Så har vi kommet til denne tiden av julen, da vi tar en titt tilbake på året som gikk mens vi inderlig håper at det neste blir litt bedre. Vi har i alle fall liten grunn til å klage over filmåret 2014, som serverte flere godbiter enn de fleste av oss rakk å se.
OBS: Vi har begrenset oss til filmer som hadde norsk kinopremiere i løpet av 2014, klare som vi er over at det ble sluppet en masse godbiter rett på VOD, DVD og Blu–ray.
Mange av de beste filmene ble kanskje ikke satt opp på kino, men film er fortsatt aller best på stort lerret.
Også har vi selvfølgelig problemet med at flere av disse filmene ble produsert i fjor, men ikke satt opp her hjemme før i år – men her får dere rette raseriet mot distributørene som fremdeles tror på denne praksisen og kinoene som godtar tregheten.
Taa-daa. Dette er Filters tjue beste kinoopplevelser i 2014:
20. «ONLY LOVERS LEFT ALIVE»
«I just feel like all the sand is at the bottom of the hour glass, or something.»
Vi er et stykke unna «Twilight» her: Jim Jarmusch har grabbet tilbake vampyrsjangeren fra fjortisene, og gir oss sørgmodige blodsugere som hadde sklidd rett inn i en rocka hipster-versjon av «Interview with a Vampire».
I yngre dager vanket vampyren Adam (Tom Hiddleston) sammen med folk som Lord Byron, men nå har han for lengst snudd ryggen til hele menneskeheten. Det eneste som forhindrer ham i å begå selvmord med trekule er en Skype-samtale fra den livsglade kona Eve (Tilda Swindon), som vanker sammen med en syklig Christopher Marlowe (John Hurt) i Tangier.
Rus, rock, god litteratur og udødelig kjærlighet. Trenger du egentlig noe mer for å leve evig? Mer enn noe annet er «Only Lovers Left Alive» en hylles til Jim Jarmuschs’ egen generasjon med coole kunstnere, og en melankolsk skildring av hvordan de er i ferd med å dø ut.
En verden full av gamle LP-plater, analogt musikkutstyr, beat-poeter, libertinere og litterære genier. Deler du preferansene (og referansene) til Jarmusch vil du føle deg helt hjemme her.
19. «INSIDE LLEWYN DAVIS»
«Everything you touch turns to shit; you’re like king Midas’ idiot brother».
En av Coen-brødrenes mest melankolske filmer, som sklir fint inn et sted mellom «Barton Fink» og «A Serious Man»: tragikomiske dramaer der skjebnen, uheldige omstendigheter eller eventuelt høyere makter konspirerer for å gjøre tilværelsen veldig sur for hovedpersonen.
I dette tilfelle: den miserable folkesangeren Llewyn Davis (Oscar Isaac), som sliter med karrieren i Greenwich Village på begynnelsen av sekstitallet – og som bare har seg selv å skylde. En desillusjonert, arrogant «kunstner» som lever på venners veldedighet, og betaler dem tilbake med utakknemlighet. I løpet av en tøff uke går det meste på trynet, før Llewyn ender opp akkurat der han startet.
Det er egentlig ingen historie her, men det spiller null rolle. Stemningen, de lettere surrealistiske situasjonene og musikken er hele poenget. Som Llewyn stadig sier under konsertene sine: «if it was never new and never gets old, it’s a folk song».
18. «THE RAID 2»
«Where is your honor?»
Tilbake i 2012 kåret vi den indonesiske råtassen «The Raid: Redemption» til årets beste rett-på-video-utgivelse, men oppfølgeren «The Raid 2» ble faktisk satt opp på kino her hjemme (passende nok av distributøren Actionfilm!). Et ganske annet beist; betydelig mer kostbar, ambisiøs og omfattende, mens basketakene er porsjonert ut mellom kompliserte intriger.
