Milde Kristus, har det allerede gått en uke? Tiden flyr. Vel, da spiller det null rolle at det er full sommer ute, vi har tronespill å recappe. Spoily-spoily-spoily, ahoy! Hurra, kaffe-kaffe-kaffe!
La meg understreke nok en gang at det kommer spoilers her, bare sånn at den neste setningen ikke ender opp i ingressen og ødelegger alt.
Så ja, Jon Snow er i live igjen. Akkurat som vi håpet på, og akkurat på den måten vi trodde. Det store spørsmålet var uansett ikke om hvorvidt Jon ville bli gjenopplivet, men hva som skjer med han etter at han gjenoppstår. Og det er fortsatt et åpent spørsmål.
I mellomtiden har Melisandre vekket til live Styr og sluppet ham inn i cellen til Olly mens han sover. Bare for å føkke litt med ham. Neida. Men det hadde vært gøy.
CASTLE BLACK
Jon Snow (Kit Harington) derimot, han har det ikke særlig moro. Da vi sist så Jon var han betydelig livligere enn han har vært den siste tiden. Davos Seaworth (Liam Cunningham) har problemer med å tro sine øyne, mens Jon hutrer. Det er tross alt kuldegrader ved The Wall, og han har tilbrakt en stund i nettoen på et hardt spisebord (ser også ut til at Kit Harington har tilbragt noen stunder på helsestudioet i påvente av denne nakenscenen). Han kaster seg umiddelbart over Davos, og spiser tarmene hans. Kødder. Jon Snow har ikke blitt en zombie, men han er neppe helt seg selv.
Direulven Ghost er skeptisk, og klynker urolig. Så dette er ikke den Jon han kjente. Nei, ikke pirke i stikksårene du har på brystet, Jon. Da gror de ikke.
Davos gir Jon kappen sin like før den brunstige heksa Melisandre (Carise Van Houten) kommer inn døren, og hun er like forundret over at trylletriksene fungerte. Halleluja? Det siste Jon husker er at Olly stakk en kniv rett i hjertet hans. I shouldn’t be here! Jon har ingen spennende historier fra den andre siden, Han så ikke noe hvitt lys, møtte ingen slektninger, og så ikke Jesus på en enhjørning. Nothing. There was nothing at all. Melisandre lemper allikevel umiddelbart all sin barnetro over på Jon, for hvis Stannis ikke var den store utvalgte må jo den hellige Lysherren ha valgt en annen kandidat.
Ateisthelten Davos er lite interessert i religiøst tåkeprat, og mer opptatt av mirakelet som har skjedd her. You were dead, and now you’re not. That’s completely fucking mad, seems to me. I can only imagine how it seems to you. Jon fulgte sin overbevisning, og som takk ble han myrdet rett i brystet. Så han føler seg litt snytt, egentlig. Og veldig forvirret over at han har kommet tilbake i live.
I likhet med manusforfatterne har ikke Davos noen klare svar på hva som har skjedd: I don’t know. Maybe we’ll never know. What does it matter? You go on. You fight for as long as you can. You clean up as much of the shit as you can. Jon er usikker, og føler at han feilet. Davos er full av inspirasjonssitater i dag: Good. Now go fail again. Jon går ut av døren, og blir umiddelbart knivstukket rett i hjertet av Olly igjen. Epic fail. Og så er episoden over. Nei, hadde tatt seg ut. Jon spaserer ut til kråkene utenfor. I mellomtiden har han rukket å kle på seg, så det var sannelig bra de ikke brant klærne hans. Jon har også tatt seg tid til å sette opp håret i en tidsriktig man bun, så jeg håper virkelig ikke at han har vendt tilbake som en hipster-douchebag.
