Det finnes visse regler når man går på kino. Kjøp billett, er ett eksempel. Sitt på den plassen du er tildelt, er et annet. Men det finnes en rekke andre mer perifere regler når man skal på kino, regler som er ekstremt viktige fordi de går på selve opplevelsen av filmen.

For én ting er å ha en dårlig kinoopplevelse fordi man har sett «Hobbiten» i tre timer og 39 minutter (sorry, 60 prosent av befolkningen), en annen er å ikke helt vite hva man synes om filmen fordi det har vært så mange forstyrrende elementer i salen at man ikke helt har grunnlag for å si noe.

Det er disse elementene jeg vil bringe fram til lyset så vi alle en dag kanskje kan komme fram til et slags manifest for kinokutyme som vil gjelde alle landets kinosaler.

Ok, aller mest vil jeg bare benytte anledningen til å være sarkastisk. Uansett, her er fire uromomenter jeg mener forkludrer min og din kinohverdag:

1. Folk som ler av reklamene.

Merkelig nok er dette en greie. Støtt og stadig hører man åpen munn-latter fra folk som ikke har sett en viss reklamesnutt på tv fordi de kanskje er så alternative at de «ikke har tv» eller at de er så ualternative at de har Get-boks med opptaksfunksjon så de kan spole over den.

Er du ekstra heldig, får du kanskje høre en «æh! Har dem fått tak i George CLOOOOOONey, nå?» i etterkant av DnB-logoen.

- Æææææ! Også har de fått han til å si «LILLESTRØM! Uæææææ!

Hvorfor er det så gærent å le av en stakkars reklamefilm, da? Jeg skal innrømme at det er en ganske mild faux-pas. Men for meg går det på at når jeg ser en film, liker jeg å føle at jeg er en del av kollektivet. At vi alle er in this together. Vi vil se samme film, vi vil se den nå, og vi vil at den skal rocke vår verden.

Hvis jeg oppdager at halve salen ler når de ser Idar Vollvik dukke opp i McDonalds-reklamen, så føler ikke jeg at vi er på samme side. Det skaper en splittelse i salen.

Ett unntak gjelder: kvinner og menn på 50+ fra Oslo vest som ikke rakk billettsalget til Gimles kveldsvisning av «Le travaille d’un homme qui est pauvre» og som må nøye seg med den minst kommersielle av Colosseum-filmene. Når de ler, er det som å være på kino med bestemor. Bare koselig.


2. Folk som tar begge armlenene når de sitter mellom to mennesker

Dette er nok den minst originale observasjonen jeg kommer med i dag, men også den som irriterer mest fordi det faktisk kan ødelegge en hel film. Reglene er, som kjent:

* Sitter du mellom to mennesker på kino, kan du velge deg ett av de to armlenene du får presentert. Har du preferanser, for eksempel at din venstre arm sliter med senskader etter en tautrekkingskonkurranse på en teambuildingstur med jobben, bør du passe på å være tidlig ute så du kan ta det venstre armlenet.

* Sitter du på en av de to kantene av en rad, har du muligheten til å få to armlener. Men her er problemet: kun én av de to kantene kan gjøre dette, ellers vil ett av menneskene i midten sitte igjen uten noe som helst. Reis deg mens det fortsatt er lyst i salen, og titt bort på din motsatte kant og se an hva slags type det er. Virker vedkommende mer brautende enn deg, klar deg med ett armlene. Har vedkommende selvtilliten til en 15 år gammel jente som nettopp har blitt fortalt hun er stygg, kan du være så god å ta for deg av begge armleners fordeler.

* Noen velger dog å ta begge armlenene uavhengig av hvor i salen de sitter. Disse menneskene kjennetegnes ved at de er menn mellom 35 og 51 uten empatiske evner, har nesten alltid 3-dagers skjegg, og er stort sett sammen med kvinner som ler av kinoreklamene.


3. Folk som er 14 år gamle, pubertale guttegjenger på første rad

Filmen har nettopp begynt, de første replikkene triller ut av høyttalerne, stillheten i salen har satt seg, alle er nå en del av et kollektiv som skal se en film sammen. Midt i en øm setning, åpner dørene seg. «Hvor SITTER vi a?». Du snur deg mot døren. Inn ramler tre gutter og tre jenter, alle i 14 års alderen.