Dette er regissør Gareth Evans’ «The Godfather: Part II»: et kompromissløst gangsterepos på to og en halv time, der hardhausen Rama (Silat-mesteren Iko Uwais) går deep undercover i Jakartas kriminelle underverden. Edwards er ikke like stødig på historiefortelling som han er på å koreografere action, men han ruller ut en innfløkt historie om hevn, lojalitet, ære og stump vold med slagvåpen.
Filmen bygger seg gradvis opp i intensitet, med en rekke mesterlige (og ekstremt brutale) kampsekvenser som vil få deg til å miste pusten. Heia Hammer Girl!
17. «CAPTAIN AMERICA: THE WINTER SOLDIER»
«This isn’t the age of spies. This is not even the age of heroes. This is the age of miracles… and there’s nothing more horrifying than a miracle».
Nok en selvsikker maktdemonstrasjon fra klodens mest pålitelige leverandør av filmatisk popkultur. «The Winter Soldier» er årets nest sterkeste Marvel-film, og den mest politiske.
Mens forgjengeren «Captain America: The First Avenger» var en nostalgisk krigsfilm med superkrefter, hopper «The Winter Soldier» inn i en annen sjanger. En konspirasjonsteorietisk actionthriller inspirert av syttitallsklassikere som «The Parallax View» og «Three Days of the Condor».
Temmelig oppviglersk å la Marvels mest patriotiske superhelt ta et oppgjør med Obamas droner, NSAs overvåkningstyranni og Bush-epokens brudd på sivile rettigheter! Ikke verst for en for en tegneseriefilm om en superhelt som stadig slenger en metallfrisbee rett i fjeset på maskerte skurker.
Også her overgår filmen alle forhåpninger, og byr de tøffeste actionscenene vi noensinne har sett i en Marvel-film.
16. «DALLAS BUYERS CLUB»
«Let me give y’all a little news flash. There ain’t nothin’ out there can kill fuckin’ Ron Woodroof in 30 days».
Dette var nok et kremår for Matthew McConaughey, som fikk en velfortjent Oscar for rollen som rødnakken Ron Woodroof. En homofobisk, fordomsfull hurragutt med sans for rus og billige damer, som pådrar seg AIDS på midten av 1980-tallet og får beskjed om at han bare har en måned igjen å leve.
Fremfor å legge seg ned og dø starter Ron «Dallas Buyers Club», som tilbyr alternative medisiner til HIV-positive. McConaughey gikk ned 23 kilo for denne rollen, og så syk ut i lang tid etterpå – men det er den rastløse, intense energien hans som er mest bemerkelsesverdig.
Like glimrende er Jared Leto, som ble tildelt en Oscar for sitt sympatiske portrett av den noble transpersonen Rayon.
Høres ut som tunge saker, men dette er en skikkelig energisk og (host) positiv film – som unngår melodramatiske klisjeer, sentimentalisme og billig føleri.
15. «THE LEGO MOVIE»
«All I’m asking for is total perfection».
Dette er en dystopisk fremtidsversjon som er «The Matrix» og «Idiocracy» verdig, en anarkistisk komedie, en meditasjon om Guds eksistens, en western, en superhelt-parodi, en sarkastisk meta-leketøysreklame, et actioneventyr, en hyllest til kreativ skaperglede og en av de festligste familiefilmene på veldig lang tid.
Dessuten et bevis på at Will Arnett er en mye kulere Batman enn Christian Bale, Ben Affleck og Michael Keaton til sammen.
Alt ser ut til å være møysommelig håndlaget med omtrent alle legoklossene i hele verden, men filmen er egentlig skapt på data. Skrevet og regissert av Phil Lord og Christopher Miller, radarparet bak «21» og «22 Jump Street».
Et entusiastisk overskuddsprosjekt liscenesatt med oppriktig engasjement, av to dyktige filmskapere som går helt berserk med resursene de har til rådighet. Like morsom for barn og voksne, og festligere enn det aller meste vi så på kino i år!
Kom igjen, syng med: «Everything is awesome! Everything is cool when you’re part of a team…»
14. «SNOWPIERCER»
«My friend, you suffer from the misplaced optimism of the doomed.»