Jon klarer ikke helt å finne ordene, og stemningen er litt anspent. Heldigvis bryter vår mann Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju) isen: They think you’re some kind of god. The man returned from the dead. Jon benekter at han er en gud, men han er heller ikke helt seg selv. Han ser ut til å lide av Buffy-syndromet, for alle som husker sesong seks av «Buffy the Vampire Slayer» – der Buffy Summers ofret livet for nøkkel-søsteren Dawn, bare for å bli røsket tilbake fra det fredelige lyset av heksen Willow. Traumatisert over å være tilbake på jorden, og dypt deprimert over å være levende igjen. Deretter innleder hun et selvdestruktivt forhold til Spike, som prøver å vinne tilbake sjelen sin, mens Dawn utvikler kleptomani og… eh… eller noe sånt, har jeg hørt. Som fullvoksen mann har jeg jo ikke sett en eneste episode av Buffy, og har selvfølgelig ikke alle sesongene på DVD rett bak meg i hylla mens jeg skriver dette. Host. (*Hopper ut av vinduet som en ninja, bare for å komme fårete tilbake inn døren for å fortsette skrivingen).
Hvor var vi? Jo, i Castle Black, der Jon Snow slår fast at han ikke er noen gud. Tormund er enig: I know that. I saw your pecker. What kind of god would have a pecker that small? Røveren. Og så gir han Jon er hjertelig bjørneklem, mens Jon trekker bittelitt på smilebåndet. Til hans forsvar var det jo kaldt i rommet.
Så traver Jon rett over til Edd Tollett (Ben Crompton), og gir ham en klem. Your eyes are still brown. Is that still you in there? Jon tror det, men virker ikke hundre prosent sikker. Hold off on burning my body for now, svarer tøysekoppen Jon. Er jo viktig å kunne tøyse og tulle litt, selv om man akkurat har stått opp fra de døde. That’s funny, flirer Edd, you sure that’s still you in there?. Kråkehumor.
HOUSE TARLY
Så er vi ute på sjøen i friskt uvær, mens Gilly (Hannah Murray) kikker glisende ut av portvinduet på skipet. Henne har vi sannelig ikke sett på en stund. Samwell (John Bradley) er travelt opptatt med å kaste opp i en skurebøtte, men har i det minste ikke tredd bøtta over hodet. Fremskritt.
Ser ikke ut til at Gilly har blitt et geni siden sist: Did I ever tell you I used to think the sea was called the see, because it was nothing but water as far as the eye could see? Men det var før Gilly lærte å lese, så litt smartere har hun kanskje blitt.
De er på vei til Oldtown, som Gilly tror er den vakreste byen i Westeros. Sam skal til The Citadel, og studere til maester-grad. Der er det imidlertid ingen plass for Gilly eller sønnen deres, så Sam har en plan. Han skal ta henne med hjem til foreldrene i Horn Hill, og det blir sikkert kjempekos. Gilly er ikke overbevist, men stoler på at Sam vet best. Rørende. Og så kaster han opp i bøtta igjen.
HOUSE STARK
Bran Stark (Isaac Hempstead Wright) og The three-eyed raven (Max von Sydow) er på nok en Greensight-tripp mens de observerer en ung Eddard Stark (nå spilt av Robert Aramayo, som heller ikke likner noe særlig på Sean Bean), Howland Reed (Leo Woodruff), faren til Meera og Jojen, samt noen Stark-soldater.
De har ankommet Tower of Joy, der skrullekongen Aerys II Targaryen har sendt sine sterkeste menn: legendariske «Sword of The Morning», Ser Arthur Dayne (Luke Roberts) og Gerold Hightower (Eddie Eyre). Den gale kongen er død, og Ned er på jakt etter søsteren Lyanna. Men først må han kjempe seg igjennom Dayne og Hightower, som høres ut som en britisk krimserie fra syttitallet. Sverdfight! Sju mann entrer kampen, og snart står bare Ned Stark og Arthur Dayne igjen. I motsetning til historien Bran har hørt tusen ganger overvinner ikke Ned egenhendig morgensverdet, som isteden får en dolk rett i nakken fra en såret Howland Reed.
