– Det er forfriskende å se en serie som klarer å slå en balansegang mellom komikk og alvor samtidig som den gir en virkelighetsnær skildring av symptomene.

Det sier Mats (29) om den nye Netflix-komedien «Atypical», som har en hovedperson med en diagnose på autismespekteret.

Russisk-studenten, som ikke ønsker at vi bruker etternavnet hans i denne artikkelen, fikk diagnosen Asperger syndrom da han gikk i tredjeklasse på videregående. Det vil si at han var på samme alder som Sam i «Atypical» da han først måtte begynne å forholde seg aktivt til symptomene sine.

På overflaten representerer ikke serien noe nytt. Psykiatriske diagnoser har vært brukt som karakterskapende virkemiddel i alt fra «A Beautiful Mind» (paranoid schizofreni) og «Fatal Attraction» (ustabil personlighetsforstyrrelse) til «Rain Man» (autismespekterdiagnose) og «Silver Linings Playbook» (bipolar lidelse).

Stereotypier

Selv den sosialt klossete krigeren Drax fra «Guardians of the Galaxy»-filmene er ment å skildre en person som ligger på autismespekteret.

Men selv om film og tv har potensial til å ta opp tabubelagte temaer på gode måter, så har man også sett at film og tv har bidratt til å forsterke stereotypier om psykisk syke.

– Enten som dypt ulykkelige, potensielt voldelige eller begge deler, sier medieforsker, postdoktor og filmentusiast Thomas Wold.

Er disse skildringene dermed farlige? Og hvordan holder egentlig skildringen av autismespekter-diagnosen i «Atypical» seg opp mot erfaringene til en som selv lever med diagnosen?

«Aspie»

I «Atypical» blir Sam omtalt som autist, men mange seere vil nok likevel konkludere med at Sam er en såkalt «aspie». I amerikansk populærkultur omtaler ofte personer med diagnosen enten seg selv eller andre som «aspies» – en forkortelse for Asperger syndrom som er ladet med like deler fleip, fakta og selvironi.

Det er først og fremst gjennom utallige skildringer på film og tv de siste tiårene at mange av oss har dannet en oppfatning av hvordan det er å leve som «aspie». Fra Saga Norén i «Broen» til Sheldon i «Big Bang Theory» og Sherlock Holmes i «Sherlock».

.

Her er følsomme og mindre følsomme tolkninger om hverandre, med ulik grad av forpliktelse til sykdommen de skildrer. «Broen», for eksempel, har i all hovedsak vært hyllet for en konsistent og troverdig framstilling av Asperger, selv om manusforfatterne møtte kritikk etter andre sesong.

Kanskje fordi det ikke finnes noe entydig etisk regelverk for fremstilling av mentale helseproblemer i film og tv, viser forskning nedslående tendenser i skjermunderholdningen: Den i all hovedsak negative fremstillingen av mentalt syke bidrar til å stigmatisere dem som har slike lidelser.

– Dette utgjør et voldsomt stigma for personer som allerede sliter med at det er lite allmennkunnskap om tilstanden deres. Også de mer sympatiske fremstillingene har en tendens til å fremstille psykisk syke som ensidig ulykkelige, sier Wold.

.

La oss oppklare en ting: Asperger syndrom og det diagnosemanualen DSM-5 kaller atypisk autisme, befinner seg på samme spektrum.

Det betyr at diagnosen Asperger syndrom, så vel som barneautisme, atypisk autisme, eller sjeldnere varianter som Retts syndrom, alle tilsynelatende har opphav i den samme nevrobiologiske utviklingsforstyrrelsen (her strides fortsatt de lærde).

Selve grunnlaget for å sette en diagnose på autismespektrumet avgjøres likevel ikke av konkret innsikt i hjernens biologi, men på bakgrunn av atferdsmønstre og væremåte. Det betyr at det forekommer store variasjoner i livsutfordringene til en person på autismespekteret – samt hvordan diagnosen arter seg utad.

Det er dermed ikke rart at betegnelsene «autisme» og «asperger» ofte forveksles eller omtales i tospann.

I tilfellet Sam fra «Atypical» blir det heller ikke konkretisert nøyaktig hvor på spektrumet han befinner seg – er det nærmere Asperger syndrom eller nærmere atypisk autisme? – og det blir dermed opp til publikum å avgjøre etterhvert som handlingen skrider frem.

