Huy, her trodde vi at hele denne sesongen ville foregå i skyggen av det røde bryllupet, men så fikk vi plutselig også et lilla bryllup å forholde oss til. Lannister–familien har ikke vært samlet på et sted siden første sesong, og nå skjønner vi hvorfor – mange av disse folka er muligens fæle nok på egen hånd, men sammen er de ren kryptonitt. Her er det så mye dårlig energi at ting må gå veldig galt.
Men før vi fortsetter, et siste ord om spoilers.
Dette med recaps er et forholdsvis nytt format her i Norge, og ikke alle er like fortrolig med uttrykksformen. Nå som disse oppsummeringene også publiseres på Dagbladet.no tiltrekker vi en litt «bredere» publikumsmasse, og enkelte kommentarfelt-akrobater der ute er en smule iltre over at sentrale poenger i serien blir avslørt her. På samme måte som de sikkert er veldig iltre over at sportssidene avslører resultater før de har rukket å se opptak av kampene.
Greit nok. Internett kan være et skummelt sted med mange ubehagelige overraskelser, men hvis du er redd for spoilers kan du beskytte deg med denne hendige guiden.
Lykke til, la oss ikke snakke mer om sånt, og heller ta turen rett til King’s Landing.
Vi forlot Lannister-familien i krisetilstand:
Mens Joffrey lå død som en psykopatisk sild i fanget på sin hysteriske mamma Cersei, og blødde guffe ut av alle kroppsåpninger. Så finkjolen hennes bør trolig kjemisk renses, og deretter brennes. Jeg kan ikke huske en eneste fiktiv person jeg har gledet meg mer over å se dø, selv om man kan argumentere for at Joffrey slapp alt for billig unna.
Med tanke på alt det onde han rakk å gjøre i løpet av sitt korte liv, gjorde denne klysete tyrannen seg verdig til en lang ferie i torturkjelleren til Ramsay Snow. Men nå er kong Joffrey Baratheon bare en liten gutt, som ligger død i fanget til mammaen sin. Tragisk, men samtidig så vanvittig velfortjent.
Du kan telle alle som kommer til å savne ham på høyrehånden til Jaime. Good times for alle som ikke er Cersei, men gledesrusen over å se denne psykopatiske kødden dø må snart vike for en følelse av mørk håpløshet. Dette blir en grim og trist episode, som utfordrer sympatien vi har bygget opp for flere av figurene.
House Lannister
Vi starter opp sekunder etter at den forrige episoden sluttet. Cersei (Lena Headey) bæljer fortsatt «You did this!!» til Tyrion (Peter Dinklage), mens kona Sansa (Sophie Turner) diskret geleides ut i kulissene av fyllenarren Dontos Hollard (Tony Way). Akkurat i tide før Cersei hveser«Where is Sansa?!».
Pappa Tywin (Charles Dance) beordrer vaktene til å stenge alle utgangene til byen, og stanse alle skipene på vei ut. Muligens synd for Tyrions elskerinne Shae, men det vil eventuelt vise seg på et senere tidspunkt. Det er unektelig tilfredsstillende å se Cersei så totalt hysterisk og oppbrakt, men noe sier meg at hun bare kommer til å bli enda mer bitter og ondskapsfull etter dette.
Cersei er overbevist om at Sansa hadde noe med mordet å gjøre, men hun klarer heldigvis å pelle seg unna i en robåt sammen med Dontos – og videre ut til en mystisk skip gjemt i tåken. Og der er selvfølgelig Petyr «Lillefinger Fitteskjegg» Baelish (Aidan Gillen). Han prøvde jo å overtale Sansa til å rømme i båten hans i midten av forrige sesong.
Viser seg at fyllenarren Dontos gjorde alt dette etter ordre fra Lillefinger, og bare for pengenes skyld: 10 000 skinnende gullmynter. Fitteskjegg knipser nongalant, og beordrer sine menn til å pile i hjel fyllenarren. Pow, rett i fjeset! Penger spart er penger Lillefinger kan bruke til å kjøpe en ny hallikstokk. «He was a drunk and a fool. and I don’t trust drunken fools… Money buys a man’s silence for a time, a bolt in the heart buys it forever».