Et skittent triks, som gir Ned sjansen til å gi Arthur nådestøtet. Heller en levende juksepave enn en død legende. Oppe i tårnet skriker den jeg antar er Lyanna Stark, men nå er det nok grønntitting for i dag. Bran roper etter faren, som synes han hører noe – og så er de tilbake ved Weirwood-treet.
Nok en nedtur for Bran, som sto foran en helvetes masse trappetrinn, og hadde bena til å klatre dem. Fortiden er allerede skrevet, og blekket er allerede tørt. Ingenting å gjøre med den saken. Den treøyde ravnen advarer at: Stay too long where you don’t belong, and you will never return. Helt greit for Bran, som foretrekker å være et sted bena hans fungerer. Ravnen hadde heller ikke så jævla lyst til å bo i et tre i tusen år, men sånn er livet. Alle disse årene har han ventet på Bran: You won’t be here forever. You won’t be an old man in a tree. But before you leave you must learn. Lære hva? Everything! Såpass, ja. Selv mistenker jeg at disse flashbackene vil avsløre viktig info om familieforbindelsene til Jon Snow, men vi får nå se. Vel, ikke akkurat nå – men kanskje senere i sesongen.
HOUSE TARGARYEN
Drageløse Daenerys (Emilia Clarke) er fortsatt fanget hos barbarhordene, som nå har ankommet portene til Vaes Dothrak. Hun dumpes i Dosh khaleen-tempelet, der Dany forventes å leve ut sine dager samen med de andre enkene. Hun strippes for klær og verdisaker, får utdelt de tradisjonelle enkefillene – og i henhold til Emilia Clarks kontrakt viser hun seg ikke naken.
Enkene husker Dany fra den gangen hun jafset i seg et ferskplukket hestehjerte, og er forundret over at hun ikke troppet opp så fort Khal Drogo døde. Dany lekser opp den lange dragedronning-tittelen sin som forklaring, men enkene bryr seg ikke et døyt. Khaleesi seg rett opp i rassen. Å være enke etter en Great Khal trumfer alt, og de er alle i samme båt. At Dany tilbringer resten av livet sitt her er uansett en best case scenario, siden hun brøt reglene og dro ut i verden etter at mannen døde. Så det gjenstår å se hva dommen blir. I fare for å gjenta meg selv: hvor i alle svingende dager er Drogon, forresten? Udugelige dustedrage.
Et stykke unna i Meereen svetter Varys (Conleth Hill) i varmen, men neppe på pungen. Tji-hi, jeg kan også diskriminere evnukker! Varys får besøk av skjønnheten Vala (Meena Rayann), en prostituert lurepike som vi sist så tilbake i forrige sesong mens hun konspirerte under bakholdsangrepet på Ser Barristan Selmy. Vala skjønner at spillet er over, og forventer at hun vil bli torturert. Men Varys er sleipere enn som så, og vet at Donald Rumsfeld-metoden sjeldent fungerer: I am not a torturer. Though, it so often is what people deserve. And it does provide answers. But they’re usually the wrong answers. My job is to find the right answers. Do you know how I do that? Ved å stille retoriske spørsmål i timevis helt til de bryter sammen og forteller alt? I do it by making people happy. I’d like to make you happy, Vala. Sannelig ikke så ofte Varys får sjansen til å gjøre en kvinne happy.
Vala anser at hun var i sin fulle rett til å konspirere mot en fremmed invasjonsmakt som er ute etter å ødelegge byens historie. Varys har full sympati for hennes perspektiv, men har selv et litt annet. Han har booket billetter ombord et skip til Pentos, for henne og sønnen Dom. Bare for å være grei vil Varys vil dessuten inkludere en veske med sølv, under forutsetning at hun forteller Varys det han vil høre.