Atypisk tv tar utypisk ansvar

Det er en grunnene til at «Atypical» kan stå som et eksempel på hvordan skildring av psykisk sykdom på tv bør gjøres.

– En av tingene som gjør «Atypical» til en bedre skildring av diagnosen enn i for eksempel «Sherlock», er at det i «Sherlock» aldri blir spesifisert hvilken diagnose han har. Det resulterer i at filmskaperne tar seg friheter med hvordan han blir presentert, sier «aspien» Mats.

– I «Atypical» blir det tydelig uttalt hvilken diagnose hovedpersonen sliter med, og de forplikter seg dermed til en mer nyansert skildring, mener han.

For Mats har serien funnet en riktig – og viktig – balanse. Han peker først og fremst på valget av sjangeren dramakomedie, som han mener åpner flere muligheter for å illustrere ulike sider av diagnosen. For slik er det jo – noen situasjoner må man bare le av nettopp fordi det ligger et alvor i bunnen.

Men aller viktigst: Skaperne av «Atypical» har påtatt seg et sjeldent ansvar gjennom å være tydelige.

Her er Mats inne på det vi kan kalle stridens kjerne: Heller ikke serier som tidligere nevnte «Broen» nevner hovedpersonens diagnose eksplisitt. Det har i flere tilfeller resultert i øyeblikk hvor symptomene til politietterforsker Saga Norén reduseres til comic relief – scener hvor man snarere ler av henne, og ikke med henne.

Også i «Atypical» kunne de tonet ned komikken noe, mener Mats – selv om den jevnt over treffer høyst gjenkjennelige punkter i egne opplevelser.

– Jeg kjenner meg for eksempel mye igjen i samtalen mellom Sam og hans far, når jeg ser farens til dels skuffede og sårede reaksjoner på Sams respons. Det kan jeg relatere til selv også, at man ikke gir de reaksjonene eller den responsen som folk forventer – eller ønsker, sier han.

Det alle andre forstår

Om man skal trekke opp en hovedlinje mellom alle autismespekterdiagnoser, forklarer Mats, er det den manglende forståelsen for sosiale koder som er gjennomgående.

Det å tolke kroppsspråk, tonefall og humor – som for eksempel ironi eller sarkasme – representerer utfordringer for alle som befinner seg på autismespektrumet.

– Dette med å fornærme folk uten å mene det, noe Sam gjør mye av, er jo ett eksempel. At han tar ting bokstavelig er et vanlig trekk ved diagnosen, noe som fører til misforståelser. Eller da at man i verste fall fornærmer folk, sier han.

Siden det vi mennesker sier og det vi mennesker gjør ofte er to veldig forskjellige ting, betyr det i praksis at vi fører to språk samtidig. Der vi som er «typiske» lærer det andre språket automatisk gjennom sosialisering i barndommen, må personer som Mats gå aktivt inn for å lære det – som om de sosiale spillereglene er et pensum som må pugges.

.

– Med Asperger syndrom kan man havne i situasjoner der man forsøker å kommunisere eller være utadvendt, men hvor man hele tiden har i bakhodet at noe med interaksjonen ikke stemmer. At man er for «lite» eller at man ikke er helt på bølgelengde, sier han.

Han trekker spesielt frem én scene fra «Atypical», som for det «typiske» publikum kan fremstå rørende i all sin melodramatikk, men som for det «atypiske» publikum kan oppleves bagatelliserende:

– Dette skjer på slutten av første episode, når Sam drar hjem og møter typen til søstra, som prøver å trøste Sam med å si at «ingen av oss er normale». Det er kanskje en fin replikk for resten av publikum, men man bør etter min mening ikke prøve å normalisere symptombildet med mindre man selv har diagnosen. Akkurat den replikken frustrerte meg, jeg tolket den som at han indirekte hevdet å forstå Sams situasjon, sier han.

.

Likevel fremholder Mats at serien er gjennomgående nyansert og troverdig i sin fremstilling av livet med en autismespekter-diagnose, takket være jordnære eksempler på de ulike symptomene.

Noe som ikke akkurat kan sies å være regelen for skildringer på tv.

– Ett av de konkrete trekkene jeg kjenner meg igjen i fra «Atypical», og som har en tendens til å bli blåst veldig opp i mange skildringer av diagnosen, er hyperkonsentrasjonen. Det blir altfor ofte fremstilt som en slags intelligensens gave, men i «Atypical» blir det heller illustrert gjennom at Sam går og grubler på et ord (twat, red.anm.) og plutselig roper det ut i feil sammenheng, sier han.