Sørkoreanske Bong Joon-ho lager overlegne sjangerfilmer (som «The Host» og «Memories of Murder»), men ser ut til å hoppe inn i en ny sjanger for hver bidige film – og han vrenger konvensjonene rundt til noe særegent, uventet og personlig. De fleste filmene har innslag med absurd humor, ultravold, og ender sjeldent opp der vi forventer.
Akkurat det samme kan sies om «Snowpiercer», hans første engelskspråklige film. Dette er den mest kostbare filmen Bong Joon-ho noensinne har prøvd seg på, angivelig den dyreste filmproduksjonen noensinne finansiert i Sør-Korea.
«Snowpiercer» har mange innflytelser; fra dataspillserien «Bioshock» til «Atlas Shrugged», men den mest åpenbare er Terry Gilliam. En actionfylt, dystopisk sci-fi-thriller på skinner, der restene av menneskeheten befinner seg om bord et enormt ekspresstog som suser gjennom en verden preget av istid.
De forreste luksusvognene er reservert for eliten, mens den de bakerste er forbeholdt den fattige underklassen. På tide å starte en revolusjon!
13. «DAWN OF THE PLANET OF THE APES»
«Apes together strong!»
Nei, filmen utspiller seg ikke i et kjøpesenter, og apene har ikke forvandlet seg til zombier. «Dawn of the Planet of the Apes» er allikevel noe sjeldent: en oppfølger som overgår både forgjengeren og den originale filmserien.
En gripende historie fortalt med følsomhet, intelligens og integritet. Menneskene har trukket det korteste strået i den darwinistiske dragkampen mellom mennesker og hyperintelligente aper. Da den uunngåelige krigen endelig kommer har begge parter omtrent like stor skyld i tragediene. At filmen har en sånn følelsesmessig dybde er desto mer overraskende fordi de fleste karakterene er skapt på data.
Det er umulig å se hvor Andy Serkis’ skuespillerprestasjon starter og de digitale spesialeffektene begynner – men sammen drar de hele film-mediet flere steg videre. Minst like imponerende er måten «Dawn» vekker sterke følelser.
Dette er en alvorstynget, pessimistisk film som oppfyller publikumskravene til actionfylt spetakkel uten å gå på akkord med seg selv. Like severdig enten du velger å se den som en fabel om vår selvdestruktive natur, eller som et sci-fi-eventyr om snakkende aper med maskingevær.
12. «EDGE OF TOMORROW»
«We should just reset».
På overflaten minner dette deja vu-eventyret om en kostbar cocktail mikset fra «Startship Troopers», «Aliens», «Source Code» og «Groundhog Day». Filmen har også dratt mye inspirasjon fra dataspill, både når det gjelder tempo, tilnærming og struktur.
«Edge of Tomorrow» har allikevel særpreg nok til å skille seg ut, og er betydelig mer oppfinnsom enn reklamekampanjene antyder. En veldig underholdende sci-fi-«blockbuster» som er effektivt fortalt, smart skrevet og veldig livlig.
Dette er dessuten en mer humoristisk film enn forventet, så Tom Cruise får bevist at han faktisk har evnen til å være morsom. Han våger å slippe litt på stålfokuset, være litt løsere og ledigere i snippen, noe som gagner både ham og filmen veldig.
Hvis du ikke kan fordra Tom Cruise er «Edge of Tomorrow» fortsatt verdt tiden, siden du får fornøyelsen av å se ham bli slaktet flere hundre ganger.
11. «THE TALE OF PRINCESS KAGUYA»
«A Princess’ Crime and Punishment».
I 2014 vinket Ghibli-gudfaren Miyazaki varsomt farvel med «Vinden stiger», som angivelig blir hans aller siste kinofilm som regissør.