Hvis leiesoldatene siktet på hjertet hans bommet de på rundt en halvmeter, men ok. Uansett best å være på den sikre siden, Sansa er tross alt ettersøkt i hele kongeriket nå. Som Fittefjes påpeker med fryd i blikket: kongen som halshugget faren Ned og plaget henne i mange år, er myrdet, og Sansa flyktet fra åstedet.
Sånt ser mistenkelig ut, akkurat som den sleske halliken håpet på. Nå har han Sansa akkurat der han ønsker henne: Alene, isolert, forsvarsløs og fanget på en båt. Det naive pikebarnet har rømt fra et nett, bare for å bli fanget i et annet.
Før vi fortsetter: En skarp kar ved navn Simen luftet en interessant teori i kommentarfeltet: at nøkkelen er halssmykket Sansa fikk av Dontos, og hvordan Olenna Tyrell fiklet med det under bryllupsfesten. Jeg har saumfart denne sekvensen igjen, og det ser sannelig ut til at Simen har rett. Under samtalen med Sansa tar Olenna noe fra kjedet, som hun holder i hånden etterpå, en krystall som trolig ender opp i vinbegeret til Joffrey.
Du kan se screenshots fra scenen og en bra forklaring her, noe som helt klart peker ut «The Queen of Thorns» som en av de skyldige. Vi burde sende henne en blomsterbukett og en varm klem. Bra jobba, bestemor (og Simen)! Eller eventuelt dårlig jobba av meg som ikke fersket det.
Fittefinger bekrefter hele teorien, ved å demonstrere for Sansa at halskjedet inneholder en krystallisert gift kalt «The Strangler» – forresten den samme giften Maester Cresser uten hell prøvde å forgifte heksa Melisandre med et par sesonger tilbake. Lillefinger kan deretter avsløre at han fikk spesiallaget dette halssmykket til Sansa, så han var åpenbart en del av komplottet (kudos til kommentatoren Frode, som forutsa akkurat dette).
Bare for å understreke at Fitteskjegg er en sleip slange man absolutt ikke bør stole på: først forteller han Sansa at alle i King’s Landing er løgnere, og sekunder senere forsikrer han henne om at «You’re safe now, I promise you that. You’re safe with me, sailing home». Veldig hun er, da. Stakkars Sansa.
Tilbake i King’s Landing «sørger» Margaery Tyrell (Natalie Dormer) over sin ektemann Joffrey, la gå at de bare var gift i en times tid. Og la gå at hun mest «sørger» over ikke å være hundre prosent dronning, siden hun ikke rakk bryllupsnatten med den sadistiske lille dritten. Så en blandet velsignelse, dette her. Margaery er mer dronning enn hun noensinne var med putebiteren Renly, men litt mindre dronning enn hun ville ha vært etter en natt med Joffrey.
Margaery synes hele dette opptrinnet var horribelt, noe som antyder at hun ikke var informert om bestemorens konspirasjon. Olenna (Diana Rigg) innrømmer ikke mordet på Joffrey rett ut, men ser heller ikke ut til å ta dødsfallet særlig tung.
Margaery begynner å mistenke at hun har litt uflaks når det gjelder menn: «One of my husbands preferred the company of men and was stabbed through the heart, another was happiest torturing animals and was poisoned at our wedding feast. I must be cursed!». For ikke snakke om at førstnevnte ble drept av en røykdemon som kom ut av vaginaen til heksa Melisandre, mens sistnevnte var født som et resultat av incestforholdet mellom tvillingene Cersei og Jaime.
Bestemor Olenna føler imidlertid at hele situasjonen har forbedret seg markant: «You may not have enjoyed watching him die, but you enjoyed it more that you would have enjoyed being married to him, I can promise you that! You did wonderful work on Joffrey. The next one should be easier».
«The next one» er trolig Tommen Baratheon (Dean–Charles Chapman), som så vidt har rukket å si farvel til storebror Joffrey før bestefar Tywin i korthet forteller «kongen er død, leve lenge kongen». Tywin er mer enn litt lettet, vel vitende om at en kronisk onanerende sjimpanse med inkontinens og Burger King-krone på hodet hadde gjort en mye bedre jobb som konge enn den trassige, lille kødden Joffrey.