De prøver å tyde hva det står på billettene i mørket. «Hei, fuck det, vi bare setter oss foran da».

Alt dette med utestemme.

Så de setter seg foran. Og fortsetter pratingen. Ingen i salen sier noe ennå, for det skal mye til å bryte ut av kollektiv stillhet. En av guttene legger armen om en av jentene og peker på den gamle damen på lerretet med den andre.

«Hei, du likner på henne. Hæhæhæahahæ.»

Fuck it, det var det eneste illustrasjonsbildet jeg fant som kunne brukes

Filmen er nå 10 minutter gammel og du har ikke fått med deg det dramatiske premisset fordi du bare satt og ergret deg over denne uforskamma gjengen med store barn som kompenserer for sin usikkerhet ved å bråke sammen. Til slutt tar noen ansvar.

«HsjjjjjjjjjjjjJjjjjjjj».

Fnising fra første rad. «Hun hysjer på deg, Stian! Høeøeøæhææ». Og pratingen fortsetter med ropehvisking. Resten av filmen.

Før hadde vi Eldorado som viste alle møkkafilmene som bare fjortiser vil se, men nå som disse filmene er spredd for alle kinoer, er man aldri helt trygg med mindre man går på Gimle. Så hva om vi alle bestemmer oss for å si fra neste gang? Bra. (Nå bare regner jeg med at dere gjør det, for jeg tør ikke.)


4. Folk som tar med en kompis som ingen av de andre kjenner og som ikke har sosiale evner nok til å delvis bli en del av gjengen i et par timer

Ok. Du skal se «The Avengers» med «gjengen». Dere er en sammensveisa klikk. Kanskje dere gikk på videregående sammen, kanskje dere har studert samfunnsvitenskap på universitetet i Bergen, samma det, dere er på nett. 30 minutter før forestillingen ringer bestevennen din Egil deg og spør om det er greit at han tar med en kompis. Han er nettopp dumpa av dama og har ikke noe å gjøre. Jævlig hyggelig type, sier han.

Faen, tenker du. Dere som er en så fin gjeng. Nå blir hele balansen ødelagt. Men du later som ingenting og sier at seff, bare ta med Stein-Vidar som han kjenner fra førstegangstjenesten.

Også blir det ikke noe bedre enn du hadde forventa. I forkant av filmen blir Stein-Vidar stående i periferien av ringen og observere de andres samtale, og trekker på smilebåndet når noen sier noe morsomt, men skjønner ikke helt vitsen, og alle får kollektivt dårlig samvittighet fordi det er umulig å trekke ham inn i kjemien.

- Å hei, hyggelig, du må være han vi ikke kjenner som vi alle vil snakke med så lite som mulig!

Verst av alt. Du blir sittende ved siden av ham. På kanten. Det var selvfølgelig meningen at Stein-Vidar skulle sitte med kompisen som tok ham med, men oppi all forviklingen med billetter og hvem som skulle inn først og hvem som skulle sitte her og der, ble han sittende alene på kanten. Med deg som sidemann.

Nå er det ikke snakk om at du kan ta del i alle morsomhetene som gjengen finner på under kinoreklamene, for du må underholde Stein-Vidar med spørsmål som «så, hva driver du med?» og «så, hvordan kjenner du Egil?», og ved siden av deg hører du bare bruddstykker av gjengens dissing av Chess-reklamen. De vitsene kommer aldri igjen, tenker du. You missed the moment.

Så er filmen ferdig. Alle er enige om at filmen var helt fuckings fantastisk, særlig da Hulken ytret ordene «puny God» etter å ha dengt Loke sanseløs. Du kaver til deg litt etterlengtet kjemi fra gjengen nå som Stein-Vidar ikke lenger er ditt ansvar, og du kan puste igjen. Så kommer det til punktet der alle skal hjem. Du bor i en litt annen retning enn de andre, så du sier hadet, vinker og begynner å gå nedover gata alene.

Men bak deg har Egil fått kveldens nest verste idé: «Hei, du bor jo på St. Hanshaugen, Stein-Vidar, dere skal jo i samme retning!».

Fem minutter senere går to menn side om side nedover Bogstadveien, i retning St. Hanshaugen: «Så, har du bodd i byen lenge, eller?».