Lei «The Woman in the Fifth» her!

Erotisk thriller? Nå, ja. Ikke særlig. «The Woman in the Fifth» er vanskelig å bli helt klok på, og noe ganske annet enn den gir seg ut for å være. Filmen har det molefonkne, mollstemte sinnelaget som sømmer seg av en polsk regissør, og auteuren Pawel Pawlikowski følger i fotsporene til flere av landsmennene sine. Dette kunne for eksempel beskrives som Kieslowskis «Mullholland Drive», Polanskis «Last Year in Marienbad» eller kanskje Kafkas «Vertigo» – men er langt fra like spennende som det høres ut.

«The Woman in the Fifth» er basert på en roman av Douglas Kennedy, som etter det jeg skjønner var litt klarere i sine intensjoner. Filmen bygger opp en veldig tett atmosfære, men akkurat hva den handler om er vidåpent for tolkning. Den amerikanske litteraturprofessoren Tom Ricks (Ethan Hawke) ankommer Paris for å besøke sin franske ekskone Nathalie, og håper på å gjenoppta kontakten med datteren Chloe. Nathalie er ikke særlig begesitret for å se Tom, og truer med å tilkalle politiet hvis han ikke forsvinner umiddelbart.

Han har besøksforbud, og har åpenbart gjort noe utilgivelig mot henne. Datteren tror faren har vært i fengsel, men Tom hevder at han bare har «vært på sykehuset». Planen er å utfordre konas besøksforbud i retten, men advokatene krever 10.000 euro på forskudd, og det er penger Tom slett ikke har. Han er åpenbart arbeidsledig, og lever fortsatt på sitt renommé som forfatter. Etter å ha blitt nominert til Pulitzer-prisen for sin første roman har ikke Tom klart å skrive noe mer, men kanskje Paris kan gi ham inspirasjonen tilbake? Det har jo fungert for utallige andre bohemske forfatterspirer opp igjennom årene.

Tom sovner på bussen, og da han våkner opp på endestasjonen har noen stjålet både bagasjen og lommeboken hans. Alt han har igjen er passet og litt småpenger. Tom tar inn på et lite pensjonat i et lurvete nabolag, mens han tilbringer mye av tiden med å spionere på kona og datteren. For å betale leien får han en ekstrajobb av den lugubre pensjonateieren Sezer (Samir Guesmi). Seks timer hver kveld sitter Tom foran en monitor i et lite kjellerrom, mens urovekkende ting foregår utenfor. Tvilsomme typer ringer stadig på døren for å besøke «Mr. Monde», mens merkelige lyder, skrik og trusler komme fra en låst dør nede i gangen. Og er det blodspor han finner på gulvet …?

En bokhandler inviterer Tom på en litterær sammenkomst, og her møter han oversetteren Margit (Kristen Scott Thomas) – en gåtefull «femme fatale» som nongalant foreslår at Tom ringer henne. En rask håndjager og et bad senere er de elskere, men også Margit ser ut til å være en smule skrudd. Hun oppfordrer Tom til å skrive en ny roman, og hvis han spiller kortene sine riktig lover hun ham «en virkelig tragedie». Jeg avslører forhåpentligvis ikke for mye hvis jeg forteller at Margit er noe annet enn det hun gir seg ut for å være.

På samme tid blir Tom kjent med pensjonatets polske servitrise Ania (Joanna Kulig), en søt blondine som er Margits rake motsetning. Snart boller han henne, også. Tom har virkelig draget, til å være en mentalt ustabil fattigfrans med tvilsom hygiene og duggete briller. Men mørke skyer ulmer faretruende i horisonten, og stemningen blir gradvis mer illevarslende. Tom befinner seg stadig innelukket i klaustrofobiske rom, mens han skriver et langt og usammenhengende brev til datteren sin. Vi ser stadig insekter som kravler over vegger og gulv, vrangforestillinger som blør inn i virkeligheten.