En nydelig tegnefilm i seg selv, men vi falt enda hardere for «Fortellingen om prinsesse Kaguya». Et japansk folkeeventyr iscenesatt av 78-åringen Isao Takahata, som grunnla Ghibli-studioet sammen med Miyazaki. Dette er hans første film på fjorten år: møysommelig håndlaget med kullstifter og vannfarger, i en minimalistisk stil som rommer mye skjønnhet.
Hele historien er svøpet inn i en melankolsk stemning, som for å advare oss om at dette kommer til å få en hjerteskjærende avslutning. «Fortellingen om prinsesse Kaguya» er oppriktig rørende, saktmodig og skjør som et aspeløv – men den er samtidig nesten to timer og tjue minutter lang. K
anskje ikke så velegnet for rastløse småunger, men til gjengjeld helt perfekt for alle oss voksne. Årets vakreste eventyr!
10. «THE GRAND BUDAPEST HOTEL»
«You see, there are still faint glimmers of civilization left in this barbaric slaughterhouse that was once known as humanity. Indeed that’s what we provide in our own modest, humble, insignificant… oh, fuck it.»
Wes Anderson er i høy grad en smakssak, og her serverer han sitt mest smakelige måltid. En vittig, eksentrisk dessertfilm dandert med litt melankoli, drevet av en helt fenomenal innsats fra Ralph Fiennes.
En intens fyr vi ikke først og fremst vil beskrive som en stor komiker, men han er virkelig morsom som kongen av concierges. Den sofistikerte luringen monsieur Gustave vikles inn i et komplisert kaos som involverer sex med gamle damer, kunsttyveri, halshugging, delikate kaker og aristokratiske psykopater.
Ingen bombe at «The Grand Budapest Hotel» er utsøkt veldesignet, eller at Bill Murray dukker opp i en birolle. Men det er en stor overraskelse at Anderson har laget en så livlig, innholdsrik og gøyal film: trolig hans mest underholdende noensinne.
I alle fall siden «Rushmore».
9. «INTERSTELLAR»
«We used to look up at the sky and wonder at our place in the stars, now we just look down and worry about our place in the dirt».
En av årets mest etterlengtede filmer ble også en av de mest omdiskuterte. «Interstellar» er Christopher Nolan på sitt mest ambisiøse; og selv om denne sci-fi-kolossen ikke når opp til «2001» er det sannelig nok å sette pris på her. Et visuelt imponerende filmverk som til tider er et overveldende angrep på sansene.
De som beskylder Nolan for å være aggressivt usentimental har et poeng, men «Interstellar» sikter seg stadig inn på hjerteroten. Filmen er på tryggest grunn når det gjelder hard sci-fi, vitenskap og verdensrommets mysterier. Hvorvidt vi lar oss gripe like hardt av det menneskelige dramaet er åpent for debatt, men man må bare beundre Nolans vilje til å begi seg ut til fremmede steder hverken han eller vi har besøkt tidligere.
8. «HOW TO TRAIN YOUR DRAGON 2»
«Some of us were just born different».
«Dragetreneren 2» gir oss en betraktelig mørkere historie enn forgjengeren, der mye av den lystige humoren er byttet ut med episke slagscener, dramatikk og hjerteskjærende tragedier – men sjarmen er helt uforandret. Regissør/manusforfatter Dean DeBlois har selv sammenliknet filmen med «The Empire Strikes Back», store ord som viser seg å stemme veldig bra.
Mytologien fordypes, båndene mellom figurene er sterkere og dataanimasjonen enda mer imponerende. I tråd med Disneys gamle klassikere skjer det traumatiske ting i løpet av historien: figurer vi har blitt glade i dør, snille skapninger blir manipulert til å gjøre fryktelige ting, og gode intensjoner blir brutalt trampet ned.
Det er flere oppriktig gripende scener her, som understreker at «Dragetreneren 2» er laget med et personlig engasjement og en entusiasme som tidligere var Pixars spesialitet.
Denne oppfølgeren tar sjanser, og har en kompromissløshet som gjør at den lett overgår første film.
