Det programmet der fattige familier blir påspandert nytt hus av en kjekk programleder som kaller dem buddy, etter at det forrige huset ble ødelagt av storm? Nei, det har jeg faktisk aldri grått av.

Jeg gråt ikke av «50/50» heller, den var bare teit. Og «Breaking the Waves»? Nei, faktisk ikke.

Men ellers har jeg en veldig lav gråteterskel. Visse filmer hulker jeg imidlertid mer av enn andre. Her er de fem som topper min egen, høyst personlige og ikke på noen måte universelle liste. To temaer skiller seg ut: Dyr og outsidere.

Ja, eneren er overraskende. Jeg vet.

5. BAMBI (REGI: WALT DISNEY OG DAVID HAND, 1942)

«Bambi» er den harde, no-nonsense-introduksjonen til livets harde skole. Å spise eller å bli spist. Bambi er en ung, vinglete rådyrkalv som tidlig får erfare menneskets fæle likegyldighet. Han bevitner hvordan hans egen mamma blir skutt av en jeger.

Scenen er ytterst effektiv, man får aldri se selve drapet – bare høre skuddet og se Bambis hjerteskjærende reaksjon. Etter at jeg så denne filmen har jeg aldri kunnet spise rådyrkjøtt, noe jeg trolig deler med veldig mange andre «Bambi»-elskere verden over. Filmens femteplass på listen skulle forresten også kunne blitt delt med «Dumbo», en annen Disney-film med en dyreunge i hovedrollen, som også opplever menneskenes potensielle ondskap allerede i en av filmens tidligste scener. Kanskje finnes det en kobling til listas førsteplass her? Jeg vet ikke, jeg vet bare at det tvilsomt om jeg klarer å se disse filmene uten lommetørkle.

4. ELEPHANT MAN (REGI: DAVID LYNCH, 1980)

Alle som noensinne har følt seg utenfor, som at man ikke riktig hører hjemme noe sted, har en venn i David Lynch og i Merrick – mannen som er født med en ekstremt deformert kropp og vansiret ansikt. Så deformert at han vises fram på sirkus og utsettes for både mishandling og overgrep inntil han endelig får en viss aksept gjennom et lite knippe menneskers godhet. Men da er det for sent. Og på dette tidspunktet har man i stor grad gitt opp menneskeheten, som virker å ha en innebygd og nedarvet drift til å lynsje outsidere.

3. BILLY ELLIOT (REGI: STEPHEN DALDRY, 2000)

Okei, denne her skammer jeg meg litt over. Det er alltid ekstra slitsomt når man føler seg manipulert, når filmskaperne vet nøyaktig hvilke strenger de skal spille på. Strykere, nostalgi, alle de vanlige knepene. Men det er noe i farens blikk, når han ser sønnen i voksen alder hoppe ut på scenen som en vidunderlig, guddommelig, sterk og stolt ballettsvane. Farens arbeiderklassetårer der, stoltheten – herregud, stoltheten. Ja, det er noe jeg potensielt kan gråte av bare ved å tenke på det. Pompøs musikk og alt annet til tross – her finnes flust av ekte følelser.

2. MASK (REGI: PETER BOGDANOVICH, 1985)

Det har ingenting med jenta eller den påfølgende kjærlighetshistorien å gjøre. Jeg gråter imidlertid når folk lykkes mot alle odds, og lykkes i å formidle disse enkle seiersfølelsene til meg – som så tar overhånd og omvendes til gråt. Jeg gråter når Rocky Dennis tar studenten og motorsykkelgjengen står der og heier på ham.

1. KING KONG (REGI: PETER JACKSON, 2005)

Nei, jeg hadde heller ikke trodd at Peter Jacksons tre timer lange eventyrfilm om en gigantisk ape skulle vise seg å bli filmen som mer enn noen annen fikk meg til å forlate kinosalen med rødsprengte øyne – men det er faktisk sannheten. Jeg så den til og med to ganger på kino. Begge gangene gråt jeg konstant under filmens siste time. Nei, ikke gråt – hulket høylytt. Fra og med det tidspunktet der det blir klart at primaten ikke kommer til å overleve. At hans rene, rake og dyriske instinkter (kjærlighet! beskyttelse! overlevelse!) ikke hører hjemme i vår verden. Alt han vil er å sitte på en klippe og se på solnedgangen. Men mennesket kan ikke tillate dette. Jeg gråter. For apen, menneskeheten og kjærligheten.