Cersei kan styre seg for at denne samtalen utspiller seg over det ferske liket til Joffrey, men Tywin overser henne totalt. Tommen virker dum som en pose med søle, men for Tywin betyr det bare at guttungen blir lettere å styre. Så hva er den viktigste egenskapen man må ha som konge? A) hellighet, B) rettferd, eller C) styrke? Tommen velger alternativ A), deretter B) og til slutt C). Feil, feil og feil igjen.
Nei, den fremste egenskapen en konge trenger er selvfølgelig D) visdom. Synd for Sverige, men det er hverken her eller der. Visdom er også å vite hva man ikke vet, vet du. Han forteller barnebarnet dagens leksjon: «A wise, young king listens to his counselors, and heeds their advice until he comes of age. And the wisest kings continue to listen to them long afterwards. Your brother was not a wise king. Your brother was not a good king. If he had been, perhaps he’d still been alive».
Det er en sann fryd å høre en mester som Charles Dance levere disse monologene. Cersei stivner mens Tywin legger ut om hvor forferdelig Joffrey var som monark. Sønnens svakheter var jo hennes egne, og kritikken mot Joffrey er et dårlig forkledd angrep på hennes evner som mor. Denne gangen akter ikke Tywin å la datteren ta seg av oppdragelsen til barnebarnet, og dytter Cersei dermed enda lengre ut på sidelinjen.
Mens Tywin forklarer barnebarnet om blomstene og biene, kommer Jaime (Nikolaj Coster–Waldau) ned trappen. Han putter den venstre hånden betryggende på skulderen til Tommen, noe som fungerer mye bedre enn om han hadde brukt den høyre. Ja, Jaime er faren hans, også. Så for dem som prøver å holde tellingen over kongelige incestsønner: one down, one to go.
Etter å ha jaget bort alle tjenere prøver Jaime å trøste søsteren sin, som er mer keen på iskald hevn enn kos. Cersei er fast bestemt på at lillebroren som sto bak drapet «Avenge our son, kill Tyrion!». Hun akter ikke å vente på noen rettssak, hun vil at Tyrion blir drept umiddelbart.
Litt trøst blir til klining, før Cersei trekker seg tilbake. Det er muligens bittelitt upassende å kline med din egen tvillingbror foran det ferske liket til incestbarnet dere skapte sammen, ikke vet jeg.
Jaime føler ikke dette er noe brudd på skikk og bruk, så han kaster seg over Cersei, og… vel, tvangspuler henne foran den åpne kisten til Joffrey. Jøjje. «Stop, it’s not right…» klynker Cersei vagt, men gjør ikke så mye motstand. Selv om vi alle må huske at «nei betyr nei», også i King’s Landing.
«I don’t care!» knurrer Jaime, og jukker raskt bort mye av sympatien vi har bygget opp for ham. Ren hatknulling, trolig i raseri over alle årene Cersei har manipulert ham. Shit be fucked up, son. Deep darkness.
Ting er ikke så jævla muntert for lillebroren Tyrion, heller.
Han er lenket fast i et fangehull, der hans første og eneste gjest er peniskongen Podrick (Daniel Portman) – som har med ost, andepølse, lys, penn, pergament og en kake med fil i. Ok, ikke det siste. Han har ikke hørt noe fra Shae, og ingen nyheter om henne er jo gode nyheter for oss alle. Ryktene tilsier at rettsaken starter om to uker, der Tyrion skal stå tiltalt for kongemord. Og han er naturligvis ikke skyldig: «Gods, no! The world is a better place without him, but I had nothing to do with it».
Den gode nyheten er at Tyrion kan tilkalle sine egne vitner, og hans hovedvitne er kona Sansa. Synd hun er bortreist på båttur sammen med Lillefinger Fitteskjegg. At hun er forsvunnet får bare Tyrion til å se enda mer skyldig ut, noe som jo er en del av planen.
Selv mistenker Tyrion at pappa Tywin kan ha orkestrert det hele: «Maybe Joffrey was too much work for him. Sweet Tommen would be so much easier to handle». Det er naturlig å legge skylda på Cersei, men Tyrion er overbevist om at hun for en sjelden gangs skyld er helt uskyldig.