7. «12 YEARS A SLAVE»
«I will not fall into despair! I will keep myself hearty until freedom is opportune!»
Dette rystende dramaet fikk Oscar-statuetten som beste film i år, og det var trolig et enkelt valg. Filmen har allikevel ikke et snev av Oscar-frieri over seg (i motsetning til den sørpete traileren), og er laget med uovertruffen integritet av Steve McQueen («Hunger», «Shame»).
Ekstremt bra spilt over hele linja, med en rolleliste full av engasjerte kjentfolk som inkluderer Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch og Brad Pitt.
Dette er den sanne historien om afroamerikanske Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor), en fri familiemann som i 1841 ble kidnappet på åpen gate i Washington og solgt som slave. Du kan jo gjette hvor lang tid det tok før han gjenvant friheten.
«12 Years a Slave» er både rørende og skikkelig opprørende: en knallsterk skildring av ondskap satt i system som gjør deg ille berørt på vegne av hele menneskeheten.
6. «GONE GIRL»
«You. Fucking. Bitch.»
Årets store, romantisk komedie for alle som vurderer et samlivsbrudd. «Gone Girl» bygger opp et skikkelig spennende mysterium, men de virkelige overraskelsene kommet først etter at den sentrale hemmeligheten avsløres.
Rundt halvveis utvikler dette seg til en nådeløs, nattsvart komedie – som obduserer kjønnsroller, nyhetsmedia, berømmelse og betente parforhold på en utsøkt ondsinnet måte. Nok et bevis på at David Fincher er vår tids mest talentfulle misantrop.
Ingen bombe at Fincher selv har en skilsmisse bak seg, og anser ekteskap som rollespill preget av løgner, gjensidig forakt, fasadebygging og selvbedrag. Teknisk sett er «Gone Girl» mesterlig, iscenesatt av en perfeksjonist som er så selvsikker at han ikke føler noe behov for å blende oss med unødig triksing.
Fincher har uttalt at målet var å lage en film som øker skilsmissestatistikkene, og det skal vi ikke se bort ifra at han har lykkes med. Så se den sammen med noen du ikke har lyst til å være sammen med mer.
5. «TURIST»
«Jag delar inte den upplävelsen av vad vi var med om».
Etter «De ufrivillige» (2008) og «Play» (2010) retter svenske Ruben Östlund sitt kjølige kamera mot den nordiske kjernefamilien, mens han eksponerer ubehagelige sannheter om kjønnsroller og rollespill, samliv og familieliv, sosiale normer og hvor lite som skal til før fasaden brister.
Tungt stoff, men samtidig en veldig skarp satire. Måten dette grumset bobler til overflaten føles veldig troverdig, og er til tider hjerteskjærende morsomt. Östlund får helt fabelaktige prestasjoner ut av skuespillerne sine: norske Lisa Loven Kongsli er litt av en åpenbaring her, og det alltid severdige skjeggfjeset Kristofer Hivju står for flere av filmens artigste scener.
Ingen kommer ut av «Turist» med verdigheten i behold, men Östlund er litt av en mester når det gjelder adferdspsykologi – og han skildrer treffsikkert hvordan vi mennesker oppfører oss på vårt mest stakkarslige.
4. «HER»
«The past is just a story we tell ourselves.»
«Her» fungerer som en gripende kjærlighetshistorie, som science fiction og som metaforisk fabel. En skjør, rørende og til tider hjerteskjærende film om en mann som forelsker seg i et operativsystem. Bare Spike Jonze kunne ha laget en så optimistisk, hjertevarm film ut av et såpass skrullete utgangspunkt.
«Her» bygger opp forholdet mellom den deprimerte romantikeren Theodore (Joaquin Phoenix) og operativsystemet Samantha (Scarlett Johansson) på en troverdig måte. Det som kunne ha blitt veldig tøysete har isteden blitt noe skikkelig vakkert.
