Talkshowhistorien er full av små morsomheter og passe hyggelige stunder, men de virkelig oppsiktsvekkende og fengslende øyeblikkene er det temmelig langt mellom. Heldigvis lever vi i internettets tidsalder og har grei tilgang på flere av disse tidløse perlene.
Av hensyn til de leserne som verdsetter en essayistisk tone og personlig innfallsvinkel, starter denne artikkelen her hjemme med et personlig minne fra 1999 og noen nikk til Thomas Seltzers talkshow «Trygdekontoret». Dere som ikke har tid til sånt, kan bare hoppe rett til første mellomoverskrift, og historien om Norman Mailers opptreden hos Dick Cavett.
Men altså, for å begynne med noe mange sikkert husker: Aune Sand i røde skinnbukser som åpna champagne og deklamerte et erotisk dikt til «kvinnen» på Skavlans «Først & Sist» i 2006. Veldig flaut, syns nok de fleste, men også vanskelig å rive seg løs fra.
Nevnte «Trygdekontoret» brukte en halvtime for et par år siden på pinligheter fra norsk tv, og der valgte hun morsomme forfatteren Agnes Ravatn seg en annen fjernskamklassiker fra Skavlans program – nemlig Ari Behns tirade på svensk mot Carl Erik Grimstad i 2009.
Mitt eget Skavlan-minne er fra 1999, med Georg Johannesen. Han var invitert fordi han hadde gitt ut diktsamlingen «Ars Vivendi, eller de syv levemåter», som hadde fått ganske mye oppmerksomhet, 44 år etter forløperen «Ars Moriendi».
Jeg husker ingenting om de andre gjestene og ingenting om hva Johannesen sa om diktene sine. Det jeg husker er det som skjedde i overgangen mellom intervjuet av forfatteren og den delen der alle gjestene skulle være med. Skavlan vendte oppmerksomheten til en forsidesak fra Dagbladet som hadde med sex å gjøre og ville ha Johannesen med i den utvida samtalen. Det gikk bare sånn passe:
Johannesen: Selv Skavlan må forstå at voksne mennesker ikke diskuterer tabloidenes forsider!
Det utbruddet og den korte stillheten som fulgte ble jeg ganske fascinert av, fordi det var nytt og ukjent for meg det som skjedde, at en gjest ikke ville følge reglene i talkshowspillet. Det var utenfor manus og det skapte et spontant dramatisk øyeblikk som man ikke ser så mange av på skjermen. Det var bra tv.
Likevel – i talkshowhistorien er ikke utbruddet til nå avdøde Johannesen mer enn en liten kuriositet. De virkelig store sammenstøtene og minneverdige øyeblikkene har funnet sted i talkshowets hjemland, USA. Da tenker jeg ikke på velregisserte «skandaler» som Drew Barrymores og Courtney Loves puppeblotting på Letterman – hvis det er tv-drama så er WWE sport – men på øyeblikk med ekte nerve og uforutsigbarhet.
Takket være YouTube kan hvem som helst av oss i dag dukke ned i de historiske høydepunktene. Her er et sammendrag av mine tre favoritter:
The Dick Cavett Show, ABC, 15. desember 1971
Medvirkende: Dick Cavett, Gore Vidal, Norman Mailer, Janet Flanner
Gore Vidal og Norman Mailer hadde i mange år hatt et anstrengt forhold. De var blant de mest kjente i den nye generasjonen amerikanske forfattere som begynte å gi ut bøker rett etter 2. verdenskrig, og Vidal hadde skrevet flere essayistiske anmeldelser av Mailers bøker, der små mengder ros var blanda ut med ganske hard kritikk.
Mailers debutbok fra 1948, «The Naked and the Dead», var i følge Vidal «A clever, talented, admirably executed fake», overbefolka av «made-up, predictable characters taken, not from life, but from the same novels all of us had read» mens essaysamlingen «Advertisements of Myself» fra 1959 ble kritisert for å være pompøs og uklar:
Mailer is forever shouting at us that he is about to tell us something we must know (…) when he does approach a point he shifts into a swelling, throbbing rhetoric which is not easy to read but usually has something to do with love and sex and the horror of our time and the connection which must be made between time and sex.
Og da Vidal noen år seinere i The New York Review of Books sammenlikna Mailer med Charles Manson, med referanse til kvinnesynet i Mailers bøker men også som en dårlig skjult hentydning til en stygg episode i 1960 da en rusa og psykotisk Mailer knivstakk kona si, var tonen satt for det som skulle bli et av de mest oppsiktsvekkende programmene i talkshowhistorien.
