjer hvis Theon dukker opp før den tid, og hvorvidt han nå kvalifiserer som mann. Lurer dessuten på om Yara beholdt boksen med utstyret hans.

Tilbake i Castle Black depper den røde heksa Melisandre (Carise Van Houten), men hun ser i det minste noen hundre år yngre ut enn sist. Davos stiller endelig det spørsmålet vi alle har lurt på: Kjenner Melisandre til noen magiske trylleformler som kan forandre Jon Snows tilstand som stein død? Heksa er ikke med på notene: If you want to help him, leave him be. Alt hun trodde på viste seg å være tullball, og Lord of Light viste seg å være en skikkelig løgnhals. You were right all along. The lord never spoke to me.

Davos bryr seg ikke om denne moralske, ateistiske seieren. Han har tross alt sett Melisandre gjøre uforklarlige ting, deriblant presse en røykdemon ut av den overraskende romslige heksedåsen sin. Fuck him, then! Fuck all of them! I’m not a devout man, obviously. Seven Gods, Drowned Gods, Three Gods, it’s all the same. I’m not asking The Lord of Light for help. I’m asking the woman who showed me that miracles exist.

Så hvorfor ikke prøve å blåse litt liv i Jon Snow? Kan jo ikke skade, right?

Melisandre gjør et halvhjertet forsøk: Vasker det maltrakterte liket av Jon. Trimmer håret hans litt, sier noen strofer, kaster hårtustene hans i ilden. Vasker håret hans, gnukker inn litt balsam, stusser tuppene. Synd hun ikke tok med seg føneren. Tormund er lite overbevist. Ingenting skjer. Nederlag. Direulven Ghost er så lite imponert over alt dette at han sovner. Men så våkner han plutselig opp – og like etterpå gjør Jon det samme! Jøss, det skjedde mye kjappere enn jeg hadde trodd.

gotjon
Exhibit one.

En sjelden gang der «Game of Thrones» faktisk oppfyller fansens forhåpninger, fremfor å knuse dem hardt, brutalt og nådeløst. Så Jon Snow er tilbake, men det gjenstår å se hvilken tilstand han gjenoppstår i. Forhåpentligvis som en zombie, sånn at vi endelig kan få avleggerserien «The Walking Westeros Dead», der en zombiehær kjemper mot White Walkers i henhold til guds vilje. Eller kanskje ikke. Thoros of Myr gjenopplivet tross alt Beric Dondarrion umiddelbart etter at han ble drept, mens Jon Snow har ligget der en god stund nå. Så hvem vet hvordan formen hans er. Hallo, mister Stoneheart?

Dette var uansett en dønn solid episode, som sklir rett inn blant seriens aller beste. Full av minneverdige scener, store overraskelser og uventede vendinger, preget av helt upåklagelig regi, manus og skuespillerprestasjoner. «Game of Thrones» på sitt aller beste.

Dette lover sannelig godt, etter en litt underveldende sesongpremiere. Hva vil Ramsay Snow finne på av fantestreker, nå som han har kuppet tronen som Lord Bolton? At Euron Greyjoy dessuten kverket sin storebror Balon antyder at det er et generasjonsskifte på gang i de sju kongedømmene. De eldre herskerne blir drept av sine nærmeste på rekke og rad, bare for å ufrivillig overlate makten til enda mer ustabile, nådeløse arvtagere. Vil Sansa ankomme Castle Black i tide til å bli spist opp av zombie-Jon Snow? Kommer Arya til å få tilbake begge øynene sine, og hvis ikke kan hun i det minste få låne et av Den treøyde ravnen? Han har jo et til overs. Skal dessuten bli festlig å se Alliser Thornes reaksjon når han får besøk av Jon Snow – og lord Walder Freys reaksjon på nyheten om at Ramsay har myrdet barnebarnet Walda.

STERKESTE ØYEBLIKK: Sannelig mye som skjedde denne uken. Jaimes møte med The High Sparrow, wildlingene  som kom salige Jon Snow til unnsetning og Ramsay Bolton som trimmet familietreet sitt. Alt sånt blir allikevel lett trumfet av øyeblikket vi alle har ventet på: gjenopplivingen av Jon Snow. Mon tro om ikke dette vil lede til noen fremtidige avsløringer om hans familiebakgrunn?

BESTE REPLIKK: Tyrion slipper dragene fri med en anekdote fra barndommen: I’m friends with your mother. I’m here to help. Don’t eat the help. When I was a child an uncle asked what I wanted for my name day. I begged him for one of you. It didn’t even have to be a big dragon, I told him. It could be little, like me. Everyone laughed like it was the funniest thing they ever heard. Then my father told me the last dragon had died a century ago. I cried myself to sleep that night. But here you are.

KRISTOFER HIVJU-WATCH: En solid dose Hivju denne uken!

FERSKE FOLK: Den treøyde ravnen (nå spilt av Max Von Sydow, som har tatt over rollen etter Struan Rodger), Euron Greyjoy, flashback-Lyanna Stark og Harald Karstark.

R.I.P: Roose Bolton blir drept sekunder etter å ha fått nyheten om sin nyfødte sønn. Som deretter blir flerret i filler av villhunder, sammen med moren Walda. Vel, hundene burde i det minste være stappmette en stund. Kong Balon slenges i sin død av broren Euron Greyjoy.

MISSING IN ACTION: Vi har fortsatt ikke sett snurten til Bronn, Lillefinger Sam og Gilly. Daenerys får fortsatt uønsket seksuell oppmerksomhet fra noen tusen barbarer, mens Drogon snorker, omgitt av halvspiste sauer. Daario og Jorah er fortsatt på campingtur, mens sandslangene svømmer hjem til Dorne. Margaery og Loras studerer katekismen mens en plagsom nonne hyler «confess!» hvert femte sekund.

SEX: Ikke noen tid til snusking denne gangen.

GØRR: En nattevokter hugges ned av Tormund, mens en vakt med armbrøst blir most som en brysom flue av kjempen Wun Wun. Franken-Mountain lager grøt av hjernen til en sleivkjeftet fyllik. Roose Bolton blør i hjel, mens hans frodige kone Walda og nyfødte baby blir spist av hunder (heldigvis utenfor kameras rekkevidde) mens Ramsey kniser og klapper i hendene.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

  • Tilbakeblikket til Ned Starks barndom i Winterfell minner mistenkelig om en scene vi så tilbake i pilotepisoden av «Game of Thrones».
  • Under dette tilbakeblikket sier Mini-Ned dessuten setningen Keep your shield up, or I’ll ring your head like a bell under treningen med broren sin. Tilfeldigvis akkurat det samme Jon Snow sa til den svikefulle drittungen Olly, mens de trente sammen i forrige sesong.
  • Vi ser Pyke i åpningsanimasjonen for første gang på en god stund.
  • Kit Harington gir oss en offentlig unnskyldning for alle de svikefulle løgnene han har fortalt det siste året.
  • En rask «Inside the Episode»:

KARAKTER: 10 av 10 stappfulle hundeskåler.