Teorien om at Ferris Bueller i «Skulk med stil» bare eksisterer i karakteren Camerons hode fikk et stort gjennomslag etter dette innlegget på Metatalk.

Kort sagt går teorien ut på at 1986-klassikeren egentlig handler om at den upopulære tenåringen Cameron ligger syk i sin seng og fantaserer om hvordan det ville vært å være populær – noe som skildres på morsomt vis i klippet «Ferris Club»:

Tanken på at en nesten en halv million mennesker (så mange har faktisk sett klippet over) sitter og funderer over en ungdomsfilm fra 80-tallet er skremmende i seg selv – men ikke på langt nær så skremmende som det ville vært om teorien faktisk stemte. Om det faktisk var slik at Ferris Bueller kun var et produkt av Camerons fantasi.

På overflaten kan kanskje Ferris Bueller sies å være en uskyldig dagdrøm om et litt morsommere liv. Men nei, jeg vil heller mene at Ferris Bueller er et produkt av en alvorlig feil i Camerons selvbilde, og en virkelighetsforankring som helt klart tyder på narsissistisk personlighetsforstyrrelse.

Først og fremst er Cameron-Ferris elsket av alle. «The sportos, the motorheads, geeks, sluts, bloods, wasteoids, dweebies, dickheads – they all adore him», som en av karakterene uttrykker det. Når alle disse får vite at han er syk, blir de så urolige at de til og med begynner å samle inn penger.

Den delen av verden som ikke vet om ham, kommer til å hylle ham straks de får nyss om at han eksisterer: Paradescenen der hele Chicago dyrker ham må være en av de tydeligste skildringene av stormannsgalskap i moderne tid.

I Camerons hode hersker det ingen tvil om at folket ville elsket ham om han stilte seg opp og sang «Twist and Shout». I egne øyne er han et renessansemenneske – at han spiller hylende falskt på en klarinett skal likevel beundres siden han «aldri har tatt timer».

På Mac’en sin tegner han fornøyd et kunstaktig bilde av en naken kvinne, men noe skurrer. «Kunstverket» er nemlig egentlig en kopi av et verk av Modigliania, som Cameron er kjent med fra The Art Institute of Chicago, museet han besøker seinere i fantasien.

Det hele tyder på et umettelig bekreftelsesbehov, en mistanke som forsterkes av det faktum at Cameron-Ferris hele tiden forsøker å lokke med seg publikum – oss – ved å snakke direkte til kamera.

Alle som konfronterer ham settes i et dårlig lys. Han avfeier både rektoren og søsteren på samme måte som dagens bloggende glamourmodeller svarer sine kritikere: De er bare misunnelige. Rektoren er misunnelig fordi elevene hører mer på Cameron enn på ham. Søsteren siden hun ikke tør å gjøre det samme som ham.

Alternativet at hun, eller noen andre, faktisk skulle ha et reelt ønske om å ta andre valg enn ham avfeies som utenkelig, da hans vei er den eneste rette. Cameron-Ferris redegjør tydelig for dette synet i starten av filmen, da han disser alle -ismer («de kommer likevel ikke til å forandre det faktum at jeg ikke har noen bil») og erklærer at det eneste man skal tro på er seg selv.

Cameron stoler overhodet ikke på folk. Parkeringsvakten som skal passe på Camerons lånte bil, trolig av latinamerikansk herkomst, møtes av mistro og en rasistisk kommentar – og når parkeringsvakten gir svar på tiltale prøver Cameron-Ferris igjen å søke bekreftelse hos publikum med et megetsigende blikk.

Sakte, men sikkert begynner Camerons løgnaktige verdensbilde å slå sprekker, og selvforakten begynner å skinne gjennom. Allerede i begynnelsen av filmen har vi sett Cameron stritte imot når djevelen Ferris sitter på skulderen og forsøker å få ham med på dumheter. Han skjønner på et tidspunkt at det er galt, men klarer ikke å stå imot den fristelsen som ligger i å ikke måtte ta ansvaret for eget liv.

Han tillater «Ferris» å ta ham med ut, for siden å skille seg fra fantasifosteret. Når han skjønner at faren kommer til å oppdage lånet av bilen, går han helt i kjelleren. Men det hele er bare et narrespill, gjort for å få Ferris og kjæresten – altså ham selv – til å syns synd på ham.

I slutten av filmen tvinges Cameron til å innse at han selv har ansvar. Eller ansvar og ansvar. Han erkjenner at det er han, og ikke Ferris, som har lånt bilen, men skylder på at han har blitt dårlig behandlet av faren sin. Vi får ikke følge konfrontasjonen som følger, men i fantasien slipper ikke Cameron-Ferris bare unna, men familien hans aksepterer også at hans vei er den rette.

Dette skjønner vi gjennom søsteren, som takket være at hun råkliner med Charlie Sheen slutter å være bitter (et relativt umoderne uttrykk for at jenter bare trenger litt kuk for å slappe av) og i stedet omfavner Camerons amoralske og manipulative livsløgn.

Prolog: Ti år senere får vi møte Cameron igjen. Han er nå en desillusjonert og materialistisk sexmisbruker med et fortsatt rasistisk og sjåvinistisk menneskesyn, typisk for mennesker som heller skylder på andre enn å ta ansvaret for eget liv. Hans nye alter ego må være noe mer idealistisk enn Ferris, men er fremdeles like umoden og ansvarsløs: Mike Flaherty,  rundbrenner og viseborgermester i New York.