Den 140 minutter lange tyske filmen «En natt i Berlin» (Regissert av Sebastian Schipper) har fått mye oppmerksomhet for å ha blitt filmet i én eneste tagning.

Fotograf på filmen er norske Sturla Brandth Grøvlen som vant sølvbjørnen i Berlin for sin innsats på filmen. Filmen har også fått «Filmkritikerprisen» ved Den norske filmfestivalen i Haugesund.

Ifølge distributør Arthaus følger filmen spanske Victoria er på søken etter spenning og moro i Berlin. Etter et besøk på en av byens nattklubber møter hun Sonne og gjengen hans. Victoria og Sonne finner umiddelbart tonen, og klarer nesten ikke slippe hverandre av syne. Gjengen lokker henne videre ut i Berlin-natten, men det går brått fra himmel til helvete når en av gutta skylder noen en farlig tjeneste. «En natt i Berlin», eller «Victoria» som den heter på engelsk, har premiere 4. september.

Vi stilte fotograf Sturla Brandt Grøvlen noen spørsmål.

Gratulerer med Sølvbjørnen! Hvordan påvirker en sånn pris karrieren din?

– Takk for det. Det skaper selvfølgelig en del oppmerksomhet rundt ens arbeid når man vinner en pris. «En natt i Berlin» er både drømmefilmen og marerittet for en fotograf å filme. Hvis filmen ikke hadde blitt en god film, hadde den forsvunnet i filmhistorien som et hederlig (evt. mislykket) eksperiment. Når den fikk så mye oppmerksomhet og suksess, er det klart at jeg som fotograf blir lagt merke til, i og med at filmen er skutt i en tagning. Jeg har fått veldig mange henvendelser fra Danmark, Tyskland og USA. Jeg har også fått en amerikansk agent som jobber for å finne spennende prosjekter til meg. Jeg vet ikke om det er sølvbjørnen, filmen eller en kombinasjon av de to, som har skapt mest oppmerksomhet. For amerikanerne tror jeg for eksempel de synes det er mere interessant at Darren Aranovsky likte filmen, enn at jeg vant sølvbjørnen.

Er det er viktig at one-taken er autentisk, i såfall hvorfor? Holder det ikke å gi seeren illusjonen av en one-take som i «Birdman»?

– For oss var det viktig. Men, vi var også klar for å klippe hvis vi ikke mente at det holdt. Vår ambisjon var å lage en one-take, ikke dele filmen opp og lage skjulte klipp. Det var det som var eksperimentet, utfordringen. Jeg tror ikke publikum forholder seg annerledes til en film med skjulte klipp eller et autentisk one-take. Men for oss som laget filmen var det nok mere viktig med prosessen. Vi ble nødt til å forholde oss til utfordringen det var å filme alt i ett take. Vi skulle gå på ski til nordpolen, ikke fly i helikopter. Det ga oss et enormt fokus og noen helt konkrete rammer å arbeide innenfor, at vi bestemte oss for å filme alt i ett.

Har du noen favoritter fra filmhistorien når det kommer til one-takes/long takes?

– Jeg var meget inspirert av Gaspar Noé’s «Irreversible», som er skutt i lange takes. Ellers er det også mange imponerende lange takes i «Children of Men». Til «En natt i Berlin» unngikk meg og regissøren å se på andre one-takes i film. Vi ville forsøke å ha et så friskt syn på filmen som mulig. Det var mye snakk om den lange tagning i «True Detective» mens vi var i pre-produksjon, og Sebastian Schipper og meg så den. Vi var selvfølgelig meget imponert, men samtidig var det noe helt annet vi skulle gjøre. Vi var ikke nødvendigvis interessert i et perfekt orkestrert utrykk, men at filmen skulle oppleves som om jeg var en krigsfotograf som dokumenterte hendelsene rundt meg, uten å vite hva som ville komme til å skje.

Det kanskje mest kjente eksempelet på en film filmet i ett take er fjorårets oscarvinner «Birdman». Filmen er, som det nevnes over, ikke spilt inn i ett take, men klippet til å se sånn ut:

Det finnes flere filmer som faktisk er spilt inn i ett take. For eksempel den 90 minutter lange russiske filmen «Russian Ark». Som om ikke presset på å spille inn en hel film i ett one take var nok, hadde crewet bare fire timer sollys, og om de hadde mislykkes måtte de ha ventet i ett år til neste gang solen var like lenge oppe!

Innspillingen lyktes etter fire forsøk, etter at første forsøk feilet da en statist så inn i kameraet, og etter to nye mislykkede forsøk var det bare nok batteri i det 33kg tunge kameraet til å prøve én gang til. Filmen benyttet seg totalt av to tusen skuespillere, og ble belønnet for strevet med en nominasjon til gullpalmen i Cannes i 2002.

Et enda mer ekstremt eksempel er da kunstneren Andy Warhol i 1964 lagde kunstfilmen «Empire», en 8 timer lang one-take av Empire State Building.