«Which makes it unique, as King’s Landing murders go». Før Podrick går kan han fortelle noe interessant: At han ble kontaktet av en person som fristet med tittelen Ser Podrick hvis han påsto at Tyrion hadde kjøpt giften «The Strangler». Tyrion vil slett ikke ha hans liv på samvittigheten, så han beordrer Podrick til å rømme fra King’s Landing før han mister hodet.
Farvel, trofaste væpner.
House Stark
Så over til vår heltinne Arya (Maisie Williams), som fortsatt er ute på eventyr sammen med Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann). De kunne ha fortjent sin egen sitcom–avlegger, men jeg kommer ikke på noen bedre tittel enn «Arya & The Hound» i farten.
Arya plukker noe som ser ut til å være reddiker, mens The Hound tisser. Eventuelt markerer reviret sitt, og demonstrerer hvor naturlig forholdet deres har blitt. Arya mistenker at bikkja ikke har tatt den rette veien til «The Eyrie», der planen er at han skal selge Arya til grandtanten hennes. Men nå har de jo begynt å bli nesten kompiser, så det ville jo vært trist å splitte opp dette vinnende teamet.
Mens de gir hestene vann klarer The Hound å fornærme landeieren; en gudfryktig bonde med en liten datter. Arya redder situasjonen raskt med noen hvite løgner og gråtkvalt stemme: «Forgive my father, he was wounded fighting in the war. Out cottage burned down while he was gone, and my mother with it. He’s never been the same». En så bra skuespillerprestasjon at bonden tilbyr dem å overnatte i låven sin, pluss et måltid hjemmelaget mat – så fort han hører at «pappa» kjempet for The Tullys i Riverrun.
Dette artige rollespillet gir bikkja muligheten til å være enda mer ubehøvlet enn vanlig. Under bondens evighetslange bordbønn til de sju gudene grynter han utålmodig: «You gotta do all seven of the fuckers?», og avslutter bordbønnen med «…and we ask The Stranger not to kill us in our beds tonight for no damned reason at all!». Da spiser vi! Skikkelig skrubbsultne, begge to.
Nyheten om det røde bryllupet har spredd seg, og bonden mener at Walder Frey vil brenne i helvete for sitt svik mot Stark-familien. Å bryte «Guest Rights» er utilgivelig. The Hound føler at det er mer utilgivelig at det ikke er noe øl å få. Til gjengjeld kan bonden tilby en jobb: beskyttelse mot banditter og litt lettere gårdsarbeid i bytte mot mat, husly og litt sølv. Til Aryas store overraskelse takker The Hound ja.
Mindre overraskende er det at The Hound slår ned bonden dagen etter, og rapper sølvet hans.
Bonden er en anstendig mann, men The Hound er sikker på at både han og datteren vil være døde løpet av vinteren. «Dead men don’t need silver».
Arya er dypt skuffet: «You’re the worst shit in the seven kingdoms!». The Hound forklarer rolig: «There’s plenty worse than me. I just understand the way things are. How many Starks do they need to behead before you figure it out?».
Dette er en brutal verden, og på sitt vis har The Hound helt rett. Skal de overleve er de nødt til å være nådeløse. Pragmatikk trumfer medmenneskelighet hver gang i Westeros.
Castle Black
Tilbake på Veggen forbereder nattvokterne seg på angrep fra Wildling–hæren, mens klossmajoren Samwell (John Bradley–West) blir mobbet som «Sam the Slayer», og for sin «wildling whore»: det enfoldige brødhodet Gilly (Hannah Murray). Ingen tror på at Sam klarte å ekspedere en Whitewalker på egen hånd, og det er lett å skjønne skepsisen.
«You had one job»–Sam er mer trolig til å snuble over muren med en bøtte over hodet og buksene rundt anklene, enn å drepe dypfryste zombier. Hønsehjernen Gilly plukker gås for harde livet, og liker å bli kalt wildling: «Makes me sound a bit dangerous, doesn’t it?». Vel, heller det ennå bli kalt «billige Gilly», sånn som hjemme i Craster’s Keep.
Sam er litt urolig over tanken på at noen av vokterne på muren vil prøve å ha sex med Gilly, hun er tross alt den eneste dama blant hundre karer – og som pave Francis sa under påsketalen: «celibacy is a bitch in heat». Vel, på latin. Uansett ingen fare. Mongo-Gilly har bare øyne for Sam, eller eventuelt øynene på et punkt en halvmeter til høyre for Sam. Ikke så godt å si.