Utenfor venter en rastløs Tyrion (Peter Dinklage), som prøver å småprate litt med Grey Worm (Jacob Anderson) og Missandei (Nathalie Emmanuel). Går ikke særlig bra. Grey Worm er veldig fokusert på patrulje-relatert informasjon, men Tyrion er mer interessert i Den gode samtalen. A wise man once said: The true history of the world is the history of great conversations in elegant rooms. Hvem sa det? Me, just now. Missandei kunne ikke ha vært mer forvirret om Tyrion hadde tryllet bort nesen hennes.
Vel, isteden foreslår Tyrion et spill, noe som bare gjør dem enda mer forvirra. Gøyalt. Missandei har spilt spill tidligere: My master Kraznys would sometimes make us play games. Only the girls… Nei, ikke sånne leker. Uff. Tyrion tenker på morsomme leker, drikkeleker, men Missandei drikker slett ikke og er ikke helt sikker på hva dette ordet «morsomme» betyr.
Varys kommer heldigvis og setter en stopper for pinlighetene, og har funnet ut hvem som finansierer terroraksjonene til Sons of the Harpy. Slavehandlerskurkene i Astapor og Yunkai, med hjelp fra venner i Volantis. Eneste måten å stoppe dem er å sende dem en beskjed. En klar beskjed. Hva den beskjeden måtte være er imidlertid litt uklart.
HOUSE LANNISTER
King’s Landings egen doktor Frankenstein, Qyburn (Anton Lesser), har barnetekke. Han ser ut til å spille rollen som Fagin i sin egen private oppsetning av «Oliver Twist», mens han bestikker skitne, fattige barn med kandiserte plommer og store løfter: Now remember: if any of your friends like sweets or need help, they can always come to me. Isj, han høres ut som en Dickens-lokkemann. Heldigvis er ikke Qyburn barnekjær på den veldig gale og katolske måten, han er bare ute etter små tystere på gateplanet. All I need in return are… whispers.
Og der kommer King’s Landings mest populære barnehageonkel: Gregor «The Zombie-Mountain» Clegane (Hafpor Julius Björnsson), sammen med favoritt-tante Cersei (Lena Headey) og Jaime (Nikolaj Coster-Waldau). De skal underholde ungene med kasperteater, sjonglering og klovnestreker – men ingen av barna vil sitte på fanget til sjonkel Mountain, og Qyburns småfugler flyr sin vei. Jaime er litt nysgjerrig på akkurat hva Qyburn gjorde med The Mountain, men alt han vil si er: Oh, a number of things…
Jaime lurer på om The Mountain engang forstår hva de sier: I mean, to the extend he that he ever understood complete sentences in the first place. I så tilfelle kan de jo fortelle ham å knuse hodet til The High Sparrow som en melon. Cersei har en bedre ide. En «trial by combat», av den typen lillebroren Tyrion fikk. Betyr det at hun har funnet et smutthull som lar henne sende The Mountain rett i strupen på høyspurven?
I mellomtiden gir hun Qyburn ordre om å fange flere småfugler som kan informere dem om hva som skjer i kongedømmene. I want little birds in Dorne, in Highgarden, in The North. If someone is planning to make our losses their gain, I want to hear it. If someone is laughing at the queen who walked naked through the streets covered in shit, I want to hear it. I want to know who they are. I want to know where they are.
Blant dem som konspirerer i det skjulte er noen vi ikke har sett på en stund: Lady Olenna Tyrell (Diana Rigg), sønnen Mace (Roger Ashton-Griffiths), Grand Maester Pycelle (Julian Glover) og kongens hånd Kevan Lannister (Ian Gelder). Ingen av dem liker Qyburns fantestreker noe særlig, minst av alle den forfengelige fjolsnissen Pycelle – som føler at The Mountain burde avlives som et sykt dyr. Whups, der er Cersei, Jaime og The Mountain. I det Pycelle oppdager dem slipper han en ynkelig, redd, liten fis.
