Sidens tidenes morgen har filmregissører verden over forsøkt å gjøre det umulige: Å spille inn en noenlunde smart fotballfilm. En spillefilm om verdens største sport på nitti minutter, som faktisk er like fengslende, spennende og engasjerende som spillet i seg sjøl.
Men selv om mange har forsøkt, har veldig få funnet løsningen på hvordan man skildre et spill som egentlig gjør seg best når man har totalt oversikt, gjennom en kunstart der nærbildene fremdeles regjerer.
Hvorfor det er slik kommer jeg tilbake til. Snart.
Uansett: Det finnes utvilsomt ett aspekt ved fotballen som i hvert fall britiske filmregissører er skråsikre på hvordan de skal skildre – hooliganismen. Den bølgen av filmer om fotballrelatert vold som har veltet over oss de siste ti årene, og kanskje først og fremst i første halvdel av 2000-tallet, har dannet en helt egen liten sjanger, faktisk like mye på grunn av den særegne estetikken som emnet i seg selv.
Man kan argumentere for at en film som «ID» fra 1995 – der en av politimennene som infiltrerer en voldsom gjeng med fotballfans får stadig større vanskeligheter med å skille mellom rett og galt – var starten på utviklingen. Eller til og med Alan Parkers «The Firm», med Gary Oldman i storform, fra 1989.
Samtidig er de filmene, rent estetisk, for mye barn av sin tid til virkelig å ha kunnet kickstarte sjangeren. Så kom Guy Ritchie og revolusjonerte, i hvert fall visuelt, den mannlige britiske filmen, og med det fikk subsjangeren hooliganvold muligheten til å utvikle sin form.
Mye av det som Ritchie bygde opp med «Lock, Stock and Two Smoking Barrels» og «Snatch» fikk på godt og vondt (ærlig talt mest vondt) sin naturlige fortsetning i hooliganfilmene som fulgte noen år etter årtusenskiftet.
Nick Loves «The Football Factory» var, gitt sine forutsetninger, en sjangerdefinerende film om kampen mellom Chelseas HeadHunters og Millwalls ukjente Bushwhackers. Mye av det som seinere skulle definere hvordan slike filmer skulle se ut fantes allerede her.
Lexi Alexanders «Green Street Hooligans» er et annet veldig typisk verk, selv om den har en uvanlig liten tvist i Elijah Woods amerikanske karakter som adopteres av en gjeng West Ham-fans. Noe som fungerer veldig godt.
Woods storøyde fascinasjon og skrekkblandede fryd føles ganske representativ for et amerikansk folk som i og for seg ikke har noen utbredt hooliganisme i sin idrettsverden, men har et veldig spesielt forhold til vold generelt (legg også merke til «Sons of Anarchy»-tøffingen Charlie Hunnam i en ledende rolle).
Sjangerens logiske høydepunkt kommer i «Rise of the Footsolider», Julian Gilbeys fortelling om Carlton Leachs reise fra fotballtribunen til toppen av Londons underverden, og filmens høydepunkt (eller hva man skal kalle det) finnes i dette veldig gufne og klaustrofobiske klippet der hooliganfilmens drøyeste knep tas til sin ytterste konsekvens.
Siden har det gått bratt nedover. «Green Street Hooligans» fikk en meningsløs oppfølger (og en til er planlagt å slippes seinere i år). «Awaydays» fra 2009 er trolig den mest tiltalende filmen i sjangeren ut fra et motemessig perspektiv (og svakest fra alle andre). Svinefine parkaser og anorakker, bra ansiktshår, knivskarpe frisyrer og passe slitne sneakers.
Da Nick Love i 2009 fulgte opp «The Football Factory» med en utvannet nyversjon av Parkers tidligere nevnte «The Firm» fantes det ikke mye igjen å fortelle. I den grad denne sjangeren i det hele tatt hadde noe særlig å si.
Se på bildene i denne saken. Bortsett fra et par tidsmarkører som plasserer dem i enten seint sytti- eller tidlig åttitall (så godt som alle hooliganfilmer foregår før Premier League gjorde britisk fotball mer stueren) kunne de ha kommet fra én og samme film.
Håndholdt kamera. Raske klipp. Skrikende menn. Dyre treningsjakker. Pumpende testosteron, burberrycapser og vilt oppsperrede øyne. Maskulinitet redusert til dyrisk koreografert vold.
Midt i filmene finnes det som regel et par øyenblikk av stillhet også. En kort pause for refleksjon. Der musikken stiler og et langt statisk slow motion-klipp smyger seg inn.
Med tanke på hvor lett denne noe overspente, men unektelige veldig effektive estetiske formelen har blitt skapt og kopiert: Hvorfor kan ingen finne en motsvarighet for spillet som denne «fansen» bruker som unnskyldning for volden?
Kanskje fordi kaos alltid er lettere å gjøre film av enn orden og mønster?