«I worry about you», sier Sam. Og vi skjønner hva han mener. Mange generasjoner med innavl har satt sine spor i Craster–genene. Sam ønsker å beskytte Gillys tvilsomme ærbarhet, og foreslår at hun kanskje kunne være tryggere i Mole’s Town.
Litt senere ordner Sam en hybel til Gilly på et bordell i Mole’s Town. Et sted som ser ut til å være mer disponert for voldtekt og overgrep enn hjemme hos de kåte kråkene i Castle Black. Gilly kan vaske, lage mat og passe på babyene til jentene i bordellet – men Sam takker høflig nei til vertinnens tilbud om å leie ut Gilly som gatepike.
Gilly furter allikevel, mens Sam sutrer noe om at dette er den beste løsningen. I alle fall den beste løsningen for ham, og for serien. Gilly er ganske gøyal, men alt dette føles som et uvesentlig sidespor i forhold til hvor mye annet som skjer for tiden.
House Baratheon
Dragonstone må ha det mest bedritne klimaet i hele Westeros: enten er det kaldt og mørkt, eller så dassregner det. Ikke rart at Stannis Baratheon (Stephen Dillane) konstant er så grinete. I dag er hans ekstra grinete, fordi han har fått bud om at Joffrey er død. Burde være gode nyheter. Tilbake i forrige sesong kastet den røde heksa Melisandre tre blodigler i ilden, som offergaver til Lysets herre. De representerte døden for tre personer.
Den første var Robb Stark, og den andre var kong Joffrey, som begge er stein døde nå. Den tredje var Balon Greyjoy, som bør takke høflig nei til alle bryllupsinvitasjoner fremover. Si hva du vil om denne barbariske religionen, men den gir sannelig valuta for offergavene.
Fremfor å feire dette som en seier er Stannis pottesur over at Davos Seaworth (Liam Cunningham) slapp bastarden Gendry fri før Melisandre fikk tappet ham tom for blod. Hans gyldne mulighet til å angripe Lannister–huset kan gå til spille.
Davos har dannet allianser med flere hus; men Stannis er ikke særlig imponert. «They don’t have enough men between them to raid a pantry!». Så hva med å hyre inn 10.000 leiesverd fra The Golden Company? Stannis rynker på nesen over å betale soldater for å kjempe på sin side, men dette er deres beste mulighet. Bare et lite problem: House Baratheon har ikke penger. Stannis: «If I do not press my claim, my claim will be forgotten. I will not become a page in someone else’s history book.».
Alt dette gjør Davos forsinket til leseundervisningen hos prinsesse Shireen (Kerry Ingram), og det nusselige leirfjeset påpeker at kongens hånd ikke vil være mye tess «If you see the world «knight» and say kniggits»! Noe som høres mistenkelig ut som en Monty Python–referanse.
Davos sliter fortsatt litt med å lese uten å bevege leppene, men så dukker det opp en liten lyspære over hodet hans. Pling. Hva med å kontakte Jernbanken i Bravos? Shireen kan ta notat.
Da Tyrion tok over den utakknemlige jobben som «master of coin» i forrige sesong oppdaget han jo at Lannister–familien hadde gjeld på mange millioner til denne banken, fordi forgjengeren Lillefinger hadde finansiert hele kongedømmet med lån. Etter krigen og det kongelige bryllupet skylder Lannister–huset enorme summer til The Iron Bank – en institusjon kjent for å finansiere fiender av monarker som ikke gjør opp for seg.
Med tanke på familiemottoet «A Lannister always pays his debts» ville det jo være en utsøkt ironi hvis de ender opp med å bli styrtet på grunn av gjeldsproblemer. Bravo(s), Davos! Dette kan være en skikkelig smart plan, hvis du er inne på samme tanke som meg.
House Martell
Rabagasten Oberyn «The Red Viper» Martell (Pedro Pascal) og Ellaria Sand (Indira Varma) feirer Joffreys død med en skikkelig orgie. Oberyn ser ut til å ha utviklet en smak for tøysegutten Olyver (Will Tudor), som tok over jobben som daglig leder for Lillefingers bordell etter at Ros ble pilet i hjel. Ja, dette er den samme luringen som bollet med putebiteren Loras, og jobbet som spion for Lillefinger.
