Tv 2 bør starte med politiske debatter igjen. Det er ikke ment som et strategisk råd, jeg har ingen anelse om det ville vært lønnsomt for kanalen. Kanskje det ville vært et gigantisk pengesluk. Men de burde prøve allikevel.

Da kanalen var i ferd med å bestemme seg for å ta «Tabloid» av lufta på hovedkanalen, om lag et år etter at «Holmgang» hadde sin siste sending, var begrunnelsen at politiske tv-debatter var et utdatert format: «Tradisjonell debatt finner du nesten ikke på TV lenger. Den tradisjonelle debattformen med fem-seks gjester i studio er utdatert, men aktualitet og samfunnsdebatt er ikke utdatert. Den sjangeren skal vi absolutt jobbe videre med», sa kommunikasjonsdirektør Rune Indrøy i TV 2 til VG den gang. Det er godt mulig at han fremdeles har rett i at de har lite å tjene på tradisjonelle debattprogrammer og at det fremdeles er knapt med ressurser, men løftet om å videreutvikle samfunnsdebatt-sjangeren står det nokså skrint til med.

Utover Kristiansen & Strand, denne politiske Muppets-balkongen som durer og går i fred og fordragelighet fredager på Nyhetskanalen, er det fint lite som tyder på en vilje til å prøve ut og kultivere nye debattformater. I 2010 sa daværende nyhetsdirektør i TV 2, Kjell Øvre Helland, at de store TV-debattenes tid var over, at samfunnsoppgaven ble ivaretatt gjennom andre programkonsepter og nisjeprodukter. Mon det. Det høres mer ut som et argument som har oppstått på grunn av skrinne budsjetter snarere enn på grunn av noen vesentlig endring i offentligheten. Vi har fremdeles viktige felles temaer å diskutere på TV i Norge, ikke bare i valgår.

Debattomrommet hos TV 2 inntraff på et uheldig tidspunkt. I samme periode som hovedkanalen deres har vært debattfri, har NRK også sett seg nødt å slanke sin debattsatsing. Perioden sammenfaller også med styret til en flertallsregjering der det plutselig kan gå bortimot 80 dager mellom hver gang statsministeren stikker innom Stortinget. På toppen av alt har det siden i fjor sommer vokst fram en slags nasjonal ambisjon om å løfte frem flere debatter, flere synspunkter og du kan resten av regla på rams.

Det er ikke sunt at det bortimot er et politisk monopol på norske skjermer akkurat nå. Når Erik Wold sier at «Debatten er over for denne gang» hver torsdag på NRK1, er utsagnet litt sannere enn det burde vært. TV 2 burde kunne utfordre NRK på debatt, det hadde ikke trengt å bli som med «Tabloid» og «Holmgang», hvor de to store kanalene sendte nærmest identisk like debattprogrammer med en times mellomrom.

Det er ikke sånn at «Debatten», «Aktuelt» og «Dagsnytt 18» dekker over alt som er å diskutere i Norge (selv om «Dagsnytt 18» gjør et heroisk forsøk). Tvert imot, feltet for hva som blir vurdert som «aktuelt nok» for de brede tv-debattene på NRK, er nokså snevert. Ofte begrenser stofftilfanget seg til hva vi føler at vi kan stille rikspolitikerne våre til ansvar for og hva de ser seg i stand til å krangle om. Det innebærer at en rekke saker er for små, og at en rekke saker på en måte blir for store, preget av en tungrodd konsensus.

Her tror jeg TV 2 kunne spilt en rolle.

Ett eksempel på en type debatt som blir vurdert som for liten eller perifer, er diskusjonen som rullet i Stavanger Aftenblad for noen år siden om daværende Stavanger-ordfører Leif Johan Sevlands 21 styreverv, og hvorvidt disse spredte forpliktelsene og bindingene gikk utover hans forvaltning av ordførervervet. I 2007 gjorde alle styrevervene Sevland til landets best betalte politiker, men også til en kontroversiell figur i regionen. Beskyldninger om inhabilitet oppsto, blant annet i forbindelse med etableringen av tomtegiganten Forus Næringspark i Stavanger-området *.

Men nok om det. Poenget er uansett at Bergensbaserte TV 2 ideelt sett kunne sikta på å være en kjærkommen motvekt til den Osloprovinsielle ensrettingen av ordskiftet og nyhetsbildet som kan inntreffe i rikspressen og på NRK. De kunne for eksempel dratt større veksler på aktive og alternative avisoffentligheter som i Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad og fungert som et korrektiv når for eksempel Harald Stanghelle blir invitert litt for ofte til Dagsnytt 18. I stedet har de gitt selve innbegrepet på en kar som har klippekort til den hovedstadsproduserte debatten, Arne Strand, et eget program.

Et eksempel på det andre underskuddet jeg ønsker å peke på, savnet etter «store perspektiver», kom i Dagsnytt 18 denne uka, hvor SVs Snorre Valen tok til orde for å gjøre plass til litt større tanker i den norske politiske debatten. Han nevnte generøst nok både Audun Lysbakkens radikalisme og frp-er Ketil Solvik-Olsens kritikk av den norske pengepolitikken som eksempler på vidløftigheter som ikke får plass i dagligdebatten.

Det norske ordskiftet hadde blitt mer interessant om skråblikk på store konsensuspregete saker som den økonomiske handlingsregelen, statlig eierskap i Statoil og Telenor, utvinningen på norsk sokkel og norsk utenrikspolitikk hadde fått større armslag enn det som er tilfelle i dag. Ideelt sett ville TV 2, forholdsvis frie, franke og danskeide som de er, vært i en bedre posisjon til å utfordre den tverrpolitiske enigheten (les: sakene hvor Høyre og Arbeiderpartiet er enige) enn det man kanskje kan mistenke at NRK er disponert for.