Da Norman Mailer kom inn i studioet, med nevene knyttet og i været, som en tungvektsbokser, satt allerede Gore Vidal der, sammen med programlederen Dick Cavett og The New Yorker-skribenten Janet Flanner. Mailer hadde drukket, skrev han seinere, og nekta å ta Vidal i hånda. Etter en kort utveksling av syrligheter, dro Mailer fram anmeldelsen fra The New York Review of Books og ville ha Vidal til å lese det han hadde skrevet.
Mailer: We all know that I stabbed my wife years ago, we do know that, Gore. You were playing on that.
Vidal: Let’s just forget about it.
Mailer: You don’t want to forget about it. You’re a liar and a hypocrite. You were playing on it.
Så fulgte en replikkduell mellom de to forfatterne om hvem som hadde det laveste intellektuelle nivået, før Janet Flanner brøt inn:
Flanner: Not only do you insult each other, not only in public, but as if you were in private. That’s the odd way …
Mailer: It’s the art of television, isn’t it?
Etter litt småkrangling mellom Mailer og Flanner, meldte programlederen seg på:
Cavett: If you make history here by punching a lady …
Mailer: I guarantee you I wouldn’t hit any of the people here, because they’re smaller.
Cavett: In what ways?
Mailer: Intellectually smaller.
Dette ga Cavett sjansen til å spørre Mailer om han ville ha flere stoler for å få bedre plass til egoet sitt, og en verbal fektekamp seinere:
Mailer: Why don’t you look at your question sheet and ask a question?
Cavett: Why don’t you fold it five ways and put it where the moon don’t shine.
Kort etter snudde Mailer stolen vekk fra Vidal, Flanner og Cavett, og mot publikum, med et oppgitt spørsmål:
Mailer: Are you all really, truly idiots or is it me?
Stemmer fra publikum: You.
Epilog: I ettertid kom det fram at Mailer hadde skalla til Vidal i garderoben like før programmet begynte. Seks år seinere, og kort tid før de to begynte å vise tegn til forsoning, fikk feiden en typisk avslutning. På en fest i New York slo Mailer ned forfatterkollegaen, som liggende på gulvet fikk det siste ordet: «Once again words fail Norman Mailer.»
Late Night with David Letterman, NBC, 31. juli 1987
Medvirkende: David Letterman, Harvey Pekar
Tegneserieforfatteren Harvey Pekar var på Letterman åtte ganger, de fleste av de på slutten av 1980-tallet. Med «American Splendor» var han den første til å publisere tegneserier om sitt eget liv, og han gjorde det på en måte som ga ham noen lojale lesere og tiltrakk oppmerksomheten til Letterman, selv om salgstallene ikke var så store. Talkshowopptredenene ble skrevet inn i serien, og ganske så presist også ser man når man sammenlikner dialogen i de fine serienovellene med youtubeklipp.
Det var tydelig at Pekar hadde et temmelig konfliktfylt forhold til talkshows. På den ene siden fikk han sjansen til å drive reklame for serien sin og tjene noen ekstra dollar, på den andre siden likte han ikke det overflatiske og substansløse ved programmene. Det ble det noen trefninger av, men Pekar var kjapp i replikken, og kjemien med Letterman var god. Dessuten var duellene mellom de to underholdende tv, og derfor fortsatte programlederen å invitere Pekar jevnlig, helt til tegneserieskaperens kritikk av NBCs eiere General Electric i beste sendetid ble så besk at kanalen ga ham karantene.
Før det rakk han imidlertid å gjøre Lettermans «Late Night» siste dagen i juli 1987 til en talkshowperle, som kort tid etter ble gjengitt i «American Splendor»-historien «My Struggle With Corporate Corruption and Network Philistinism» og seinere ble dramatisert i filmen «American Splendor» fra 2003.
At Pekar hadde sine egne planer for kvelden ble klart allerede de første sekundene, da han rusla inn i studiospotlighten og kameraet med en trøye med påskriften «ON STRIKE AGAINST NBC». De første minuttene av samtalen var standard talkshow, riktignok mer direkte, mindre høflig og morsommere enn det som er vanlig, og på youtubeklippet ser man en Letterman som ler og er i strålende humør. Når praten kom inn på et tilbud Pekar hadde fått om sitt eget talkshow, forklarte han hvorfor det aldri kommer til å skje:
Pekar: You get co-opted, you can’t do anything serious, it’s a drag to go on night after night doing simple-minded bullshit.