Oberyn understreker at han digger jenter og gutter like mye. «When it comes to war I fight for Dorne. When it comes to love I don’t choose sides». Midt i kosen stormer Tywin Lannister. Nei han har ikke lyst til å være med på hyggen. Etter å ha jaget ut de nakne leketøyene passer Oberyn på å kondolere: «I am sorry about your grandson. I don’t believe a child is responsible for the sins of his father. Or his grandfather».
Tywin kommenterer at det kan forefalle noen som er en pussig tilfeldighet at Oberyn studerte gifter på The Citadel. Med tanke på at han ankom King’s Landing like før kongen ble forgiftet, og sånn. Oberyn legger ikke akkurat skjul på at han klandrer Tywin for søsterens tragiske skjebne: «She was raped and murdered by The Mountain. The Mountain follows your orders. Of course I blame you».
Tywin har en interessent samtale med den hedonistiske hissigproppen, der han «kategorisk benekter» å ha noe å gjøre med drapet på søsteren hans. Tywin er sannelig talentfull når det gjelder å holde øyenkontakt uten å blunke. Han er temmelig sikker på at The Viper ikke hadde noe å gjøre med drapet på Joffrey, og noe sier meg at han ikke kommer til å foreta seg en dritt da han oppdager at Lady Olenna orkestrerte alt sammen.
Hun gjorde ham tross alt en stor tjeneste, Tywin hadde jo ikke noe annet enn forakt til overs for Joffrey. Så her er dealen: Tywin kan gjerne ordne et «møte» mellom The Red Viper og Gregor «The Mountain» Clegane så kan de gjøre opp status seg imellom. Til gjengjeld ønsker han en liten tjeneste: under rettsaken mot Tyrion vil Tywin og tøysegutten Mace Tyrell være to av dommerne. Tywin ønsker at The Red Viper stiller opp som den tredje dommeren – og etter hvert: som en del av den nye kongens nærmeste rådgivere.
En liten olivengren, og nok et bevis på at Tywin er en taktiker av ypperste klasse: «We are not The Seven Kingdoms until Dorne returns to the fold. The king is dead, the Greyjoys are in open rebellion, the Wildling army marches on the Wall and in the east a Targaryen girl has three dragons. Before long she will turn her eyes to Westeros. Only the Dornish managed to resist Aegon Targaryen and his dragons» Nå er Tywin endelig i en posisjon til å kontrollere hele sjakkspillet selv, og kan flytte brikkene personlig. Og i borgerkrigen kan The Red Viper vise seg å bli en essensiell springer. Well played, sir. Well played.
Tent Wildling
Med alt det grimme som skjer i Westeros er det hyggelig å se en blid familiefar på bondelandet, som gleder seg til å spise poteter sammen med sønnen sin. Skikkelig koselig… og pow! Der skjøt Ygritte (Rose Leslie) en pil rett i nakken på ham, ja. Dingeling, wildlings!
De ville villmennene går til fullt frontalangrep på en leir med fredelige bønder. Kvinner blir økset ned så blodet skvetter, struper kuttes, full slakt. Tormund (Kristofer Hivju) dreper et halvt dusin egenhendig, mens Ygritte piler ned flere selv. Wow, dette ser ut som begynnelsen på «Conan The Barbarian»!
En livredd guttunge ser Ygritte kutte strupen på et familiemedlem, etter å ha først drept faren hans. Så blir sneipen dratt etter bena, og avhørt av Thenn-lederen Styr (Yuri Kolokolnik) – som hadde satt stor pris på å få en veibeskrivelse til Castle Black, etterfulgt av et smakelig måltid.
«Those your parents? Open your eyes. I’m going to eat them. Do you hear me? I am going to eat your dead mama, and I’m going to eat your dead papa. Go tell the crows at Castle Black!».
Og den gutten vokste opp til å bli… Conan, barbaren. I mellomtiden løper sneipen for full fart i retning Castle Black.
Sekunder senere er han i trygghet hos Jon Snow (Kit Harington) og Nattvokterne. Guttungen må ha løpt gruelig fort. Mange av vokterne er i kamphumør, men Maester Aemon (Peter Vaughan) roer gemyttene. De har bare litt over hundre menn totalt, og nå er ikke engang Gilly der til å fyre opp lidenskapen deres.
