– Jeg er stolt av arbeidet mitt, men jeg vet ikke om jeg noen gang ville påstått at det er så utrolig originalt.

George R.R. Martin har satt seg ned med Rolling Stone for å snakke om livet, bøkene og inspirasjonen bak «Game of Thrones».

Journalisten har nettopp stilt en variant av «åssen får du ideene dine’a»-spørsmålet som forfattere gjerne hater, men gamle George er mer enn villig til å svare.

– Se på Shakespeare, som lånte alle plottene sine. Jeg tar saker fra rosekrigene og fantasy, og så jobber jeg med dem i hodet mitt til de smelter sammen i noe som forhåpentligvis er min unike greie.

Rosekrigene han nevner er den kanskje viktigste nøkkelen til å forstå de historiske parallellene som ofte dukker opp i «Game of Thrones», delvis et resultat av en historieinteresse Martin har hatt siden han tok noen historiefag på college.

Den blodige borgerkrigen mellom husene York og Lancaster (Stark og Lannister i Martins versjon), som begge stammet fra huset Plantagenet, foregikk på midten av 1400-tallet og ble utkjempet for å avgjøre hvem som skulle få sitte på tronen i England.

Tronspillet var mildt sagt innfløkt, og ikke gjort enklere av at nesten alle de viktigste spillerne het Henrik, Rikard eller Edvard.

– Det vil antagelig overraske flere generasjoner av britiske skoleelever at dynasti-politikken fra det sene 1400-tallet kunne omformes til noe som både er sammenhengende og underholdende, kommenterer Laura Miller i Salon.

Ifølge David Crow hos Den of Geek, som har forsøkt å oppsummere denne kronglete historikken i relasjon til tv-serien, var en av de viktigste startpunktene at Henrik IV av Lancaster tok tronen fra kong Rikard II av York.

Dette brøt en 200 år lang og ren tradisjon med at tronen gikk i arv.

Henrik IVs sønn Henrik VI ser ut til å være inspirasjonen for Robert Baratheon, selv om det er viktig å huske at Martins figurer sjelden låner egenskaper fra kun én person i historien.

– Pietistiske Henrik fremsto som en veik monark gjennom hele livet og ga ofte fra seg ansvaret for styre og stell til sin kone, dronning Margaret av Anjou, skriver Crow.

– Hans franske kone og rådgiver oppførte seg ofte som Cersei ved å ta tømmene under Henrik VIs tidvise anfall av galskap.

Forøvrig ser Henrik og Margarets sønn, prins Edvard av Lancaster, ut til å være den mest åpenbare parallellen til Joffrey, ifølge Christian Bond fra nettstedet Mental Floss.

– Som Joffrey ryktes det at han ikke var ektefødt. I tillegg hadde Edward som Joffrey en anelse galskap i seg. Ambassadøren av Milano skrev en gang: «Denne gutten, selv om han bare er 13 år gammel, snakker ikke om annet enn å kappe av hoder eller å føre kriger, som om han hadde alt i sine hender og var kampguden eller den fredelige okkupanten av den tronen.»

Livet til Henrik VI ble kjapt mer komplisert så fort Rikard (Ned Stark), den tredje hertugen av York og en mann med like mye krav på tronen innenfor Plantagenet-slektslinjen som Henrik VI, bestemte seg for å ta det han mente tilhørte ham.

Det første slaget i rosekrigene sto i 1455, og fant sted ved St. Albans. Over de neste 30 årene raste krigen frem og tilbake, og folk fra begge hus ble fra tid til annen kronet konge.

Ifølge Den of Geek er det imidlertid på slutten av rosekrigene at vi finner kilden til to av de høyest elskede rollefigurene i serien og bøkene: Rikard III (Tyrion Lannister) og Henry Tudor, eller Henrik VII (Daenerys Targaryen).

Sistnevnte samlet en hær i Frankrike og returnerte i 1485 for å bli den endelige vinneren av virkelighetens tronspill da Rikard III døde i slaget ved Bosworth Field.

Før Rikard døde, den siste britiske kongen som falt i strid, ryktes han å ha vært liten av vekst og plaget med en pukkelrygg, og i skuespillet «Richard III» (en rolle Peter Dinklage forøvrig har spilt på teater) beskriver Shakespeare ham som deformert og uferdig fra sin skapers side.

Som Tyrion hadde Rikard et godt øye til vanlige folk og forsøkte å hjelpe dem, men ble likevel fremstilt som temmelig djevelsk.

– En stor årsak til Rikards påståtte skurkaktighet stammer fra Tudor-propagandaen etter at de kastet den siste Plantagenet-monarken, skriver Crow.

Imidlertid var det én handling fra Rikards side som ser ut til å ha vært temmelig kjip:

Prinsene i tårnet.

For at Rikard III skulle bli konge måtte nemlig den tolv år gamle kongen Edvard V og lillebroren hans på ni, som Rikard hadde sperret inne i Tower of London, ut av bildet.

– Selv om ingen vet om prinsene i tårnet ble myrdet avbildes Edvard IVs mannlige arvinger tradisjonelt sett som at de ble kvalt i sengene sine, skriver Jamie Adair, redaktør for nettstedet History Behind Game of Thrones.

Samtidig ble de også erklært uekte barn på grunn av et ekteskap Edvard IV tidligere hadde inngått før han giftet seg med barnas mor, Elizabeth Woodville.