Letterman hadde flere spørsmål om talkshowtilbudet, men Pekar avfeide det som kom og begynte å prate om NBC-eier General Electrics ulovligheter, brudd på arbeidsmiljølovgivning og generelle antisosiale virksomhet. Flere forsøk på å avbryte utlegningen og få serieskaperen tilbake i talkshowsporet mislyktes, tonen ble stadig skarpere og det som begynte som et talkshow og fortsatte som en politisk appell, utvikla seg til skolegårdskrangling:
Pekar: Robert Wright tried to make people join a PAC!
Letterman: Harvey, I’m going to ask you something…
Pekar: I’m doing my thing so hell with you.
Letterman: You’re a guest in my house, so shut up.
Pekar: This ain’t your house.
Letterman: You show up, you sneeze in the hors d’ouvres…
Pekar: This ain’t your house, where’s the mailbox, where’s the hors d’ouvres?
Programmet endte med buing fra publikum og gestikulering og grimaser fra Pekar.
Epilog: Sju år seinere, i 1994, var Pekar på Letterman for siste gang. Letterman introduserte ham som «one of the sweetest guys I know», og denne gangen var det ingen opprør mot regien, bare lun humor og god stemning. En replikkveksling mot slutten av denne siste opptredenen satte et passende punktum:
Letterman: If you ever come back, and I’m not saying that you will, just a little tip: If you’re gonna be on talkshows, you gotta have something to talk about. You didn’t really say anything.
Pekar: Well, you don’t say anything, either. This is a nowhere show, man.
Sonya Live in L.A., CNN, 6. april 1988
Medvirkende: Sonya Friedman, James Brown
Den 5. april 1988 ble James Brown pågrepet av politiet, blant annet for å ha slått kona Adrienne Lois Rodriguez og skutt etter bilen hun satt i. Foranledningen var i følge Brown en krangel som begynte med at hun ikke ville bli med på Brasil-turneen han skulle ut på. Soulgudfaren var inne i en periode med misbruk av PCP, dopet med det villedende tilnavnet «englestøv», som er kjent for å kunne fremkalle hallusinasjoner, sinnsforstyrrelser og voldelig oppførsel.
Dagen etter pågripelsen ble Brown intervjua av psykologen og talkshowverten Sonya Friedman i programmet «Sonya Live in L.A.». Programmets motto var «intelligent talk for intelligent people», og befant seg i den tyngre enden av talkshowsjangeren. Friedman var, blant annet gjennom bokutgivelser, kjent som en veltalende forkjemper for kvinners rettigheter. Brown var løslatt mot kausjon, og stilte til intervjuet over link fra et studio i Atlanta, i en kremgul dress og sprudlende humør.
Friedman: How did all of this trouble begin?
Brown (synger): Livin’ in America … hahahah! Something wrong?
Friedman: Nothing wrong at all, you’re not in any difficulty, but you’re out on bond.
Brown: No, I’m not.
Friedman: Have all the charges been dropped?
Brown: Yeah, I’m out on love.
Etter litt nonsens og en tirade på lommeparlørportugisisk, som hadde lite med intervjuerens spørsmål å gjøre:
Brown: I’m concerned, cause there’s nothing wrong.
Friedman: And what are you going to say to your fans when they ask you some questions about it?
Brown: I’m gonna say: «I feel good! Papa’s got a brand new bag! It’s a maaan’s world!»
Noen eggende hoftebevegelser, litt roping og overhøring av spørsmål seinere:
Brown: I’m single! I wanna mingle!
Friedman: You wanna mingle?
Brown: Yeah.
Da Brown så, etter litt informasjon om egen tiltrekningskraft (look good, smell good, feel good, make love good), gikk seg fast i en utlegning om et adventistblad han var involvert i, var det på tide å runde av:
Friedman: James, we wanna thank you for being with us …
Brown: Wait a minute! I just got here!
Friedman: Oh, is there any more you wanna say that we haven’t heard?
Brown: Yeah, I wanna say a lot of things!
Friedman: OK, go ahead.
Brown: I love you! I love America! I love everybody! I feel gooood!
Det kunne vel vært en avslutning, men i et av de mest bisarre kjendisintervjuene som er sendt på tv gjensto fortsatt klimakset. Og selv om Brown den dagen for mer enn 30 år siden ikke så ut til å trenge så mye hjelp for å dra i gang showet, var det Friedman som med sin spontane punchline ga seansen en dybde og en finish som man eller bare ser i de beste tv-seriene:
Friedman: It sounds to me as you’re not troubled by any of this at all.
Brown (synger): This is a maaaaan’s world!
Friedman: Thanks for reminding us of that. Every once in a while, we forget.
Denne artikkelen sto opprinnelig på trykk det rykende ferske Rocky-bladet som endelig er tilbake i bladhyllene. Løp og kjøp!
