Mirror, mirror on the wall, who’s the most depressing of them all?

Et godt tips ville vært engelske Charlie Brooker, som tidligere har stått bak blant annet satiresuksessen «Screenwipe» (som vår danske søsterblogg har tatt godt for seg).

Når han ikke sitter foran skjermen og med satirisk vidd og bitt refser tv- og nyhetsverdenen for å være fordummende og forsimplende, har han gjennom de siste årene også vist seg å være en fremragende manusforfatter.

I 2008 kom han med den oppfinnsomme horrorminiserien «Dead Set», en femdelers beretning om et zombievirus som sprer seg gjennom England – og til slutt ender opp hos deltakerne i Big Brother-huset.

Hans aller største tv-presatasjon er imidlertid «Black Mirror». Første sesong kom i desember 2011, og andresesongen ruller for tiden over skjermene i Storbritannia på Channel 4.

Rent strukturelt minner Brookers nyeste serie om en annen britisk miniserie, BBCs «Sherlock», ettersom også «Black Mirror» byr på tre episoder per sesong, og mer enn ett år mellom hver sesong.

Tematisk er imidlertid «Black Mirror» noe helt for seg selv. Channel 4 beskriver selv serien som «a twisted parable for the Twitter age», noe som egentlig er ganske treffende for de fem avsnittene som til nå er blitt vist for offentligheten.

Seriens aller første epiosde, «The National Anthem», er for eksempel en spydig kommentar til den stadig økende tv-voyeurismen i det vestlige samfunnet, der vi hele tiden vil se villere, dummere og mer grenseoverskridende ting på tv.

I episoden blir et medlem av konghuset kidnappet av en cyberterrorist. Kravet hans – selvfølgelig kringkastet via YouTube – er at den britiske statsministeren har sex. Med en gris. Direktesendt på tv. Hvis ikke blir prinsessen henrettet.

Andreepisoden er tilsvarende dyster: «15 Million Merits» føles som en oppdatert versjon av den klassiske 60-tallsserien «The Twilight Zone» (1959-1964). I et fremtidssamfunn som verken er steds- eller tidsdefinert, bor folk flest i små rom på fire ganger fire meter. Der har de tilgang på en seng, en vask og en kjempestor tv-skjerm som strekker seg over alle veggene. Dagen lang tvangsfôres de med talent- og realityprogrammer – og ingenting annet. De aller færreste har verken sett eller opplevd verdenen utenfor rommet.

Jobbene deres er å sykle på trimsykler, noe som belønnes med merits. Disse kan brukes til mat, spesielle tv-shows, og (spesielt) en rekke uviktige materielle og immatrielle goder.

Vi følger unge Bing, som mekanisk sleper seg fra én dag til den neste, inntil han en dag hører den vesle jenta Abi synge. Hennes guddommelige stemme får ham til å åpne øynene, for første gang på mange år føler han seg levende. Dette får ham til å bruke sine 15 millioner merits (arven etter broren) til å melde henne på det «X-Faktor»-aktige talentshowet «Hot Shots». Det er hennes – og hans – eneste mulighet il å unnslippe den forferdelige pedaltråkkingen.

Plottet i de tre neste avsnittene skal vi ikke avsløre her – men begge tar for seg lignende temaer der teknologiens synlige og usynlige grep om samfunnet løper som en rød tråd gjennom det meste.

«Black Mirror» er et dystert og ofte voldsomt deprimerende syn på vår voksende besettelse av teknologi og medier, der Brookers artige onelinere og ordspill fra blant andre «Screenwipe» og «Dead Set» er avløst av en nærmest bunnløs kynisme.

Mennesker er grunnleggende egoistiske og sjalu skapninger som frydes over andres motgang – som de gjerne forsterker for å sikre egen medgang. Tiår etter tiår, generasjon etter generasjon, forsvinner vi stadig lengre inn i våre duppeditter og dingser, mens vi glemmer hverandre og oss selv bak skjermene.

Det ville vært fristende å avfeie det hele som fri fantasi, hadde det ikke vært for at de uhyrlige fortellingene og plottvistene i serien har mer enn bare litt gjenklang i vår egen virkelighet. Realityprogrammene i «15 Million Merits», der det pekes fingre mot tjukke folk mens de sprutes vann på og får ansiktene stappet fulle av mat, er ikke så langt unna utleverende programmer som «The Biggest Loser». Eksibisjonisme og voyeurisme (og til og med utpressing) via YouTube – som i «The National Anthem» – er forlengst blitt hverdagskost.

«Black Mirror» framstår på én og samme tid som profetisk science fiction og et skremmende aktualitetsprogram – og det er på alle måter en god ting.

Andre sesong av «Black Mirror» ruller for tiden på britiske Channel 4. Første sesong kan kjøpes på DVD (for eksempel fra Play.com) – det er også mulig å se alle programmene som er sendt så langt gratis på tv-kanalens hjemmeside (men det krever registrering for førstesesongen, samt at du finner en måte å omgå regionssperren).