Prinsedrapet ser ut til å ha minst to paralleller i «Game of Thrones» – de kan være grunnlaget for hendelsene som topper seg med de røde og lilla bryllupene.

Etter at Joffrey (hvis unge kongestatus også har klare likheter med Edvard V) dør under sitt eget bryllup er det Tyrion som får skylda, slik Rikard III også fikk skylda for prinsene i tårnet selv om det aldri er blitt bevist.

Samtidig finner vi prinsedøden i startskuddet for det hele, scenen hvor Rickard Karstark dreper Robb Starks gisler, Lannister-nevøene Willem og Martyn Lannister.

Dette får Robb til å henrette Karstark og miste Karstark-hæren, noe som tvinger Robb til i stedet å søke hjelp hos Walder Frey.

Prisen for dette er et ekteskap til en av Frey-døtrene, en lovnad Robb bryter ved å gifte seg annetsteds. Dette fører til at Frey dreper Robb, kona hans, mora og det meste av hæren under det beryktede røde bryllupet.

Ifølge forfatteren selv er bryllupet basert på flere hendelser i historien, men i særdeleshet den svarte middagen.

– Kongen av Skottland kjempa med Svarte Douglas-klanen, forteller Martin til Entertainment Weekly.

– Han tok kontakt med et ønske om å slutte fred og tilbød den unge jarlen av Douglas trygg gjennomreise. Han kom til slottet i Edinburgh og fikk et storslått festmåltid. På slutten av måltidet begynte kongens menn å slå på én eneste tromme. De brakte ut et tildekket fat og plasserte det foran jarlen før de avdekket et svart villsvinhode – dødens symbol. Han skjønte hva det betød med én gang han så det. De ble dratt ut og drept i borggården.

En annen hendelse Martin benyttet seg av var Glencoe-massakren i 1692, hvor klanen Campbell var gjester av MacDonald-klanen for en natt da Campbellene sto opp og brøt datidens lover om gjestfrihet ved å slakte alle MacDonaldene de kunne få fatt på.

– Uansett hva jeg finner på så finnes det saker i historien som er like ille, eller verre.

Det er ikke bare rosekriger og skotske middagsselskaper som har inspirert Martin og tv-serien.

Mental Floss trekker for eksempel frem Jaime Lannister som en referanse til Gottfried von Berlichingen. Begge ble født inn i en familie høyt på strå, var riddere og mista hånda, som de så erstatta med henholdsvis en gullhånd og en jernhånd.

Når det gjelder den store veggen i nord forteller Martin til Rolling Stone at ideen stammer fra et besøk i England i 1981.

– Vi nærma oss grensa mellom England og Skottland, og vi stoppa opp for å se Hadrians mur. Jeg sto der oppe og forsøkte å se for meg hvordan det ville vært å være en romersk legionær som sto på denne veggen og så ut over åsene i det fjerne, sier Martin om det 117 kilometer lange byggverket som startet konstruksjonen sin i år 122.

– Det var en veldig sterk følelse. For romerne på den tida var dette slutten på siviliasjonen, verden sende. Vi vet at det finnes skotter forbi åsene, men de visste ikke det. Det kunne ha vært et hvilket som helst monster. Opplevelsen av en barriere mot mørke krefter – det sådde et frø i meg.

Samtidig er serien ofte overraskende realistisk i måten den fremstiller sin liksom-middelalder. Historiker Kelly DeVries sier til LiveScience at serien blant annet gjør mye riktig ved å vise den som en mer voldelig tid enn dagens samfunn.

– Drapsraten var veldig høy. De fleste som levde da ville ha sett vold i dagliglivet sitt. Offentlige hentrettelser var vanlige.

Hun mener også at bruken rustninger er temmelig realistisk, blant annet fordi de faktisk beskytter ganske godt mot datidas våpen.

– Våpnene traff sjelden noe som var så vitalt at man ble drept øyeblikkelig. Det å blø i hjel var den vanligste måten å dø i kamp.

Magi og drager var en etablert del av folketroen – selv om sistnevnte ikke var like fryktinngytende som de spesialeffektselsakpet Pixomondo har kokt sammen for serien.

– Det virker som at alt du trengte å gjøre mot en drage var å fortelle den at den ikke lenger hadde noen makt fordi Kristus hadde kommet og de kristne nå bestemte, sier DeVries.

– Da måtte dragen bare si «okei» og stikke, litt sånn «jeg hadde virkelig håpa du ikke skulle nevne den Kristus-greia».

Religion er i det hele tatt en mye mindre del av livet i Westeros (og mange andre fantasy-fortellinger) enn det var i det virkelige liv.

– Det er vanskelig å skille middelalderverdenen fra kirkas innflytelse. Når jeg ser fantasy-fortellinger virker det ofte som moderne mennesker som er låst til middelalderteknologi.

Ikke at teknologien i gamle dager var noe å kimse av.

Ifølge Mental Floss har for eksempel Wildfire, kjemikaliet som brukes for å overrumple Stannis Baratheon i slaget ved Blackwater, et motstykke i gresk ild, et flammevåpen oppfunnet i det sjuende århundret og benyttet av det bysantinske riket.

Dette er bare noen få eksempler på lappeteppet av historiske referanser som danner bakteppet for handlingen i «Game of Thrones».

For George R. R. Martin er det stor moro å nå se hvordan folk nå sluker krønikene hans fra Westeros rått.

– På skolen er de kanskje lei av å høre om alle Henrikene i engelsk historie, men de følger gladelig med på Targaryen-dynastiet.