Merk: Mats hemmeligholder ikke diagnosen sin i hverdagen, men ønsker av yrkesmessige årsaker ikke å fremstå med fullt navn (merk også at denne merknaden tjener som et godt eksempel på hvorfor storsamfunnet trenger mer nyansert kunnskap om psykiske lidelser).

Kan glorifisere

Man kan selvfølgelig problematisere den nye bølgen av film og tv for å glorifisere psykiske lidelser – at skildringene av for eksempel Saga Norén fungerer fordi trekkene ved Asperger-diagnosen presenteres som svært nyttige for jobben hennes, og dermed gjør henne til en slags superetterforsker.

Det samme gjelder Carrie Mathison i «Homeland», som avslører et terrorkomplott mens hun er i den maniske fasen av en bipolar lidelse, type 1. Som filosof og direktør for den danske filmfestivalen «Don’t Fear the Weird» sa til Information:

– I disse eksemplene er de gode på det eksisterende samfunnets premisser. Så får du for eksempel en ekstra god politimann eller matematiker på grunn av, ikke på tross av sin sykdom.

Det er et legitimt poeng – men det er også noe film- og serieskaperne i større grad ser ut til å bevege seg bort fra. Og som filmskribent Ester Berger poengterer i sin omtale av tv-serien «Black Box» for nettmagasinet New Republic: Det er strengt tatt bedre at vi får se psykisk syke superhelter på skjermen, enn at de psykiske lidelsene blir forbeholdt pappskiveroller som kriminelle, ulykkelige eller voldelige.

«Atypical» er et eksempel på en tv-serie som omgår denne anklagen. Og tro det eller ei, den lille filmnasjonen Norge har markert seg vel så tydelig i det internasjonale terrenget.

Her på berget har den rå og ærlige skildringen av Evens bipolare lidelse i tredje sesong av «Skam» høstet mye oppmerksomhet – og offentlige takksigelser.

Reaksjonene på fremstillingen av Evens diagnose var i det hele tatt mange og ektefølte:

Et annet eksempel er Netflix-aktuelle «To the Bone», som vi har skrevet om tidligere. Serien, som skildrer en ung jente med spiseforstyrrelser, har blitt både hyllet og utskjelt for sin tilnærming til problematikken.

Om «To the Bone»-premieren uttalte blogger Linnea Myhre på daværende tidspunkt til Filter:

– Forhåpentligvis vet filmskaperne hvordan det skal formidles på en best mulig måte, slik at de kan lage underholdning kombinert med folkeopplysning. Det trengs.


BONUS: Fem gode skildringer av psykisk sykdom på film!

Anbefalt og kommentert av Thomas Wold.

HARVEY (1950):
Den hjertevarme komedien «Harvey» så jeg i ung alder, og her var det noe som traff. En vimsete middeladrende mann utvikler et nydelig vennskap med en omsorgsfull ånd som har tatt form som en to meter høy kanin. Det er en sprø og absurd komedie, men tar også opp hvem som har rett til å bestemme hva som er riktig i egen tankeverden.

ANGEL BABY (1995):
Dette er en følsomt skildret film om et kjærlighetsforhold mellom to personer med trøblete diagnoser. Filmen tematiserer blant annet deres sterke ønske om uavhengighet fra behandlere, og om å klare seg uten medisiner.

DONNIE DARKO (2001):
«Donnie Darko» handler om en ung gutt som strever med å finne mening i samtidens strenge normer og forenklede forklaringsformer. Men den kan like gjerne leses som en slags science fiction, eller magisk realisme, som tematiserer metafysikk og tidsreiser. Men hovedpersonen hallusinerer riktignok – og får gjennom hallusinasjonene inspirasjon til å gjøre det som for andre fremstår som meningsløst hærverk, men som for ham har stor symbolverdi. Jeg vil nødig ”spoile”, men et viktig tema i filmen er hvordan hovedpersonen mener at han redder livene til familien sin ved å begå selvmord.

GJØKEREDET (1975):
«Gjøkeredet» trekkes ofte fram i slike sammenhenger, men den handler egentlig ikke om psykiske lidelser som sådan, men om å gjøre opprør mot et autoritært minidiktatur på sykehuset. Både pasienter og ansatte er jo sprøyte gale, og den eneste fornuftige personen er en voldelig småkriminell – «Gjøkeredet» forfekter et viktig budskap om hva vi definerer som normalt.