Jon mener der samme: «Mance Ryder is coming. The Wildlings breach The Wall, they’ll roll over everything and everyone for a thousand miles before they reach an army that can stop them». Så de holder stand, driter i bøndene og forblir på Castle Black for å forsvare The Wall. Beklager at foreldrene dine blir kveldsmat for kannibalene, gutt. Her har du en sjokolade.
To voktere kommer fra den andre siden av The Wall, etter å ha vært fange hos mytteristene på Craster’s Keep. Du vet, de som drepte Gamlebjørn Mormont i forrige sesong. Jon Snow foreslår at de tar en tur bort til Craster’s Keep og dreper dem alle, siden disse mytteristene kan avsløre hans løgn til wildlingene.
Jon påsto at Castle Black var befolket av over tusen voktere, mens de i virkeligheten bare er rundt hundre – inklusive pensjonister, barn og husdyr. Craster’s Keep ligger på veien til The Wall, så det vil ikke ta lang tid før Mance Ryder vil klare å torturere sannheten ut av desertørene. «Mance has all he needs to crush us, he just don’t know it yet. But as soon as he gets his hands on them, he will». Her blir det action, snart.
House Targaryen
The Unsullied–soldatene marsjerer videre mot portene til Meereen, som uten sidestykke er den sværeste byen Daenerys Targaryen (Emilia Clarke) har stått ovenfor. Jeg håper virkelig ikke at hun vil tilbringe resten av denne sesongen i konflikt med dem, sånn som forrige gang. Meereen sender ut sin største kriger, i troen at Dany vil sende sin største kriger til å utfordre ham.
Etter at ha slengt ut noen saftige (og vi antar dypt fornærmende) gloser på mereensk, drar denne krigeren frem tissen – og later vannet i retning mot Dany og hæren hennes. Jeg mistenker at dette er ment som en fornærmelse. Overklassen i Meereen ler seg skakke. De er arrogante fjols, disse slavehandlerne. Lærer aldri.
Tolken Missandei (Nathalie Emmanuel) har den utakknemlige oppgaven med å oversette denne tiraden: «He says that we are an army of men without… man parts. He thinks you’re no woman at all, but a man who… has his cock in his own asshole». Daario 2.0 (Michiel Huisman) melder seg frivillig for å drepe denne klovnen.
Hadde det ikke vært kulere om Dany bare matet denne rappkjefta tåpen til en av dragene sine? Hvor er de, forresten? I hver sin reisekennel? Dette gir Daario Light muligheten til å brife med et barskt øyeblikk, i alle fall.
Mesteren fra Meereen galopperer stolt til hest, med lanse og rustning – mens Daario bare står rolig og ser på en stund. Så blunker han lurt til Dani, feller hesten med en kniv og kutter strupen på krigeren i løpet av et par sekunder. Jeg liker denne Daario mye bedre enn den forrige, men ikke like mye som han liker seg selv. Deretter tisser Daario rett mot fiffen i Meereen, for å understreke hvem som har vunnet denne pissekonkurransen.
Dany har øvd inn talen sin bra på dette punktet, og retter seg rett mot slavene. De vil bli sluppet fri, akkurat som slavene i Astapor og Yunkai. Yada, yada, yada. Vi har sett alt dette et par ganger før, nå.
Så skyter hun ut tønner med lenker, halslåser og kjettinger, som har tilhørt frigitte slaver. Et bevis på at hun mener alvor når det gjelder å frigi alle slavene i Meereen. Hvordan det går finner vi først ut i neste episode. Ikke akkurat en eksplosiv slutt på linje med den forrige episoden, men i alle fall et hint om at Meereen vil bli beleiret fort og effektivt. Et smart trekk.
Denne sesongen har mer fremdrift enn den forrige, så det var trolig ingen dum ide å barbere ned rollelista med rundt en tredjedel. Vi fikk ikke noe klart svar på hvem som forgiftet Joffrey (hihi!), men alt peker mot at Olenna Tyrell orkestrerte hele greia – med hjelp av blant andre Lillefinger, fyllenarren Dontos og en intetanende Sansa. Hvem vet, kanskje også Tywin?