Olenna hevder hun ble innkalt til møtet for å håndtere flere «urovekkende utviklinger», ikke minst fengslingen av dronningen. Cersei takker kjølig for omtanken, men Olenna henviser selvsagt til barnebarnet Margaery. Noe hun forklarer med akkurat den rette blandingen av kjølig sarkasme og nedlatende arroganse som sømmer seg for en fin frue med blått blod: Margaery is the Queen. You are not the Queen, because you are not married to the king. I do appreciate these things can get a bit confusing in your family. Ouch, incest-burn fra bestemor.
Cersei og Jaime drar frem stoler og tar sin plass i denne forsamlingen. De har mye å diskutere: drapet på Myrcella, statskuppet i Dorne, yada, yada, yada. Kevan kan ikke tvinge Jaime og Cersei fra bordet, men han kan ta med seg delegatene og gå snurt sin vei. Litt overraskende at Cersei ikke mister besinnelsen og får zombie-Mountain til å slakte dem alle for sin frekkhet, men hun behersker seg. Så Cersei og Jaime er pent nødt til å pønske videre på egen hånd. Kan et angrep på The Sparrows være lagt unna nå? Neppe.
Kong Tommen (Dean-Charles Chapman) har tatt mot til seg, og stormer inn til The High Sparrow (Jonathan Pryce) for å forlange at mamma får besøke søsteren Myrcellas grav – på omtrent samme måte som en trassig barn forlanger å få se på TV før leksene er ferdige. Høyspurven nekter naturligvis, men hevder han har stor respekt for kongen: The crown and the faith are the twin pillars of the world. Han avvæpner hans majestet med religiøs dogmatikk, mildt tonefall og jovial autoritet. Alle kristendomslæreres viktigste våpen. Tommen lar seg umiddelbart manipulere, og er så rørende naiv at jeg synes opprinnelig synd på guttungen.
High Sparrow forteller at Cerseis kjærlighet for sønnen er en gave rett fra gudene, og det er gudenes vilje at Cersei står til ansvar for sine utallige synder. If we are to be just and good, then we accept it. All of us, even kings. A true leader avails himself of the wisest council he can. And no one is wiser than the gods. Samtidig gir høyspurven oss et fint innføringskurs hvordan overhoder for primitive trosretninger så mesterlig manipulerer massene, og benytter blomstrende retorikk for å parfymere stanken av avskyelige overgrep. There is so much good in all of us. The best we can do is help each other bring it out. Enten det er med mildhet, eller med blind vold, parader og bæsjkasting. Deep shit. Som alle gode ateister har George R. R. Martin et litt komplisert, men reflektert forhold til religion.
HOUSE STARK
En pike som engang het Arya Stark (Maisie Williams) er tatt tilbake i varmen hos De fjesløse, og fortsetter den nådeløse Daredevil-treningen. Noe som innebærer mange stokkeslag, mye pisking, samt samtaleterapi om familien hennes. De snakker om The Hound, som hun både ville drepe og la leve – noe som antyder at vi kommer til å se ham igjen snart. De snakker om Aryas drapsliste, som nå også inkluderer The Waife (Faye Marsay). En pike som engang het Arya får mye juling, men begynner å lære. Hun vil fortsatt ikke si det gamle navnet sitt i bytte mot øynene sine, så en mann med fjeset til Jaqen H’ghar (Tom Wlaschiha) gir henne en slurk fra det giftige vannet i det svart-hvite huset.
Det gir en pike tilbake synet. Yay!
HOUSE GREYJOY
Ramsay Bolton (Iwan Rheon) har et forretningsmøte med Lord Smalljon (Dean S. Jagger) fra House Umber, som er temmelig pragmatisk og ærlig. Han var ingen stor fan av salige pappa Roose. Your father was a cunt, and that’s why you killed him. I might have done the same to my father, if he hadn’t done me the favor of dying on his own. Dette gjør Ramsay så glad at han ikke klarer å undertrykke et frydefullt, lite smil.