Men skuffende ofte er det vi sitter igjen med, når lokalsakene og tankespinnet er redigert vekk, noe man kan kalle rikspolitisk mellomsnerk, et knippe uttværa debatter som går på repeat. For all del, de fleste diskusjonene som NRK tar opp er vesentlige på en eller annen måte, men det er også noe klaustrofobisk over rutinen og mønsteret de faller inn i. NRK trenger å bli utfordret på forvaltningen av norsk debatt på skjermen.

Jeg innser at det er en vrien oppgave, at det ikke er gjort i en håndvending for TV 2 å lage debattprogrammer som forsvarer sendeplassen sin i form av annonseinntekter. Som sagt, det er godt mulig at Indrøy og Øvre Helland har helt rett, og at TV 2 ikke lenger vil være i stand til å trekke store mengder seere til politiske aktualitetssendinger. Men om de skulle finne ut at de hadde ett forsøk i seg, ville jeg blitt takknemlig om de satte i gang nå.

 

Bonus:

For moro skyld har jeg bevilget meg selv en fantasillion danske Egmont-kroner og grublet opp noen mer eller mindre elendige programkonsepter for kanalen.

1. «FAKTA – Debattprogramet med three strike policy»: Om gjesten går rundt grøten på et direkte spørsmål tre ganger, eller blir tatt i løgn/grov faktafeil av et forsøksvist nøytralt dommerpanel (Lucy Smith i «Kvitt eller Dobbelt» møter «Faktasjekk»), får du rødt kort og blir utestengt fra resten av debatten. For å krydre stemninga kan det eventuelt vurderes om deltagerne skal bli sluppet ned fallemmer eller få en bøtte med slim i hodet om de blir tatt for virkelig grove feil.

2. «Mot røkla»: Et utspørringsprogram hvor én maktperson går opp mot alt som er: kommentariatet, journalister, politiske motstandere, folk som bare er folk.

Merk: Trenger forholdsvis jovial stemning for at programmet ikke skal bli helt uspiselig. Ordstyreren bør antageligvis alliere seg litt med den utspurte, og være en trivelig type. Utspørringspanelet kan derimot gjerne grise det til litt. Det er også mulig at den som blir utspurt kan ha hjelpemidler, som å utelukke en av utspørrerne eller ringe en politisk rådgiver underveis. Litt som en blanding av «Hardtalk» og hot seat-versjonen av «Vil du bli millionær».

3. «Der nokon burde bu, men det ikkje er til å tru»: Lokale og hete debatter sendt fra der de oppsto. Asyldebatt fra bygda der det er stor rift om det lokale asylmottaket. Debatt om oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen FRA Lofoten eller Vesterålen, monstermastdebatt på Hardangervidda – du skjønner tegninga. Programmene kjennetegnes av høy tenning, lav terskel og solide mengder hovedstadsforakt – unntatt lokaldebattene fra Oslo, da, hvor raseriet vender seg mot distriktspolitikere i stedet.

4. «Dokument NÅ»: En krysning mellom vanlig paneldebatt og gravereportasje . Under debattprogrammet vises det her og der små reportasjer med avsløringer som politikere ikke er blitt brifa om på forhånd og som de dermed blir nødt til å reagere på uten filter. Kan på sitt beste og verste sikkert vekke assosiasjoner til øyeblikkene i Ricki Lake eller Jerry Springer hvor programlederen avslører at kjæresten som gjesten har vært notorisk utro mot, har hørt hele programmet bak et tynt forheng og nå er på vei inn i studio for å gi deng.

5. «Lønseth og Staff»: Knallhard justispolitisk sluggerdebatt hvor den fremtidig tidligere statssekretæren Pål Lønseth og Tor Erling Staff behandler asylpolitikk, strafferammer og kriminalomsorg på nådeløst og ekstremt høylytt vis. Staff kan eventuelt byttes ut med Anne Holt eller en kjendisadvokat, for eksempel Jon Christian Elden. Om ratingene faller kan de vurdere å dra inn Bauge.

 

* Det er påfallende at en sak hvor Norges best betalte politiker blir beskyldt for et alvorlig tilfelle av samrøre knapt nok blir registrert i riksmediene. Sammenlign for eksempel med ettersynet og oppvasken som er varslet på regjeringsplan i kjølvannet av Lysbakken-saken. Sevland-saken er på ingen måte unik og det er delte meninger om han har gjort noe som helst galt, men kanskje nettopp derfor er den vesentlig, den er et iøynefallende og godt eksempel på forvirringen og samrøret som kan og vil oppstå med den voldsomme fremveksten av kommunale selskapsmodeller som skjer i Norge i dag. Det er en utvikling hvor folkevalgte ender opp med å bli styregrossister i mer eller mindre veldrevne selskaper som i stor grad blir opprettet fordi kommunene ikke takler tjenesteporteføljen sin på egen hånd. Fra 2000 til 2010 ble antallet slike selskaper tredoblet til et samlet antall på 2600. I sum utgjør tendensen en omseggripende endring i tjenestetilbudet og lokaldemokratiet, men mangfoldet av lokale enkeltsaker sliter med å treffe lista for hva som kan være gjenstand for den nasjonale tv-debatten. Det er nokså bred rikspolitisk enighet om å la de prinsipielle spørsmålene knyttet til utviklingen forbli «lokale spørsmål», snarere enn å løfte den opp. Berøringsangsten virker særlig fremtredende på venstresiden, hvilket er påfallende, all den tid det er vanskelig å se på utviklingen som noe særlig annet enn en gigantisk delprivatisering av det norske velferdstilbudet.