Jeg vet ikke om det er en optimal løsning å vie såpass mye tid til forholdet mellom Sam og Gilly, eller Danys evighetslange Abraham Lincoln-turne, men noe sier meg at hennes historie snart vil ta en ny vending. Dette er uansett en temmelig grim og trist episode, som er fast bestemt på å rocke om på sympatien vi har bygget opp for flere av figurene.
Etter å ha vunnet oss over med lakoniske sjarm og en slags såret ære, bollet Jaime søsteren hardt og brutalt under likvaken til Joffrey. The Hound kakket en godhjertet bonde i hodet bare for å få kloa i noen sølvmynter, og The Wildlings slakter en hel landsby full av forsvarsløse bønder. En grei påminnelse om at dette er en historie uten helter, og ingen lykkelig slutt.
Mange ubesvarte spørsmål, foreløpig få klare svar. Vi snakkes neste uke!
STERKESTE ØYEBLIKK: Cersei har en skikkelig dårlig dag: først rapper pappa Tywin sønnen Tommen fra henne, rett foran liket til Joffrey. Og deretter hardboller tvillingbroren Jaime henne ved siden av liket til Joffrey. Kanskje på tide å begrave ham, så hun også kan bli grovt ydmyket over liket til Joffrey? Lett å skjønne at denne scenen har blitt kontroversiell blant mange fans. Ren voldtekt eller forskrudd røff-sex mellom søsken som liker harde tak? Kjør debatt!
BESTE REPLIKK: Tyrion bedyrer sin uskyld: «I would like to think, if I were arranging a royal assassination, I’d plan it in such a way that I wouldn’t be standing there gawking like a fool when the king die».
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Vår mann Hivju får sjansen til å være en skikkelig badass, mens han slakter et halvt dusin skrikende, forsvarsløse, ubevæpnede, livredde bønder.
FERSKE FOLK: Vi så lilleprins Tommen noen sekunder i forrige episode, men nå er han konge – og spilles i denne sesongen av en ny barneskuespiller: Dean–Charles Chapman. Den navnløse bonden og hans lille datter Sally er ferske fjes, men jeg tror ikke vi kommer til å se så mye mer til dem.
R.I.P: Joffrey er fortsatt død! Fyllenarren Dontos får pil i fjeset. En fredelig landsby full av bønder blir slaktet, mens Daario 2.0 kverker en arrogant tissekriger med hvilepuls og godt humør.
MISSING IN ACTION: I House Bolton er det «plage Theon»-dagen. La gå at hver dag i House Bolton er «plage Theon»-dagen, bortsett fra onsdag. For det er «mobbe Fat Walda»-dagen. Den røde heksa brenner kongler.
Bran spiller Trivial Pursuit med Jojen, Meera og Hodor. Hodor er en rakker på alle spørsmål med «Hodor!» som fasitsvar. Osha er fortsatt på fottur sammen med Rickon Stark, og dem har vi ikke sett siden forrige sesong.
Brienne drømmer om en verden der Jaime Lannister liker maskuline, følsomme blondiner bedre enn søsteren sin. Mance «The Happy Dance» Ryder tar LSD i skogen sammen med kjempene, og oppdager at hele Westeros bare er en kvise på snuten til en veldig stor røyskatt som heter Svein.
SEX: Den røde giftslangen koser seg med nok en sexorgie, som byr på rumper av begge kjønn, pupper, litt barbert dusk, skaft og pikekos. En helt vanlig torsdag for The Viper. Vi ser også en penis som gjør sitt fornødende i retning drage–Dany, men vi nøler veldig med å klassifisere den som noe som passer inn i denne kategorien. Stilpoeng for kameravinkelen, uansett. Tipper den scenen var morsom å filme.
GØRR: Det går hardt over Senterpartiet-demografien denne gangen, men bortsett fra brutal behandling av bønder er det lite voldsomheter i ukens episode.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Førstkommende lørdag åpner den offisielle «Game of Thrones: The Exhibition» på Posthallen i Oslo, noe som burde være et must for alle som har litt sansen for serien! Sjekk ut den offisielle nettsiden for mer info.
En hendig guide til hvem som har seg med hvem i serien.
Hvis du har lyst til å friske opp litt i historikken bør du sjekke ut dette:
KARAKTER: 8 av 10 piler i paifjeset til fyllenarren Dontos. Pow, in the face!