Den offisielle historien er fortsatt at Roose ble forgiftet av fiender, noe Smalljon bare grynter likegyldig til. Sure. Lord Umber er urolig over horden av ville wildlings som er på vei til deres territorium. Ikke misforstå, han elsker å drepe wildinger, men det er litt for mange av dem nå. Så de kan hjelpe hverandre.
The colder it gets, the farther south those goat-fuckers will roam, og med Jon Snow foran dem kan de ta hele Winterfell. Lord Umber akter ikke å bøye knærne: I’m not kissing your fookin’ hand! Fook kneeling, and fook oaths! Som kompensasjon har Smalljon en presang til nye Lord Bolton. Hvis det er en jente, foretrekker Ramsay rødtopper. Selvfølgelig gjør han det. De er mangler jo sjel, akkurat som ham. Men Lord Umber har noe mye bedre. En liten gutt. Nice and young, the way Karstark likes them. Pedo-burn! Harald Karstark (Paul Rattray) reiser seg rett opp fra stolen, enten fordi han er dypt fornærmet – eller eventuelt for å ta en bedre titt på denne gutten.
Au, da. Vi skjønner umiddelbart hva som er i ferd med å skje så fort vi oppdager at den første «gaven» er wildling-barnevakten Osha (Natalia Tena), som vi ikke har sett siden sesong tre. Det betyr at sekk nummer to skjuler Rickon Stark (Art Parkinson)! Jøjje, puberteten har virkelig herjet med guttungen, som ser ut til å ha blitt rundt ti år eldre siden sist.
Ramsay er skeptisk over at denne tenåringen er lille Rickon, men Lord Umber har håndfaste bevis. Det avkuttede hodet til den stakkars direulven Shaggydog. Trist, men Ramsay er strålende fornøyd: Welcome home, lord Stark! Akkurat det trumfkortet han trengte, så dette vil eskalere fort.
CASTLE BLACK
Tilbake ved muren er det på tide for Jon å utføre henrettelsen av Ser Alliser Thorne (Owen Teale), Olly (Brenock O’Conner) og deres to kumpaner. Noe som dessverre fratar oss gleden av å oppleve øyeblikket Ser Alliser og Olly oppdaget at Jon Snow er livs levende igjen. Må innrømme at jeg føler meg litt snytt. Thorne er fortsatt klippefast i troen på at han gjorde det eneste rette: If I had to do it all over knowing where I’d end up, I pray I’d make the right choice again. Det er Jon også sikker på, men kan han si det samme selv? Man må nesten bare respektere Thorne, som tross alt er en mann av ære, stolthet og overbevisning.
Drittungen Olly ser like hatverdig ut som alltid, og Jon ser enda tristere ut enn vanlig. Og så dingler alle fire i repene. Ser Alliser Thorne er død. Nå som jeg endelig har lært meg å stave navnet hans, og all ting. Selv etter døden har Olly et irriterende oppsyn.
Deretter overlater Jon kappen sin og Castle Black til kompisen Edd: Wear it. Burn it. Whatever you want.
Nå som Jon har gjenoppstått fra de døde har han funnet det eneste smutthullet fra et langt liv som Nattvokter. My watch is ended, og det samme har episoden. En game changer (eller i det minste en «Game of Thrones»-changer), som muligens forklarer hvorfor ukens episode har tittelen «Oathbreaker» (en annen tolkning er at den er en referanse til Smalljon Umbers paktbrudd mot House Stark). Å ha vært død kan ha sine fordeler, og tillater Jon Snow å følge sin svarte skjebne utenfor muren – mens han forhåpentligvis leder det frie folket ut i krig. Synd han brant liket av Ygritte, hvis ikke kunne han kanskje overtalt Melisandre til å gjenopplive henne også. På tide å revurdere begravelsesritualene, nå.