Filmen tegner også et plausibelt bilde av den teknologiske fremtiden. Det er ikke et sjenerende stort sprang å se for seg en nær fremtid der folk kan bli kjærester med en kunstig intelligens, det er jo sannelig nok av folk som allerede er opp over ørene forelsket i mobiltelefonene sine.
3. «THE WOLF OF WALL STREET»
«Let me tell you something. There’s no nobility in poverty. I’ve been a poor man, and I’ve been a rich man. And I choose rich every fucking time!».
Eller: «Goodfellas for Douchbags». Den sanne historien om finansakrobaten Jordan Belfort (Leonardo DiCaprio) er skamløst underholdende, både som syrlig finanskrisesatire og hedonistisk slapstickkomedie.
Martin Scorseses festligste film er også hans lengste, men de tre timene fyker lynfort avgårde. Det er godt mulig at Scorsese har tatt seg noen kreative friheter i sin skildring av denne hemningsløse galskapen, men som vanlig er de mest utrolige elementene tatt rett fra virkeligheten. Deriblant et hysterisk øyeblikk der Belfort blir lammet etter en overdose med Quaaludes, og gjør et heltemodig forsøk på å krype til bilen sin. Et av de morsomste øyeblikkene vi så på kino i år!
«The Wolf of Wall Street» nyter også godt av et fargerikt figurgalleri som inkluderer Matthew McConaughey, Jonah Hill og australske Margot Robbie. Alt er iscenesatt på en kompromissløs måte, og det er amoralske scener her som går flere meter lengre enn vi er vant med i amerikansk film.
På veien slår «The Wolf of Wall Street» verdensrekorden i fysjom-ord, og er offisielt den spillefilmen med hyppigst bruk av «fuck» i filmhistorien.
Vi fuckin’ gratulerer, you mutherfuckin’ fucks!
2. «GUARDIANS OF THE GALAXY»
«We’re just like Kevin Bacon!»
Det er ingen nyhet at Marvel-studioet vet hva de driver med, men «Guardians of the Galaxy» var allikevel årets største overraskelse. Fint få har et nært forhold til tegneserien.
Rollelista består stort sett av ukjente fjes, og de tre mest kjente skuespillerne portretterer: en grønn spacebabe av den typen kaptein Kirk var så svak for, et vandrende tre med et veldig begrenset vokabular – samt en genmodifisert, snakkende vaskebjørn med raseriproblemer! Regissøren har tidligere stått bak kultruller som «Super», «Slither» og en webserie om familievennlig porno. Så mange var en smule skeptiske.
Allikevel, «GOTG» viste seg å være den mest sjarmerende Marvel-filmen så langt i løypa. En vanvittig underholdende sjarmbombe som trolig har gitt J.J. Abrams noen søvnløse netter under innspillingen av «The Force Awakens».
1. «BOYHOOD»
«You know how everyone’s always saying seize the moment? I don’t know, I’m kind of thinking it’s the other way around. You know, like the moment seizes us».
Lavbudsjettproduksjonen «Boyhood» ble spilt inn på bare 39 dager, men de var spred utover tolv år – som følger hovedpersonen Mason (Ellar Coltrane) fra han er seks år, til en fullvoksen attenåring.
Richard Linklater filmet biter av «Boyhood» hvert år fra 2002 og frem til i fjor, mens skuespillerne ble eldre og historien utviklet seg i takt med dem. Så dette var et langtidsprosjekt som kunne ha gått veldig galt hvert eneste steg på veien, av et format ingen har våget seg på tidligere.
Vi ser disse folka vokse opp foran øynene våre. Tidens løp ses i ansiktene deres, på skiftende frisyrer og klær. Fremfor å fokusere på de dramatiske opplevelsene utspiller «Boyhood» seg i det stille, og tar for seg de mindre øyeblikkene som ender opp med å forandre deg innenfra.
Og filmen fanger opp disse øyeblikkene helt perfekt. Tiden forsvinner så mye fortere enn vi aner, «Boyhood» viser oss hvorfor.
Dette er virkelig en bemerkelsesverdig film, og årets beste kinoopplevelse.