Historien tar en kjapp U-sving inn i «Twilight Zone»-territorium etter at en av pensjonatets gjester blir funnet myrdet, med en toalettbørste stappet ned i halsen. Paris-politiet pågriper Tom, og deretter går han virkelig opp i liminga – uten at jeg bør spoile så mye mer. Tviler på at jeg uansett hadde klart å avsløre så mye, for det er sannelig ikke godt å si hva som i helvete egentlig skjer her. Etter at filmen er over vil du sitte igjen med langt flere spørsmål enn svar, er jeg redd.

Allikevel, det er en del ting å sette pris på her. Pawel Pawlikowski gir oss en uvanlig side av Paris, der han selv har bodd i mange år. Veldig langt fra den turistvennlige «lysets by»; et mørkt og truende sted fylt av trange smug og øde bakgater. Hvis vi ikke hadde sett konturene av Eiffeltårnet i bakgrunnen kunne vi like gjerne ha befunnet oss i Praha. Skuespillerne gjør også en solid innsats. Ethan Hawke er godt egnet til å spille en deprimert Kafka-aktig karakter, selv om fransken hans er enda verre enn min. Jeg vil ikke påstå at Hawke er en skuespiller som vanligvis etterlater et sterkt inntrykk, men han føles troverdig her.

Kristen Scott Thomas har en mye mindre rolle, og den totale spilletiden hennes er toppen et kvarter – men hun er fortsatt en viktig brikke i dette psykologiske puslespillet. Det siste tiåret han hun dukket opp i en lang rekke franske filmer, og har vært førsteklasses i de aller fleste. Mens engelskmennene stor sett lar Kristen Scott Thomas spille avmålte, iskalde overklassefruer er hun fortsatt et sexsymbol i Frankrike – og til å være en moden dame på over femti bast ser Kristen fordømt bra ut. I motsetning til Ethan Hawke snakker hun fransk som en innfødt, også.

Undertegnede har en lett allergi mot pretensiøse, poetiske «arthouse»-filmer – særlig hvis de er så gravalvorlige og symboltynget som dette. Men for all del, Pawel Pawlikowski er langt fra noen selvhøytidelig artyfarty-posør. Han er en begavet filmskaper, som har jobbet mest i England. Det er over sju år siden sist han regisserte en film, men det var til gjengjeld en vakker godbit: «My Summer of Love» (2004). Her har du traileren, før vi fortsetter:

Siden den gangen har Pawel gått igjennom noen traumatiske opplevelser. Han hadde kommet over halvveis ut i opptakene av dramaet «Reistraint of Beasts» (med bl.a. Rhys Ifans og Eddie Marsand) da kona hans ble syk og døde i 2006. Innspillingen ble avlyst, og Pawel skrinla hele prosjektet. I et intervju på den offisielle nettsiden til «Woman in the Fifth» forteller regissøren at han selv har slitt med mentale problemer, så det er muligens ikke tilfeldig at han deler en del likhetstrekk med hovedpersonen Tom.

I dette intervjuet forteller regissøren også at det som interesserte ham med denne historien var å utforske: «konflikten i en mann som er splittet mellom hans behov for kjærlighet og en familie, og hans narsissistiske trang til å bruke virkeligheten for å skape kunst. Det er vanskelig å forene disse tingene: å elske og gi deg selv hen til en annen person, men samtidig leve ut dine kreative behov og fantasier. Jeg har også vært interessert i mentale problemer en stund. Det er noe som har rammet familien min, og meg personlig – så det er noe som opptar meg veldig».

Hvis du hadde bedt meg om gjøre et forsøk på å summere opp «The Woman in the Fifth» med en setning, ville det neppe ha vært «en metaforisk skildring av konflikten mellom kreativitet og kjærlighet», men ok. Jeg fikk i alle fall et klarere inntrykk av intensjonene med filmen etter å ha lest dette intervjuet, så ta gjerne en tur innom womaninthefifth-movie.com.

Det er for så vidt beundringsverdig at Pawlikowski har bearbeidet problemene sine på en konstruktiv måte, og formet dem til en film som er skikkelig uforutsigbar og stemningsfull. «The Woman in the Fifth» er gåtefull nok til å vekke interessen, men i likhet med så mange mysterier rakner historien helt mot slutten. Alt i alt mest for spesielt interesserte.

Lei «The Woman in the Fifth» her!