Uansett solide saker, selv om dette for det meste var en oppbygging til større ting. Hvis denne sesongen følger i fotsporene til «Buffy» burde episode sju bli en musikalepisode, så det er jo noe å glede seg til. I mellomtiden kan vi fundere litt på hva Cersei pønsker på, hvorvidt høyspurven har klart å frelse tomskallen Tommen og om Tyrion noensinne vil klare å lære Grey Worm og Missandei hvordan man spiller «The Settlers of Catan». Vi snakkes neste uke, bare litt tidligere!
STERKESTE ØYEBLIKK: Henrettelsen av Ser Alliser Thorne og Olly, samt denne:
BESTE REPLIKK: I fought, I lost. Now I rest. Kort og konsist. Exit Ser Alliser.
KRISTOFER HIVJU-WATCH: Hivju stikker innom noen sekunder for å gjøgle med den lille penisen til Jon Snow.
FERSKE FOLK: Ser Arthur Dayne og Gerold Hightower forsvinner like fort som de dukker opp. Howland Reed er såret, men kan dukke opp i neste tilbakeblikk. Lord Smalljon Umber kommer med gaver og godt humør.
R.I.P: Direulven Shaggydog mister hodet. Eller eventuelt mister kroppen, og beholder hodet. Åpent for tolkning. Uansett død, dessverre. Flashback-Arthur Dayne får en dolk i nakken, og strupen kuttet. Olly, to kråker og Ser Alliser Thorne blir henrettet. Farvel, din gamle grinebiter:
MISSING IN ACTION: Vi har ikke sett snurten til Bronn og Petyr «Lillefinger» Baelish denne sesongen, så kanskje de har stukket av sammen. Sansa, Brienne og Podrick gjør seg klare til å ankomme Castle Black så fort Jon Snow har dratt videre til et helt annet sted. Kjempen Wun Wun er lei av å stange hodet i Castle Black-porten, så han venter utenfor. Daario og Jorah deltar i en spesialepisode av «Naked and Afraid», mens sandslangene svømmer sommerfugl videre hjem til Dorne. Meera furter fortsatt, og Hodor keeps on hodoring. Greyjoy-familien forbereder «velkommen tilbake»-fest for Theon, som gleder seg skikkelig til å se penis og pung igjen. Og kanskje litt til å se søsteren Yara.
SEX: Nix. Rent bortsett fra at Jon Snow viser stussen, hvis det er din greie (du kan ta ned hånden nå, Loras).
GØRR: Seks mann stryker med i flashbacksverdkampen mellom Ned Stark og Ser Arthur, med noen blodige strupekuttinger – men ellers fint lite grusomheter denne uken.
FORHOLDSVIS FUN FACTS:
Første gang siden på noen sesonger vi ser Daes Dothrak i åpningsanimasjonen.
Første gang siden «The Bear and Maiden Fair» at alle de gjenlevende i Stark-familien dukker opp i samme episode.
I slutten av sesong tre hevder Tywin Lannister at enhver mann som må si «I am the king» ikke er en ekte konge. I denne episoden sier Tommen disse ordene, akkurat som broren Joffrey før ham. Et hint om at Tommens hersketid snart er over?
Det er nå bare tre direulver (eller skrekkulver, som er den korrekte betegnelsen) igjen i live: Ghost, Summer og Nymeria. Sistnevnte har ingen sett siden sesong en.
Lyst til å bygge opp fysikken på nivå med The Mountain? Da bør du belage deg på å spise litt.
Har du lyst til å se Jon Snow i bedre tider, mens han synger til en veldig entusiastisk Ygritte? Selvfølgelig har du det:
En rask «Inside the Episode»:
KARAKTER: 8 av 10 bløte fryktfiser som diskret sniker seg ut fra maester Pycelles forskremte anus.
